Euroislams janusansikt?

Tariq Ramadan regnes av mange som en ideologisk formgiver for en ny variant av islam med det klingende kallenavnet euroislam. Euroislam forstås som en reformert tolkning av islam, der religionen er tilpasset pluralisme, og skillet mellom stat og religion. I norsk sammenheng har bla Nazneen Khan, Kadafi Zaman, Petter Normann Waage og Jacob Høigilt uttalt seg optimistisk om Ramadans rolle. Men hva er egentlig nytt med Tariq Ramadans utlegning av islam?

Grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna, ble politisk likvidert i Egypt i 1949, og i de påfølgende år ble også øvrige medlemmer av brorskapet utsatt for voldsom politisk forfølgelse. Hassans svigersønn, Said Ramadan, flykter derfor med hele sin familie, og i 1960 får disse politisk asyl i Sveits[1]. To år senere, i Genève, fødes hans barnebarn, Tariq Ramadan. Tretti år senere er Ramadan universitetsutdannet innen humaniora med en doktorgrad i filosofi. I en årrekke bekler han en lærestilling i islamkunnskap ved det katolske Fribourg-universitetet. De siste femten årene har han forfattet en rekke bøker og artikler som kretser rundt problemstillinger knyttet til det å praktisere islam i Europa.

Ramadan har oppnådd en fantastisk popularitet blant unge, fransktalende muslimer. Ramadan er en energisk intellektuell som forkynner islam på et språk Europas unge muslimer forstår, og som behandler problemstillinger som angår nettopp dem. Her skal nevnes to pilarer i Ramadans budskap.

(1) Stolthet og ansvar. Europas muslimer må riste av seg offerrollen og selv ta ansvar for sin skjebne. Muslimer må aktivt gå inn for å påvirke og utforme de samfunn de bor i, sosialt og politisk. Utdannelse er nøkkelen til slik påvirkning. (2) Plikt. Muslimer må respektere gjeldende lov der de lever.

Dette skulle vise seg å være et budskap som ikke bare appellerte til unge, europeiske muslimer, men like mye til ikke-muslimske politikere, mediefolk og intellektuelle. Plutselig øynet man mannen som kanskje kunne fornye islam, den skarpe nytenkeren som kunne forklare 2. og 3. generasjons europeiske muslimer hvordan man kan praktisere islam i sekulære samfunn. Optimismen toppet seg i år 2000 da Time Magazine kåret Ramadan til én av seks muslimer på verdensbasis med særlig potensiale til å reformere islam.

Det var før den skjebnesvangre kvelden 20.11.2003. Det var lørdag og det var beste sendetid. Tariq Ramadan skulle møte Frankrikes utenriksminister Nicolas Sarkozy på et populært diskusjonsprogram på France 2. Avisene hadde varmet opp publikum til denne sendingen flere dager i forveien. Enkelte spredte og spede stemmer forsøkte å så tvil om Ramadans troverdighet. Ramadan var en islamist i fåreklær, het det, en innsmigrende avatar av sin bestefar, grunnleggeren av det fryktede muslimske brorskap. Men det store flertallet av kommentatorer fant disse anklagene uhyrlige; hvem velger vel sin egen bestefar? Få ønsket å legge særlig vekt på det faktum at Ramadans bror, Prof. Hani Ramadan, i flere artikler hadde argumentert for steining som straff for ekteskapsbrudd, og i ett konkret tilfelle faktisk skal ha forsvart steiningen av en marokkansk kvinne. Hvem er vel sin brors vokter?

Men Sarkozy hadde bitt seg merke i dette. Sarkozys stemme drønner gjennom noen millioner TV-apparater: ”Monsieur Ramadan, Deres bror har forsvart, forklart og funnet gode grunner til fordel for steining av kvinnelige ekteskapsbrytere. … Det å steine en kvinne, er dette noe monstrøst eller ikke?”

Tre ganger, i litt ulike versjoner, stiller Sarkozy dette spørsmålet; og tre ganger får franske TV-tittere erfare at Ramadan ikke vil ta entydig avstand fra dødsstraff ved steining. Det vi får høre ham si er at han vil gå inn for et midlertidig amnesti – et moratoire – for anvendelsen av islams strafferegler. Moratoire er en presis juridisk term som betyr, nettopp, et amnesti som gjelder for en tid, men som så oppheves. Ett ord: moratoire. Dette ordet ble et vendepunkt i Tariq Ramadans liv.

Kommentatorenes moralske fordømmelse i etterkant av TV-sendingen var like samstemt som bedrevitende. Med den største selvfølgelighet var Tariq Ramadan nå plutselig blitt en samfunnsfiende. Ramadan forsøkte gjentatte ganger å overbevise om at han var blitt misforstått, men til liten nytte. Selv om han flere ganger i ettertid har uttalt at han ikke mener islams straffelover nå er appliserbare, har han alltid knyttet dette til visse betingelser; han har alltid holdt muligheten åpen for at islams strafferegler ville vært anvendbare i et islamsk samfunn.

Allerede lenge før duellen med Sarkozy og det famøse moratorium fantes det kritiske publikasjoner om Ramadan. Det var produsert etterretningsrapporter om hans forbindelser til islamistiske ledere involvert i terroraktiviteter, det var dokumentert en intim forbindelse mellom Ramadan og det europeiske nettverk av Det muslimske brorskap, og han var blitt anklaget for å fremme jødefiendtlige holdninger. Fremfor alt hadde flere intellektuelle beskyldt ham for å føre en systematisk dobbeltale; ett budskap utad, et annet innad. Inntil TV-duellen med Sarkozy var alt dette lite kjent. Nå ble dette snudd på hodet.

Både i fjor og i år har det kommet flere kritiske bokutgivelser om Ramadan, og Ramadan selv har utgitt en bok for å besvare deres anklager. Det sveitsiske ukemagasinet L’Hebdo (10.04) kjørte en meget kritisk hovedreportasje om Ramadan, og de ellers så sindige sveitserne lot her forsiden vise Ramadan innhyllet i flammer, under overskriften ”Bør vi brenne Tariq Ramadan?”. Samtidig sto det kjente sveitsiske nyhetsankeret, den muslimske kvinnen Myret Zaki frem med hard kritikk. Ramadan presser unge kvinner til å bære hijab, hemmer integrasjonen, og forkynner en utdatert og ritualistisk religionsforståelse, hevdet hun.

Parallelt rystes Ramadan privat. Han ble nektet innreise til USA hvor han skulle utføre et læreoppdrag ved Notre Dame universitetet, og han mistet den gamle jobben sin ved Fribourg universitetet. Begge disse episodene er omspunnet av hemmelighold. Jeg har intervjuet en professor ved Fribourg-universitetet som har jobbet nært sammen med Ramadan. Under løfte om anonymitet forteller han at det grunnleggende problemet var dobbeltale: ”Ramadan bruker demokratiske midler for å forberede innføringen av et teokrati, men han forteller ikke dette åpent. I bunn og grunn tror jeg han praktiserer kitman, den kunstferdige forledning av de vantro. Dialog er basert på gjensidig respekt, men jeg gjenfinner ikke denne respekten i Ramadan”, sier han.

Dobbeltale – double discours – utkrystalliserer seg som et kjernepunkt og et gjennomgangstema i all kritikk av Ramadan. La oss betrakte et pregnant eksempel.

I intervju med L’Hebdo blir Ramadan spurt om det er mulig å praktisere islam kun privat. Ramadan svarer, ”Men jeg lever min tro totalt privat. Langt ifra at jeg er den som ønsker islam synlig overalt.” Men dette utsagnet formelig skriker i kontrast til hva Ramadan skriver i sine bøker, og ikke minst dette følgende, der Ramadan gjør sin bestefars ord til sine egne: ”Islams regler omfatter hele livet … for islam er tro og tilbedelse, fedreland og nasjon, religion og stat, spiritualitet og handling, Koran og sverd”.

Det er nok her vi støter mot snublestenen i Ramadans diskurs.

----------------------------------------------------------

NB! Se kilder og bakgrunnsstoff for denne artikkelen.

Tilbake til HonestThinking.org

[1] I den trykte utgaven hadde det her sneket seg inn en feil. Det sto, feilaktig: “Grunnleggeren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna, flyktet i sin tid fra politisk forfølgelse i Egypt, og fikk asyl for seg og sin familie i Sveits. To år senere, i Genève i 1962, fødes hans barnebarn, Tariq Ramadan.”