Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av Halv-sju-debatten som ble holdt på utestedet Mono i Oslo torsdag 1. september 2005. I panelet satt Halvor Fines Tretvold, Bjørgulv Braanen, Nina Dessau og Knut Kjeldstadli. Ordstyrer Marte Michelet fremhevet at mine  kronikker og innlegg  i Klassekampen de siste månedene var hovedårsaken til temavalget denne kvelden.Jeg ba om ordet for et kort innlegg etter pausen, og stilte da et spørsmål til paneldeltagerne som gikk på om de anså seg for å være pragmatikere  eller fundamentalister i forhold til innvandringspolitikken. Jeg ønsker i ettertid spesielt å utfordre Kjeldstadli på dette punktet.

Nasjonalstat og fundamentalisme

Halv-sju-debatten 1. september om mulig ”grumsete nasjonalisme” i Klassekampen var interessant på mange måter, ikke minst for undertegnede, hvis kronikker og innlegg ble nevnt som en hovedårsak til temavalget denne torsdagskvelden.

Jeg festet meg særlig ved professor Knut Kjeldstadlis gjennomgang av hvilke mulige alternativer som kan tenkes til nasjonalstaten. Ingen av dem fortoner seg som spesielt attraktive, og jeg oppfattet ham slik at vi bør holde fast på nasjonalstaten selv om den har sine svakheter. Dette er en analyse jeg er enig i, fordi vi lever i en verden der det å insistere på perfekte løsninger stort sett bare fører galt avsted. Nasjonalstaten har, tross alt, vist seg å gi gode rammevilkår for demokrati og menneskerettigheter.

De som mener at dette ikke er godt nok, har et problem i det at de ikke kan presentere et troverdig alternativ. Men også Kjeldstadli har et forklaringsproblem når han ønsker å bevare nasjonalstaten samtidig som han går inn for en innvandringspolitikk som er uforenlig med dette. La meg derfor utdype det spørsmålet jeg stilte denne kvelden, men som Kjeldstadli sa at han ikke ønsket å svare på (nedenfor antydes det kort hvorfor).

Det finnes grovt sett to måter å begrunne dagens innvandringspolitikk på. Den ene tar utgangspunkt i det vi kan kalle de antirasistiske dogmene, hvilket er nært forbundet med det å betrakte FNs menneskerettighetserklæring som om den var et resultat av en gudommelig åpenbaring (såkalt FN-fundamentalisme), i stedet for å ta høyde for at den kun er et fattig forsøk på å skape grunnlag for at verden kan bli et bedre sted å leve for stadig flere mennesker.

Den andre måten er pragmatisk. Der avviser man dogmatisme eller fundamentalisme som grunnlag for politikken, og insisterer i stedet på en fortløpende evaluering av resultatene, og kursendringer når ting ikke går som planlagt.

I og med at man nå kan lese om stadig sterkere integrasjonsproblemer over hele vest-Europa, syntes jeg det var på sin plass å spørre folk i halv-sju-forsamlingen om de hadde en fundamentalistisk eller pragmatisk holdning til innvandringspolitikken. Dette ble møtt med taushet. Da ordstyrer Marte Michelet utfordret panelet til å svare, sa Kjeldstadli at han ikke kunne godta de to valgmulighetene jeg antydet, og at han derfor ville avstå fra å kommentere.

Javel, dersom Kjeldstadli mener at det finnes alternativer som ikke dekkes av begrepene pragmatisme og fundamentalisme, så ber jeg ham om å utdype og begrunne det.

I tillegg utfordrer jeg ham til å svare på følgende: Med mindre man kan definere klare suksesskriterier for innvandringspolitikken og er innstilt på å gjøre endringer i denne dersom disse ikke oppnås, er man ikke da nettopp fundamentalist?

Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org