Verken Shabana Rehman eller Lena Larsen er forbilder for integrering.
Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 12.03.2005 (spalte: signert), og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Av Walid al-Kubaisi
Media har i en årrekke presentert for offentligheten så vel som for
innvandrermiljøet, to ekstreme «idealer»: På den ene siden
standup-komiker Shabana Rehman, på den andre siden tidligere leder
for Islamsk råd, Lena Larsen.
Shabana Rehman er en modig innvandrerkvinne. Hennes prosjekt om å
påvirke kvinnestatusen i innvandrermiljøet har imidlertid
mislyktes. Det eneste hun har klart å oppnå, er en personlig
«frelse»: Hun har klart å bryte ut fra sitt innvandrermiljø og har
assimilert seg i det norske samfunnet. En kjendistype som
karakteriseres som en underholdningsfigur, men uten noen seriøs
profil i samfunnet.
Den norske støtten til Shabana har ikke oppstått fordi nordmenn
hater innvandrere og muslimer, slik mange i innvandrermiljøet tror.
Støtten har vært et klart uttrykk for at nordmenn savner en reell
integrering av innvandrerkvinner. Motivet for denne støtten til
Shabana kan ha vært at nordmenn frykter en framtid der deres egne
barn vil oppleve en indre kulturell kollisjon i det norske
samfunnet med muslimer av andre og tredje generasjon. Frykt for
framtiden er legitim når muslimske innvandrere sjokkerer nordmenn
med hysteriske krav om shari'a-lovgivning eller støtte til
selvmordsutøvere. Nordmenn har full rett til å reagere når vi
innvandrere blir sjokkert og avskrekket selv.
Grunnen til Shabanas mislykkede integreringsprosjekt er hennes
ekstreme press og hensynsløse, ja, grove, atferd, som har
avskrekket innvandrermiljøet: Hun malte det norske flagget på sin
nakne kropp. Dette er stoff til markedsføring for medias trang til
tabloidpresse. Skal innvandrerjenter male flagget på sine nakne
kropper for å bevise tilhørighet til Norge? Er ikke dette en
overfladisk provokasjon som appellerer til media, men ikke til
innvandrere og nordmenn som savner en anstendig integrering? Etnisk
norske jenter selv maler ikke flagget på sin kropp offentlig for å
bevise lojalitet til sitt land!
For å ta et annet eksempel der Shabana uttalte følgende i
Dagsavisen: «Jeg vil ha fittedebatt». Mine etnisk norske venner
tillater ikke bruk av et slikt ord privat. Hvordan kan innvandrere
akseptere en integrering av denne typen presentert av Shabana?
Shabanas prosjekt har vært psykisk brutalt i forhold til
foreldrenes generasjon. De knyttet integrering i det norske
samfunnet til Shabanas «obskøne» atferd. Innvandrerforeldre er ikke
av jern, de har følelser knyttet til tradisjon og tro. Forandring
er ikke ulydighet mot foreldrene: Det er en dialog som flyter inn
mellom generasjonene, og en forståelse og enighet basert på
kjærlighet og respekt. Dette er ikke bare en innvandrertradisjon.
Det er også en norsk tradisjon.
Selv om dette ikke er særlig omtalt i media, er det ikke fraværende
på folkemunne. Jeg kan argumentere mot tradisjon og kultur, men
ikke mot kjærlighet til foreldrene. Den som ikke elsker foreldrene
sine, kan ikke elske land, samfunn eller andre mennesker. Shabana
vil i praksis forsvinne som integreringsfaktor fra det norske
samfunnet, men hun vil fortsette å ha en posisjon som modig og
begavet stand up-komiker av innvandrerbakgrunn.
På den andre siden har media presentert Lena Larsen. Larsen er et
ekstremt «ideal» som har skadet integreringsmuligheten betydelig.
Innvandrermiljøet er sårbart og lever mellom to planeter.
Integrering er nødvendighetenes nødvendighet. Lena Larsen kom med
sin fanatiske hijab og tilbød innvandrere et ideal der religionen
er kjernen i livet og vesentlig i identiteten. Det er modig å
svømme mot strømmen noen ganger, men andre ganger blir det
oppfattet som om man vil ha oppmerksomhet og makt.
Lena Larsen tar på seg en islamistisk hijab og blir en slags
muslimsk helgen, men på den andre siden ser mange opplyste
innvandrere på henne som et uttrykk for psykiske komplekser og
selvforakt, en måte å søke tilflukt på i det ekstreme for å hevne
seg på det norske samfunnet. Å gå på gata med hijaben krever mot og
sterk ryggrad, men samtidig uttrykker det en slags
ekshibisjonistisk trang eller et slags offentlig «blotteri».
Istedenfor at det muslimske tradisjonelle innvandrermiljøet finner
i Lena Larsen en moderne muslimsk kvinne som beholder troen og
viser toleranse og åpenhet i klesdrakt, opplever de det motsatte.
Denne tilstanden Lena skapte sier til innvandrere: «Hold dere fast
til deres tradisjon og deres fanatiske verdier, fordi de er de
beste, og jeg er et bevis på dette. Jeg kaster mine vestlige
verdier i favør for deres islamske verdier.»
Dette hindrer innvandrerjenter i å forklare at ære ikke blir knust
og tro ikke blir forspilt hvis de blir som norske jenter og ikke
dekker håret med hijaben. Sekulære muslimer i dette miljøet har
vært skeptiske til media: Det er en ubevisst implisitt rasisme som
står bak norsk medias markedsføring av Lena Larsen. Media kåret
Lena Larsen i praksis og i en årrekke til representant for den
muslimske kvinnen for å skade oss muslimer, mener mange. Hvorfor
velger de ikke en annen muslimsk kvinne som ikke bruker hijab?
Innvandrerjenter blir forsømte når media konsentrerer seg om de
ekstreme eksemplene: Lena og Shabana. Begge står for assimilering:
Shabana har tilintetgjort seg selv i det ekstreme norske, og Lena
har assimilert seg i den fanatiske versjon av islam. Ingen av dem
står i praksis for integrering.
Majoriteten av innvandrerjenter velger et tredje alternativ mellom
ytterpunktene, fordi de vokser opp i det norske samfunnet.
Samfunnet «oppdrar» dem i daglig kontakt med nordmenn. Dette vil få
dem til å tenke annerledes enn foreldrene. Lena Larsen er en faktor
som sementerer det statiske i innvandrerkultur og tro. Shabana er
et uttrykk for et spenningsstadium i norsk innvandrerhistorie.
Den tredje vei slynger seg sakte, men sikkert, avgårde, en
utvikling som skjer gradvis og vil ta tid. Men denne veien har ikke
noen representant, for media vil ikke presentere et nyansert ideal.
Walid al-Kubaisi
Tilbake til HonestThinking.org