Dette er forordet til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme, gjort tilgjengelig fra HonestThinking.org/no/Fundamentalisme. Boken er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen, og lanseres på Eldorado Bokhandel i Oslo 11. november 2015 kl 1800.
Denne boken er et essay. I dette ligger det blant annet at jeg ikke foregir å ha full oversikt over de temaene jeg drøfter. Helt spesielt er det slik at jeg ikke er ekspert på islam. Når jeg likevel drister meg til å skrive om islam, og til å mene noe om det positive potensialet i moderat islam, så bygger dette på drøyt ti år med private undersøkelser og betydelig kontakt med muslimer – verken mer eller mindre. Jeg har lest en god del bøker og artikler, jeg har deltatt på en rekke seminarer i muslimsk regi, jeg har møtt svært mange muslimer i diverse ulike sammenhenger, og jeg har hatt utstrakt epost-kontakt og mange personlige møter med enkelte av disse muslimene. Særlig en av dem regner jeg i dag blant mine aller nærmeste venner.
I årene siden 2005 har det vokst frem en erkjennelse hos meg når det gjelder viktigheten av å bygge broer av gjensidig forståelse over til muslimer. Denslags er det selvsagt mange andre som også har vært opptatt av, men jeg håper likevel denne boken kan gi et bidrag til å få snudd den pågående tendensen til radikalisering, polarisering og økende mistillit.
Det sentrale begrepet i denne boken er fundamentalisme – i bred og folkelig forstand av ordet (mer om det siden). Av særlig interesse er kristen, islamsk og humanistisk fundamentalisme, skjønt vi skal også avlegge det man kan kalle islamofob fundamentalisme en og annen visitt.
La det være understreket allerede i utgangspunktet at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike typene fundamentalisme som drøftes i denne boken. Det forhindrer ikke at det også finnes viktige berøringspunkter mellom dem. Og det er altså dette siste som gjør fundamentalisme-begrepet velegnet nærmest som et pedagogisk hjelpemiddel til å få leserne til å forstå at noen av de samme problemene som vi forbinder med ekstreme retninger innen kristendom eller islam, dessverre også dukker opp i kjølvannet av sekulære strømninger som setter sitt preg på dagens vestlige samfunn.
Fundamentalisme er faktisk farlig. Fundamentalisme ødelegger gangsynet, og får en til å gjøre ukloke valg i mange situasjoner. Kristen fundamentalisme har opp gjennom historien skapt betydelige problemer, men er i dag såpass marginalisert at den i seg selv ikke utgjør noe særlig problem for andre enn de enkeltpersonene som rammes av den. Islamsk fundamentalisme – med tilhørende ekstremisme – har imidlertid for alvor kommet på dagsorden etter ISILs herjinger i Midtøsten i 2014,[1] og etter terroraksjonene i Paris, København og Garissa på nyåret i 2015. Det snakkes for tiden mye om at vi må forhindre radikalisering av muslimske ungdommer. Det er i og for seg utmerket, og det er en kamp jeg ønsker å støtte. Jeg tror imidlertid vestlige mennesker – i tillegg til å se på ekstreme tendenser i muslimske miljøer – også trenger å ta et kritisk blikk på sine egne samfunn. Etter min vurdering er det nemlig aspekter ved den pågående radikaliseringsprosessen som stadig befinner seg i storsamfunnets blindsone. Dette har å gjøre med ikke-religiøse former for fundamentalisme, som i liten grad ser ut til å være forstått.
Dermed er det ikke sagt at jeg er den som har forstått alt dette. Selvsagt ikke. Jeg tror imidlertid jeg har gjort meg noen refleksjoner som det kan være verdt å dele med andre, hvilket denne boken er et forsøk på. Så håper jeg at den kan stimulere til debatter som vi alle – både kristne, muslimer, humanister og andre – kan bli klokere av.
La meg allerede nå henlede oppmerksomheten på to av hovedmomentene jeg ønsker å få frem i denne boken.
Det ene er at islam har mye positivt å by på. En del (fundamentalistiske) kristne og humanister har fått det for seg at islam så å si er en ond religion. Visst finnes det ekstreme varianter av islam som er totalt på kollisjonskurs med alt det vi har brukt århundrer på å kjempe frem her i Vesten, og det frustrerer meg dypt og inderlig at en mer allmenn erkjennelse rundt dette har sittet så utrolig langt inne. Men det finnes også et ganske annet islam enn det ISIL, Taliban, Boko Haram, al-Shabaab, etc. står for. I denne boken ønsker jeg å løfte frem moderat islam og moderate muslimer.[2]
Det andre er at mange nå er ivrige etter å kritisere den fundamentalistiske flisen man omsider innser at finnes i en del muslimers øyne, mens man fremdeles knapt har ofret en tanke på den fundamentalistiske bjelken i sitt eget. Dette vil formodentlig være bokens mest provoserende og kontroversielle tema. Jeg tror imidlertid ikke det er noen vei utenom; skal vi vinne kampen mot den islamske fundamentalismen, og den medfølgende radikaliseringen, som nå brer seg som ild i tørt gress blant den muslimske diasporaen i Vesten, må vi først få gjort noe med vår egen sekulære fundamentalisme. Ikke minst fordi disse så å si diametralt motsatte typene fundamentalisme gjensidig nærer hverandre. Jeg forsøker i det minste å argumentere for at det forholder seg slik.
Noen ser ut til å mene at sjangerblanding bør unngås. Jeg tror dette er en sannhet med modifikasjoner,[3] og i denne boken har jeg gjort et bevisst valg om å blande ulike sjangre. Innledningskapitlet inneholder en del selvbiografiske elementer. Forøvrig er dette en samfunnskritisk bok, samtidig som den også drøfter en rekke teologiske og religiøse problemstillinger. Boken er et resultat av mange års refleksjon omkring temaer knyttet til både kristendom og islam, tro og tvil, samfunn og politikk. Disse, og flere andre elementer, er – slik jeg ser det – tettere innvevd i hverandre enn hva mange ser ut til å være klar over. En av hovedidéene bak denne boken har vært å argumentere for nettopp slike sammenhenger, og da fremstår sjangerblanding som et viktig hjelpemiddel. Jeg håper bare at jeg ikke har strukket strikken for langt, slik at leseren risikerer å falle av underveis.
Boken består av en hoveddel med fem kapitler, samt en tilleggsdel med ni appendikser. De fem kapitlene bør leses i rekkefølge, mens appendiksene kan leses i vilkårlig rekkefølge. Bokens hoveddel vil forhåpentlig interessere de aller fleste, mens stoff som bærer preg av å være mer for «spesielt interesserte», er plassert i appendiksene. Dette gjelder særlig stoff av teologisk karakter, som har betydning for religionsdialogen mellom kristne og muslimer. Appendiks A, om fundamentalismens kjennetegn, håper jeg imidlertid at alle vil spandere fem minutter på å lese; de fleste av oss risikerer å gå i fundamentalismefella fra tid til annen.
Merk at jeg bruker to ulike typer litteraturhenvisninger i denne boken. Vanlige referanser angir hvor et sitat er hentet fra (dersom jeg siterer noen), eller hvor leseren kan finne stoff som underbygger det jeg skriver. Referanser som er markert med «jf» (for jamfør), er av en noe svakere karakter; her henviser jeg ganske enkelt til referanser som kan være interessante fordi de eksemplifiserer det jeg skriver om, eller fordi de kan gi ytterligere informasjon om det aktuelle emnet. Det jeg skriver vil altså aldri basere seg på jf-referanser.
Wikipedia er et fantastisk konsept, men må brukes med en viss forsiktighet. Merk derfor at mine Wikipedia-referanser først og fremst er ment som kjappe henvisninger om hvor leserne kan finne mer informasjon om dette eller hint. Min fremstilling av ulike saksforhold baserer seg aldri på kun på Wikipedia, og jeg siterer Wikipedia bare dersom det som står der, stemmer med andre kilder.
Nå er det kanskje noen som vil innvende at jeg allerede i utgangspunktet er diskvalifisert fra å kunne bidra med noe som helst hva gjelder religionsdialog og brobygging, gitt min bakgrunn som kontroversiell samfunnsdebattant, og at man derfor ikke ønsker å lese denne boken. Vel, den som tenker at verden består av rettferdige og opplyste mennesker med de riktige meningene på den ene siden, og onde og formørkede mennesker med de feilaktige meningene på den annen, har etter min mening ekstra stort behov for å tilegne seg denne bokens budskap. Verden er et komplisert sted, utfordringene er store, og vi er alle underveis.
En rekke personer har på ulike måter kommet med verdifulle innspill i skriveprosessen, eller i den omtrent ti år lange prosessen som etter hvert resulterte i at denne boken ble unnfanget. Noen har vært gode samtalepartnere, andre har lest ulike utkast til manus og gitt meg oppmuntringer og/eller konstruktiv kritikk. Det er ikke så lett å vite akkurat hvem som bør nevnes ved navn og ikke, men jeg ønsker særlig å takke Abdul Aziz Ahmed, Athar Akram, Jens Tomas Anfindsen, Farrukh Chaudhry, Basim Ghozlan, Anders Heger, Nils Gullak Horvei, Oddbjørn Johannessen, Farhat Khan, Lena Larsen, Imran Mushtaq, Shoaib Sultan, Timothy Winter (også kjent som Abdal Hakim Murad) og Elin Ørjasæter. Ingen av dem må tas til inntekt for det jeg skriver, men jeg ønsker altså å rette en varm takk til samtlige.
En spesiell takk til Mohamed Eldakrouri og Fatima Azzam i The Islamic Texts Society, som svarte så positivt og entusiastisk da jeg henvendte meg til dem og ba om tillatelse til å oversette utdrag fra Gai Eatons bøker. Gai Eaton (1921-2010) er en verdenskjent forfatter, og av mange regnet som en av vår tids største sufi-tenkere. Jeg er svært takknemlig for muligheten til å presentere utdrag fra to av hans bøker på norsk, og vil varmt anbefale særlig kristne og muslimer å få med seg Appendiks H.
En spesiell takk også til Khaled M. Abou El Fadl, som ga meg tillatelse til å gjengi i norsk oversettelse det konkluderende kapitlet fra boken The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists. Se Appendiks I.
Dessuten ønsker jeg – uten å nevne navn – å takke de ikke-vestlige (primært muslimske) innvandrerne jeg hadde privilegiet av å være lærer for gjennom hele vårsemesteret 2015. Det var umulig ikke å bli glad i dem, og de har gitt meg viktige impulser som ligger under noe av det jeg skriver i denne boken.
Og ikke minst en ekstra stor takk til min kjære kone Anne Margrethe – som heller ikke må tas til inntekt for mine synspunkter – for hjelp og støtte, samt motforestillinger og kritiske spørsmål, underveis i den lange prosessen som har resultert i herværende bok.
Ole Jørgen Anfindsen, oktober 2015.
Tilbake til HonestThinking.org/no/Fundamentalisme.