Innvandring og etiske dilemmaer

Biskop Ole Christian Kvarme kom i sommer med kritikk av forslaget til ny utlendingslov, som han mener er for restriktivt. Og den 12. juli kunne vi lese følgende i Vårt Land: ”Innvandreren er en innovatør, ikke et problem, sier Oslo-biskop Kvarme”. Dersom denne formen for tom retorikk er representativ for samfunnsengasjementet hos våre biskoper, da har kirken et problem. Det er fristende å spørre med Ole Paus: Hva skal vi med biskoper som ikke sier noe annet enn det vi leser i Dagbladet?

Kvarmes argumentasjon har ellers sterkt preg av å stigmatisere dem som mener at en innstramning i innvandringspolitikken er nødvendig. Han snakker om ”gamle fiendebilder”, ”trussel og redsel”, ”sementert verdensbilde” og lignende. Men det avgjørende spørsmålet her er jo i hvor stor grad motforestillinger mot dagens politikk bygger på harde realiteter, eller om det bare dreier seg om oppkonstruerte fiendebilder. Det foreligger i hvert fall mye forskning som tilsier at det ikke er så enkelt og greit som Kvarme vil ha det til, og jeg er skuffet over at Oslos biskop uttrykker seg så unyansert om et så vanskelig spørsmål.

Saken er jo den at vi her står overfor en rekke etiske dilemmaer. Enkle svar av den typen jeg oppfatter at Kvarme holder seg til, har vist seg å være utilstrekkelige i andre Europeiske land. Likevel er det sterke krefter som mener at Norge ikke bare skal følge i disse landenes fotspor, men også gjerne sette opp tempoet.

Den politikken Kvarme gjør seg til talsmann for, vil gi oss store utfordringer i fremtiden, for å si det forsiktig. Det er en ærlig sak å mene at de utfordringene kan la seg håndtere, men da synes jeg man bør si en ting til, nemlig at det norske folk må få vite hva dette kommer til å innebære for våre barn og barnebarn, og at alle sider av saken blir bedre belyst. Kan Kvarme si seg enig i dette siste, eller mener han virkelig at den demokratiske prosessen hittil har vært god nok?

Om vi hever blikket fra denne konkrete saken, og tar for oss kirkens rolle de siste tiårne, ser vi at både biskoper og mange andre ledere har hatt en ensidig fokus på barmhjertighets- og omsorgsaspektet i spørsmål som har med flyktninge-, asyl- og innvandringspolitikk å gjøre, mens man tilsynelatende er blind for de langsiktige konsekvensene av denne politikken, og de dype, etiske problemene som dette gir opphav til. Er dette god, kristen moral? Jeg er alt annet enn overbevist.

Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org