Jordens salt

Joseph Ratzinger Benedikt XVI, Salz der Erde – Christentum und Katolische Kirche im neuen Jahrtausend, ein Gespräch mit PETER SEEWALD, Wilhelm Heyne Verlag, 6. Auflage, München 2004.

Den gang da pave Benedikt den XVI bare var kardinal Joseph Ratzinger, i 1996, gav han en lengre intervju, eller snarere, førte han en lang og fortrolig samtale med journalisten Peter Seewald fra Süddeutsche Zeitung. En bearbeidet utskrift av samtalen resulterte i boken Salz der Erde (tilgjengelig i norsk oversettelse, Jordens salt, fra St. Olav bokhandel). Boken er blitt en bestselger, trykket i 6 opplag, og har vunnet ny aktualitet nå som Ratzinger er blitt pave. Hvem er pave Benedikt den XVI? Hva står han for? Hva tenker han om kristentro og kirke i det nye årtusen? Hvis dette kunne vært dine spørsmål, da er dette boken for deg!

Jordens salt gir oss et gløtt inn til mennesket bak ”panserkardinalen”. Det er snarere ”Broder Joseph” enn ”Herr Prof. Kardinal Ratzinger” vi her blir kjent med. Vi får et innblikk i hans oppvekst i Bayeren, preget av folkelig sydtysk fromhetsliv, og vi stifter bekjentskap med hans studietid, preget av intellektuelle brytninger med frigjørings- og liberalteologien, og en tilkjempet avklaring i forhold til prestekallet. Samtidig er det bildet av en kirkens arbeider, en kirkens tenker og en evangeliets apostel som utkrystalliserer seg i løpet av samtalens gang. De klassiske ”katolske problemene” diskuteres én etter én: Hvorfor sølibat?, hvorfor ikke kvinnelige prester?, hvorfor forbud mot prevensjonsmidler?, og selvfølgelig, vi sveiper også innom abort og aktuelle spørsmål innen bioteknologi. Og jo da, det er en talefør man som her svarer for seg! Men aller mest interessant blir det, etter undertegnedes vurdering, når vi kommer inn på spørsmål som berører forholdet mellom kristentro og den rådende tidsånd: Den troendes møte med det moderne, med New Age, med det postmoderne, med ”relativismens diktatur” og den ”totalitære liberalisme”; det er på disse områdene at Ratzinger fremstår som en dyp tenker og en lærd mann, men også som et klokt menneske og et varmt menneske, og fremfor alt, med et alternativ til den rådende banalitet.

I kirkebenkene blir det mer og mer grått hår og tynnere og tynnere i rekkene. Europas kristenhet går i graven eller sekulariseres, mens islam vokser frem som Europas sterkeste religiøse makt. Er det slutt for kristentro i Europa? Hvilken rolle kan kirken spille i fremtiden? Kan det moderne mennesket i det hele tatt forholde seg til en Gud som handler i historien? Her er noen drypp fra Ratzingers tanker om tingene.

Jeg har aldri innbilt meg at jeg så og si kan dreie historiens ror. Når selv Vårherre endte på et kors, forstår vi at Guds veier ikke alltid fører til lett målbar suksess. … Kanskje må vi ta avskjed med idéene om folkekirken. Muligens står vi foran en ny epoke i kirkehistorien hvor kristenheten går tilbake til sennepskorns-stadiet, i små og tilsynelatende betydningsløse grupper som dog inderlig motstår ondskapen og som bærer det gode frem i verden, som slipper Gud inn (s. 16-17).

Kirken vil anta andre former. Den vil være mindre identisk med storsamfunnet, mer minoritetskirke, og bestå i mindre grupper av virkelig overbeviste og troende som lever deretter. Men nettopp slik blir kirken på ny, bibelsk sett, jordens salt (s. 236).

[Undertegnedes oversettelse]

Hmm … på tide å konvertere?

Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking