Denne artikkelen publiseres 11.11.2005 av HonestThinking etter avtale med forfatteren.

Monoteister på frierferd

Av Tord Østberg

Trond Ali Linstad skriver i en kommentar til mitt innspill om muslimers valg av ekteskapspartnere at Koranens sentrale krav er at partneren skal ha en monoteistisk gudstro. I den sammenheng er det vesentlig, som også Lindstad påpeker, at Koranen uttrykkelig avviser polyteistiske tilbøyeligheter innenfor jødedom og kristendom (9,30). Det er ikke tilstrekkelig at en potensiell partner tilhører en religion som i sin selvoppfatning er monoteistisk. Han/hun må bekjenne seg til en gudstro som er like konsekvent monoteistisk som den Muhammed prediket for sine proselytter. Både kristendommens treenighetslære og forestillingen om Jesu guddommelighet, avviker fra en konsekvent monoteisme i Koranens forstand.

Også den libyske presten Arius (256-336) mente at Jesus var skapt av Gud, og derfor ikke like guddommelig som Gud selv. Synspunktet stod i sentrum for den arianske konflikten i oldkirken, som akselererte da kirkemøtet i Nikea i 325 vedtok Jesu guddommelige natur som kirkelig dogme. Arius ble først utstøtt fra Kirken i 321, men keiser Konstantins sterke ønske om å unngå kirkelig splittelse, medførte at han i 336 ble invitert til å gjenopptas i fellesskapet. En motvillig biskop Alexander av Konstantinopel ble pålagt å forrette nattverden som skulle markere Arius' inklusjon i det gode selskap. Han oppfordret sine trosfrender til å be Gud om at enten han selv eller Arius måtte fjernes fra jordens overflate, for å befri ham fra dilemmaet. Arius døde av en akutt og dramatisk tarmblødning dagen før nattverden skulle finne sted.

Arianismen har siden blitt stående som symbolsk representant for kristne samfunn som på forskjellige måter har underkjent forestillingen om guddommenes enhet i treenighetslæren. I Romerriket ble den arianske konflikten avsluttet med kirkemøtet i Konstantinopel i 381, som også gjorde treenigheten fulltallig ved at den Hellige Ånd ble innlemmet i gudsbegrepet. Bevegelsen hadde imidlertid fortsatt sterke tilhengere blant germanske stammer. Etterhvert som disse fra slutten av 300-tallet begynte sine erobringer i Romerriket, ble det etablert to parallelle kirkelige hierarkier baseret på henholdsvis arianske og nikenske oppfatninger av treenigheten. I løpet av 700-tallet ble de germanske stammene dels beseiret, og dels underkastet de seg den nikenske troslæren. Dermed forsvant arianismen som kristen trosretning.

Selv om den historiske forbindelsen til arianismen er brutt, finnes det også idag anti-trinitaristiske (som avviser treenighetslæren) retninger innenfor kristendommen. I strid med katolsk, protestantisk og ortodoks dogmatikk, hevder de en atskillelse av elementene i treenigheten. Slike “rester av arianisme” finnes i deler av østkirken, og i grupper som Jehova's vitner, Mormonerbevegelsen, Living Church of God og Christian Science. Det er imidlertid bare innenfor Unitarianismen at man oppfatter Jesus som en profet uten guddommelig status, slik Koranen fremstiller ham. Denne gruppen, hvis deltakere ofte ikke anser seg selv som kristne, teller bare ca 800.000 medlemmer på verdensbasis. Om man likevel skulle inkludere dem i kristendommen, så vil de Koran-versene (2,221 og 5,72-73) som Linstad anfører som veiledende for muslimers partnervalg anerkjenne i underkant av 0,4‰ av den kristne befolkningen som aktuelle ekteskapskandidater.

Koranens retningslinjer for seksuelle relasjoner vil nok være viktige for deler av den muslimske befolkningen. Men som i andre religiøse og etniske grupper vil de fleste gifteklare muslimer i hovedsak forholde seg til etablerte praksiser og føringer fra familie og omgangskrets. Blant muslimer vil det naturligvis finnes store variasjoner i graden av inderlighet i troen på en monoteistisk gud. Slike forhold vil antagelig sjelden være gyldige innvendinger mot ekteskapsinngåelse mellom to etniske muslimer. En mangel på monoteistisk overbevisning ville lettere kunne brukes som argument mot ikke-muslimske partnere.

Bestemmelsen av hva som er gjeldende praksis er imidlertid et statistisk spørsmål. Det er vanskelig å besvare presist fordi man i Norge ikke registrerer trostilhørighet ved ekteskapsinngåelse. Mitt inntrykk er at muslimske menn står vesentlig friere enn muslimske kvinner når det gjelder å velge ekteskapspartner med annen religiøs tilhørighet. I så fall er det Koranens vers 5,5 og 60,10 som er den implisitte referansen. Koranens vers 2,221, som Linstad refererer til, gir riktignok grunnlag for en reform i retning av høyere grad av likebehandling av kjønnene. Men dersom man skulle håndheve kravet om konsekvent monoteisme, ville legitime ekteskap mellom muslimer og kristne bli nærmest umuliggjort.

Tilbake til HonestThinking