Dialog, polarisering og forskansning

Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 16.04.2005.

Publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.

Av Elisabeth Eide

Debatten i det flerkulturelle felt er til dels preget av polarisering, og de som trives med denne, skyr ikke ”kreativ” omgang med sannheten. Walid al-Kubaisi har gjort sitt, blant annet gjennom følgende sitat, hentet fra hans artikkel i Klassekampen i begynnelsen av februar.

”I Morgenbladet 26. november 2004 sa Zahid Mukhtar at han støtter sharia-dødsdommen mot en 14 år gammel gutt som gikk fra islam til kristendommen, og at islamsk lov står over norsk lov. Ikke overraskende har slike uttalelser høstet ros fra journalisten Elisabeth Eide, som liker disse typer mye bedre enn fornuftige nordmenn – et uttrykk for norsk selvforakt. (min uth.)”

Dette er usant. Uttalelsen til Mukhtar sto i samme utgave av Morgenbladet som den artikkelen han kritiserer, nemlig min mediekommentar. Hvordan skulle jeg da ha lest uttalelsen fra Mukhtar? Og støttet den? Selvsagt ikke, jeg er mot all dødsstraff, og denne dommen er meget brutal. I svaret til Kubaisi (16.02) presiserer jeg også at jeg har deltatt i alle kampanjer mot sharia-dommer av den typen han her nevner. Falske insinuasjoner skaper dårlig debattklima.  

Kubaisi vet svært lite om hvem jeg liker og ikke liker. Men han får det til å virke nærmest uanstendig å eventuelt like enkelte muslimer bedre enn ”fornuftige nordmenn”.

            Mediekommentaren i Morgenbladet (http://home.hio.no/~elisabe/morgenblad18.htm,

ikke i Klassekampen, slik Kubaisi hevder) tok for seg det mediekjøret som lett oppstår i forhold til bestemte muslimske ledere (eller antatte ledere) når en eller flere muslimer begår en forbrytelse, i eller utenfor Norge. I dette tilfellet gjaldt det mordet på Theo van Gogh. Jeg skriver i kommentaren:

”det går an å bli forferdet over drapet på van Gogh og forstå Mukhtar, samtidig som en kan mislike noen av hans standpunkter, hans taushet og nøling. Hver gang forbrytelser blir begått av muslimer – enten de er religiøst motivert eller ikke (jfr. kjønnslemlesting, religion og tradisjon) – blir både ledere og menige muslimer avkrevd en form for avbikt. Sett fra en del muslimers ståsted virker det nok dobbeltmoralsk når hissige journalister ikke koster på seg tilsvarende halstarrighet i møter med norske politikere som (med eller uten religiøs tro) stilltiende godtar USAs herjinger i Irak og Israels konsekvente brudd på FN-resolusjonene.”

Kubaisi mener jeg burde kritisert fundamentalistene, ikke norske medier. Men en som skriver medieblikk, forholder seg gjerne kritisk til mediene.

            Forstå er ikke det samme som å akseptere, erklære seg enig med, eller rose. Men for meg er det faktisk et poeng å prøve å forstå folk som tenker annerledes enn meg selv, å spore røttene til denne forskjelligheten, og lete etter det vi deler på tvers av reelle og innbilte grenser.

Jeg er tilhenger av utstrakt ytringsfrihet og tar skarp avstand fra drap på eller trakassering av folk som ytrer seg kritisk til islam. Det tror jeg Kubaisi vet, men han er provosert over at en del norske skribenter – i og utenfor akademia – vektlegger andre sider ved debatten i det flerkulturelle feltet.

            Jeg tror det bunner i ulik virkelighetsoppfatning.

            Kubaisi framstiller det som om en forståelsesfull holdning i Frankrike er det som har bidratt til fundamentalismens vekst og økt bruk av hijab. Hvordan vet han det? Kan ikke veksten ha en rekke andre årsaker: diskriminering med påfølgende forskansning og politikken til en del hardnakkete ledere som mobiliserer i det muslimske miljøet, og som igjen får drahjelp av global politisk dobbeltmoral?

            Kubaisi skriver videre at ifølge majoriteten av det religiøse miljøet fortjente Theo van Gogh å bli drept for blasfemi. Hvordan vet han det? Deltok ikke mange muslimer i demonstrasjoner og protester mot mordet?

            Debatten her til lands kan overflatisk betraktes slik: En ’pol’ er tilhenger av en viss grad av kulturrelativisme og tror på dialog med folk som tenker annerledes enn majoriteten. Av motstanderne blir de betraktet som naive, stagnerte 68-ere (jfr.Zorica Mitic, Dagbladet 4.04.05), velmenende, men nyttige idioter i sin erklærte antirasisme, fordi de ikke tar alvorlig alle problemene den nye innvandringen skaper i Europa, men er opptatt av å se også positive effekter av innvandring. På den andre siden står de som (i egne øyne) har skjønt alvoret, og går i bresjen for å bekjempe undertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer, eller i islams navn. De tror ikke på dialog. Deres alternativer er, slik en del kritikere ser det, uforsonlig konfrontasjon og negativ forskjellsbehandling, som for eksempel vil føre til at en forelsket norsk-pakistaner og en norsk-pakistaner truet med tvangsgifte vil bli utsatt for samme sanksjoner.

Kubaisi latterliggjør dialog. Men hva er hans alternativ til dialog? Straff for meninger han ikke liker? Utfrysning? Jeg frykter at hvis den anti-dialogiske holdningen vinner fram, så vil det stimulere en forskansning i de miljøene som føler seg marginalisert.

            Debatten er ikke så polarisert, egentlig. Det går an å føle seg i slekt med den første gruppen, uten å forholde seg ukritisk til det religiøse fundamentalister sier og gjør. Når noen, jeg selv inkludert, i debatter bruker mer energi på å kritisere sider ved de store mediene og majoritetssamfunnet, er det kanskje fordi vi erkjenner sammenhengen mellom visse sider ved dette samfunnets behandling og forskanset tilbaketrekning til rigiditeten. Men betyr det at vi bare rommer en tanke i hodet? Selvsagt ikke.

La meg ta et mer utfordrende eksempel på to tanker i hodet:

            I forrige uke deltok jeg på en nordisk integrasjonskonferanse i Stavanger. Den unge danske muslimen Sherin Khankan fra Forum for kritiske muslimer uttrykte noe jeg tror er viktig å prøve å forstå, om man altså er av den oppfatning at dialog er viktig i samfunn hvor mennesker med ulik bakgrunn og ulike oppfatninger skal leve sammen. Hun sa at en del muslimer som hun selv – en kritisk muslim – ønsker dialog med, både erklærer at de underlegger seg dansk lov – og at de oppfatter Koranen og islam som den høyeste lov. I praksis velger de pragmatisme; de underordner seg den verdslige danske loven, men de bærer samtidig den andre i sitt hjerte. Sherin Khankan var opptatt både av dialog – og av å reformere islam. Dialog i flere retninger. Spennende og viktig, ikke sant, Kubaisi?

Elisabeth Eide