Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Enhver som interesserer seg for forholdet mellom kristendom og islam og islam og vesten, og som også behersker fransk, anbefales herved å skaffe seg siste septembernummeret av ukemagasinet Le Point (nr. 1723, 22.09.2005). Med et heldekkende Jesus-ikon på forsiden, og under overskriften Jesus - Muhammed, Den store strid (Jésus-Mahomet, Le grand affrontement), presenterer Le Point over 15 sider med religionshistoriske artikler om islam, kristendommen og forholdet mellom dem, samt også intervjuer med René Girard, Gilles Képel, Mahmud Hussein, Gaza Vermes, Fauzi Skali og Malek Chebel.
Oversatte utdrag fra intervju med den fransk-algeriske forfatteren Malek Chebel
(ibid, s. 51)
Intervjuet med Chebel bærer overskriften ”Fremtiden tilhører Islam” og intervjuets ledespørsmål lyder: ”Hvorfor velge islam heller enn kristendommen?”. Chebels svar er klart og kontant: ”På grunn av dets virilitet!” Hans videre analyser kan betraktes som variasjoner over denne tese.
”Jesu styrke er også hans akilleshæl”, forklarer Chebel. ”[Han] fremmet velvilje og nåde, men også lidelse. Hvis noen slår deg på det ene kinnet, så vender du det andre til. Det er en medlidende religion. I orienten er dette feminine verdier. Hva foreslår Muhammed? Jo, å styrke patriarkatet samtidig som han respekterer kvinnen og styrker hennes stilling. Styrke-verdier slik som rikdom, makt og krig betviles aldri. Religionen er maskulin per definisjon.”
Men dette kan kanskje også knyttes opp mot jihad, intoleranse og terrorisme, innvender journalisten.
”Jo, men kristendommen har sin styrke i fortiden. I dag tømmes kirkene mens moskéene fylles. Fremtiden tilhører islam. Mellom 2020 og 2050 vil islam, rent faktisk på grunn av dets demografiske styrke, være den fremste monoteistiske religion [i verden]”, forklarer Chebel.
Men hvorfor konvertere til en religion som undertrykker kvinnen og oppfordrer til vold, spør journalisten.
”Det gjør alltid sterkt inntrykk på meg med kristne som har konvertert til islam”, svarer Chebel og forklarer. ”Hva er det de finner? En virilitet og en sikkerhet som ikke lenger finnes i kristendommen. I islam er det ikke lenger noe å gruble over; Ordet kommer fra oven. De troendes plikter er strenge men begrensede. … Islam tilbyr dem et fellesskap, fysisk og moralsk sikkerhet, en orientasjon, et mål. Alt er ordnet. Islam tviler ikke og kjenner heller ikke, som kristendommen, fortvilelsen over en tom kirke.”
HonestThinking spør seg: Aner vi her konturene av en religionsvitenskap med genusteoretisk innretning, eller støter vi mot den eruptive manndomskraft i en åndsstrømning hvis virilitet kommer til å skylle begrepet "genusvitenskap" ned i historiens glemsel?
To mindre artikler gir leseren innblikk i noen interessante momenter knyttet til historisk-kritisk kildekritikk i kristen og islamsk teologisk tradisjon respektivt.
Under overskriften ”Jesus, Gud på tross av hamselv”, sammenfatter emeritert Oxford-professor og spesialist i tidlig kirkehistorie, Geza Vermes, litt om hva forskningen tror seg å vite om ”Den historiske Jesus”. Hans utlegning oppsummeres i hans innledende svar på dette spørsmålet: ”Lite!”. Den videre utlegning kan stort sett oppsummeres i at ”han virket i Galilea … hadde tilhengere … var fattig … og at han ble henrettet under Pontius Pilatus”. Evangelienes mirakel-beretninger omtales konsekvent som ”anekdoter”.
Adel Riffat og Bahgat Elnadi, på den annen side (og hvis kredibiliteteter ikke anføres), er hakket mer frimodige. Under overskriften ”Muhammed, Guds Sendebud!” får vi bla vite at ”engelen Gabriel gav Muhammed beskjed om at Gud hadde utvalgt ham til å være Hans sendebud”, og at ”Koranen består av åpenbaringer som ”ble overlevert Muhammed av engelen [Gabriel]”. At Hadithene har en lang muntlig traderingshistorie og nok har blitt formet (forandret?) av denne, betraktes her som en ren styrke, så å si på samme måte som at hypoteser styrkes ved at de testes og anerkjennes av et forskerfellesskap.
HonestThinking kommenterer: Forpliktelsen på ”metodisk naturalisme” som en forutsetning for historieskrivning ser ut til å ha fått nokså ulik gjennomslagskraft i kristendommens og islams teologiske tradisjoner!
HonestThinking spør seg: Kan intellektuell ærlighet føre inn i en memetisk-evolusjonær blindgate, medføre et slags edelt selvmord?
Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking