Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 20.04.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Av Lars Gule, generalsekretær, Human-Etisk Forbund
Human-Etisk Forbund har gjennom mange år blitt kritisert for å være for fiendtlig innstilt overfor religioner. Forbundet har ingen respekt for andres religiøse følelser, sies det. Men samtidig har det også kommet kritikk fordi forbundet ikke kritiserer religioner, og særlig islam, skarpt og konsekvent nok. Utmeldinger forekommer med begge begrunnelser – og omtrent like mange av hver. Slik sett kan det sies at forbundets kritiske holdning til religioner er akkurat passe.
Men slik opplever ikke Waldi al-Kubaisi det. I større debattartikler i både Klassekampen og Dagbladet kritiserer han Human-Etisk Forbund (HEF) og undertegnede for å støtte islamske fundamentalister i Norge, selv om vi også kritiserer islamister i utlandet. Kjell Horn melder seg på i denne debatten (KK 14.04) og forsterker kritikken ved å hevde at dagens linje i forbundet er i strid med HEFs opprinnelige livssynspolitikk. En gjennomgang av al-Kubaisis og Horns kritikk kan bidra til å informere Klassekampens lesere om hva som faktisk er forbundets politikk.
Livssynsfrihet
Både al-Kubaisi og Horn mener Human-Etisk Forbund støtter islamske skoler og hijab. Dette er feil og det er forstemmende at de to ikke klarer å skille mellom støtte til islamske skoler og hijab, og støtte til retten til å etablere slike skoler og å bære hijab.
Repetisjon: Vi har alle umistelige rettigheter. Det betyr også at disse rettighetene kan brukes til å mene, si og gjøre mye HEF og jeg er sterkt uenige i. HEF kritiserer alle skoler som opprettes på religiøst grunnlag. Vi ønsker oss størst mulig oppslutning om den offentlige fellesskolen. HEF mener det er forkastelig med hijab og andre klesdrakter som indikerer underkastelse – enten det er under en gud eller andre mennesker. Men det er faktisk en soleklar rett i både norsk lov og menneskerettighetene å etablere skoler på religiøst grunnlag. På samme måte er det også en solklar rett å gå kledd som man vil – når man ikke skader andre.
Dersom man ikke kan forsvare andres rettigheter selv om disse rettighetene brukes til å mene, si og gjøre det man selv er dypt uenig i, da opptrer man intolerant. Det er intolerant å innskrenke muslimers rett til å være muslimer på den måten de selv ønsker, slik al-Kubaisi og Horn argumenter for. Kritikken skal nemlig skje med ord og argumenter, ikke med boikott, lovgivning, politi og domstoler slik Horn og al-Kubaisi synes å ønske. Hvorfor har HEF rett til å appellere til ”foreldreretten” i KRL-saken, mens muslimer ikke skal kunne påberope den samme retten når de ønsker egne skoler?
Islamkritikk
Horn legger seg da også på et polemisk ”høyt”, men saklig lavt nivå når hans skriver at det blir ”feil fokus når HEF tilsynelatende støtter ethvert krav fra det islamistiske miljøet, et miljø med medlemmer og grupper som misbruker demokratiske institusjoner – og godtroende norske idealister – for å innføre sharialover i Norge.” Men Horn og al-Kubaisi har ikke fulgt med i timen. Både HEF og jeg har kritisert islam og fordømt islamistisk vold ved mange anledninger i skrift og tale, og denne kritikken kjenner ikke nasjonale grenser, i motsetning til hva al-Kubaisi påstår. Noen få eksempler:
Al-Kubaisi og Horn antyder at HEF vil støtte shari’a-lovgivning i framtiden, men dette er det rene tøv. All kan følge de moralregler og ”guddommelige” lover de måtte ønske, så lenge de ikke skader andre, men HEF vil selvsagt være mot at shari’a skulle bli en del av norsk lovgivning. Norsk lovgivning skal være livssynsnøytral. Hvorfor skulle vi gå inn for å få kristendommen ut av norsk lov for så å bidra til at islam skulle komme inn?
Al-Kubaisi skriver at jeg har rost Basim Gozlan for å ta avstand fra vold og terror i islams navn, men ikke kritisert ham for hans støtte til palestinske selvmordsbombere. Men jeg er ikke pasifist og en selvmordsbomber er ikke nødvendigvis en terrorist. Gozlans påståtte støtte til selvmordsbombere handler om støtte til væpnet kamp mot en ulovlig okkupasjon. Gozlan har ikke sagt noe i denne saken som kan kalles støtte til terror. Man må gjerne si det er uheldig å støtte selvmordsbombere i det hele tatt, men da må man også fordømme de russiske soldater som under 2. verdenskrig kastet seg mot tyske tanks med håndgranater i hendene.
Men likevel: Dersom Gozlan støtter selvmordsvold mot uskyldige i Israel, altså terror, vil han bli fordømt av HEF og meg. Dette har ikke oppklart spørsmålet om hvem man holder for å være ”uskyldig,” men det har heller ikke al-Kubaisi presentert noe svar på – for han har betydelig sympati for voldsaksjonene i Irak som legitimeres med kamp mot USAs ”ulovlige” okkupasjon av landet.
Listen over kritiske uttalelser om islam og islamisme kunne gjøres lenger. Samtidig forsvarer altså HEF muslimers rett til å være muslimer og å praktisere islam i Norge. Det innebærer at de tror og gjør ting vi kritiserer. Det må de tåle, men retten til å være muslim anfekter vi ikke. Hadde vi gjort det, ville vi ikke forsvart livssynsfriheten – og den omfatter alle trosoppfatninger, også de vi ikke liker.
Samarbeid og dialog
Det er på dette grunnlaget HEF deltar i dialog og samarbeid med muslimer, blant annet fra Islamsk Råd. Al-Kubaisi mener HEF ikke har vurdert samarbeidet med muslimske grupper i lys av fundamentalismens stilling blant muslimer i Norge. Nå er ikke dette samarbeidet veldig omfattende og skjer i hovedsak gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Der sitter det to representanter for Islamsk Råd i Norge. Samarbeidet i STL fungerer bra nettopp fordi det bidrar til livssynslikestilling, dvs. større livssynsfrihet i Norge. Uten dette samarbeidet hadde vi for eksempel ikke fått gjennomført en felles sorgmarkering i Rådhuset i forbindelse med tsunamikatastrofen. Da hadde det bare blitt kirkelige markeringer.
Dersom vi ikke skulle kunne samarbeide med personer som representerte Islamsk Råd fordi det finnes en del menigheter med tvilsom støtte til menneskerettighetene i denne paraplyorganisasjonen, ville vi også ha problemer med å kunne føre dialog og samarbeide med Norges Frikirkeråd – det har mange medlemsorganisasjoner av kristenfundamentalistisk type. Det finnes også reaksjonære homohatere i Den norske kirke, men vi samarbeider med dem også – samtidig som vi fordømmer homofobien.
Hvilken part er påvirket av religionsdialogen?, spør al-Kubaisi. Det vet jeg ikke – for HEF er ikke involvert i religionsdialog, men livssynsdialog. Det er noe annet og innebærer som regel åpen diskusjon og praktisk samarbeid. Det fungerer som nevnt bra. Jeg tror også begge parter oppøves til større toleranse, i alle fall de av oss som snakker ansikt til ansikt.
KRL-faget og livssynsfriheten
Kjell Horn mener HEF klarte å tape saken mot KRL-faget på 90-tallet etter å ha lagt om fra en linje som førte til etablering og utvikling av det alternative livssynsfaget på 60- og 70-tallet, men han sier ikke noe om hvorfor. Han insinuerer at ”nye koster” har tapt en opplagt sak, men uten fnugg av analyse av hvordan sosiologiprofessor, prestesønn og undervisningsminister Gudmund Hernes arbeidet fram KRL-faget sammen med tunge støttespillere. En viktig bakgrunn som også gav oppslutning om faget i Stortinget, var innvandrerdebatt og islamfrykt. Hernes ville skape et fag for ”integrasjon” (dvs. assimilasjon) på statskirkekristendommens grunn. Dermed ble humanister, men også jøder, muslimer, hinduer og buddhister overkjørt, og alternativt livssyn fjernet med et pennestrøk.
Det paradoksale er at Horn synes det er greit å være ”stram” overfor muslimer og islam, men ikke ser at det nettopp er denne typen holdning som legitimerer hele KRL-faget og som forklarer hvorfor HEF ble overkjørt av stortingsflertallet, selv om vi er blitt mye større enn tidligere. Brutalt sagt har den typen holdning Horn uttrykker overfor islam bidratt til det alvorligste tilbakeslaget for livssynslikestillingen i Norge i nyere tid som innføringen av KRL-faget representerer.
I kampen mot KRL-faget har samarbeidet med buddhister, jøder, muslimer og andre livssynsminoriteter vært avgjørende. Dette samarbeidet har HEF basert på en konsekvent og ikke-opportunistisk holdning om at livssynsfriheten gjelder for alle.
Sekulær stat og pluralisme
Horn skriver at HEF burde fortsette å arbeide for Norge som en sekulær stat. Men vi gjør ikke annet! For hva er en sekulær stat? Er det en stat som er nøytral i forholdet mellom religioner og livssyn, som ikke diskriminerer, men som beskytter livssynsfriheten og legger til rette for livssynsutfoldelse? Eller er det en stat som skal tvinge folk til å være sekulære? Den militante, for ikke å si fundamentalistiske sekularismen i Frankrike er ikke HEFs linje. Det er for øvrig en misforståelse å tro at sekularisme pluss menneskerettigheter er humanisme (eller humanetikk) og derfor bør være statens verdigrunnlag, slik Horn synes å mene. Det er mulig noen av HEFs medlemmer har ment dette tidligere, men livssynsnøytralitet innebærer at staten heller ikke gjør det humanistiske livssyn til sitt.
Det er også derfor det har vært viktig for HEF å oppnå vigselsrett på linje med andre livssynsorganisasjoner. Dette har ikke vært en ”fanesak” for HEF. Forbundet har sendt en begrunnet søknad og etter lang tid – uten demonstrasjoner i gatene eller sterk leserinnlegg i avisene – har vi fått en juridisk rett som gjør det mulig å tilby en seremoni for de mange som synes dette er viktig. Da Kristian Horn i sin tid startet Borgerlig konfirmasjon var det i erkjennelsen av at dette var viktig for folk. Han ønsket opprinnelig at denne seremonien skulle overtas av staten! Og han så ikke behov for noen vigselsseremoni i HEF-regi siden borgerlig vigsel allerede fantes. Men den pågangen som HEF har fått i forhold til det humanistiske vigselstilbud vi har etablert, er det klart at behovet er større enn som så. Hele 48 % av de spurte i en landsomfattende undersøkelse sier at de kunne tenke seg å benytte et vigselstilbud fra HEF. Da er det selvsagt ikke å utvikle seg i sekterisk retning, slik Horn hevder, når en så viktig seremoni inkluderes i HEFs tilbud.
Livssynsorganisasjonen
For Human-Etisk Forbund er nemlig en livssynsorganisasjon og ikke bare en kamporganisasjon mot islam og statskirke, slik Horn og al-Kubaisi ønsker oss. En sentral del av det humanistiske livssynet er etikken, og i vår etikk står menneskerettighetene sterkt. Derfor forsvarer HEF menneskerettighetene generelt og livssynsfriheten spesielt. Samtidig er mangfold i meninger og livssyn – pluralisme – en verdi i seg selv. Der hvor det bare finnes én mening og ett livssyn kan man tro man har rett. Det er bare når standpunkter har stått sin prøve i åpen og rasjonell diskusjon man kan vite at man har rett. I dette ligger en viktig utfordring til alle humanister: utviklingen av egen toleranse – evnen til å leve med de av andres ideer, holdninger og handlinger vi er uenige i og blir provosert av. Men det finnes ingen annen fredelig vei i et kulturelt og livssynsmangfoldig samfunn.
Tilbake til HonestThinking.org