Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 26.04.2005.

Dialog og realisme

 

Ole Jørgen Anfindsen,

redaktør, HonestThinking.org

 

 

Elisabeth Eides kronikk i Klassekampen 16. april tar opp flere viktige problemstillinger. Mitt ståsted i denne debatten er et annet enn hennes, og nettopp derfor er jeg glad for å se at hennes kronikk gir et fint utgangspunkt for dialog.

 

For vi trenger ikke bare dialog mellom det norske samfunnet og islam, vi trenger også dialog mellom nordmenn som har et felles engasjement for menneskerettighetene, men som likevel tenker ulikt om hvordan utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunn skal håndteres.

 

Eide skriver: ”Forstå er ikke det samme som å akseptere, erklære seg enig med, eller rose. Men for meg er det faktisk et poeng å prøve å forstå folk som tenker annerledes enn meg selv, å spore røttene til denne forskjelligheten, og lete etter det vi deler på tvers av reelle og innbilte grenser.”

 

Dette er jeg helt enig i, og derfor vil jeg utfordre Eide på følgende: I hvilken grad har innvandringstilhengerne vist denne formen for respekt for nordmenn som har forsøkt å advare mot konsekvensene av den demografiske utviklingen?

 

Min egen erfaring er at både kritiske spørsmål og konstruktive forslag som oftest blir møtt med en mur av tausehet. Dette ser jeg som et symptom på at noe er allvorlig galt med debattklimaet her i landet. At forholdene er (tildels mye) verre i andre land, er en fattig trøst.

 

Eide oppsummerer et stykke på vei dette punktet slik: ”En ’pol’ er tilhengere av en viss grad av kulturrelativisme og tror på dialog med folk som tenker annerledes enn majoriteten. Av motstanderne blir de betraktet som naive, stagnerte 68-ere, velmenende, men nyttige idioter i sin erklærte antirasisme, fordi de ikke tar alvorlig alle problemene den nye innvandringen skaper i Europa, men er opptatt av å se også positive effekter av innvandring.”

 

Dessverre tror jeg Eide treffer veldig godt her. Noe av grunnen til at mange av oss har tenkt omtrent slik om innvandringstilhengerne, er at de tilsynelatende har hatt en intens motvilje mot å komme ut i åpent lende og delta i ordentlig debatt. Og når folk ikke vil debattere, da må vel det bety at de ikke er skikkelige intellektuelle, og at de ikke har noe særlig å fare med, eller hva?

 

Jeg oppfatter Eides kronikk som ett av flere tegn den siste tiden på at man nå innser at vi ikke kommer utenom å gå dypere inn i problemstillingene. Det synes jeg i så fall er meget gledelig, og vi bør alle forsøke å bli mer lyttende og respektfulle overfor hverandre.

 

Vi trenger altså en dialog internt i det norske/europeiske samfunnet, men vi trenger også dialog med islam. Eide setter dette siste på spissen når hun skriver følgende: ”Kubaisi latterliggjør dialog. Men hva er hans alternativ til dialog?”

 

På den ene siden gjør Eide det litt for enkelt for seg selv akkurat her. Kubaisi har jo et viktig poeng i at det er svært begrenset hva det er mulig å oppnå i ”dialog” med islamister og fundamentalister. Det betyr at vi er nødt til å ha en annen strategi enn bare dialog.

 

På den annen side rører Eide her ved en av de mest sentrale problemstillingene for Norge og Europa i dag. Hva i all verden skal vi gjøre slik det hele nå utvikler seg? En av de første tingene vi etter min mening må gjøre, er å etablere en noenlunde felles forståelse av hvordan virkeligheten ser ut på enkelte områder.

 

La oss for eksempel se til å bli enige om hovedtrenden i den demografiske utviklingen. Vi er bare noen få millioner nordmenn her i landet, og vi har, uten å etablere selvregulerende mekanismer, invitert mennesker fra folkerike land med helt andre kulturer til å få både oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge (det er bl.a. her dette med ”naiv” kommer inn i bildet, Eide). Disse har (selvsagt) etablert en praksis med systematisk bruk av henteekteskap. Hva kommer dette til å bety på litt sikt?

 

Vel, det er her vi må slutte å lure oss selv. Vi kan argumentere til vi blir blå i ansiktet om at innvandrernes fødselstall vil synke etter noen generasjoner, eller vi kan kamuflere problemet ved å redefinere ordet innvandrer. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er den uunngåelige konklusjonen at etniske nordmenn etter hvert vil bli en minoritet i sitt eget land om dagens utvikling fortsetter.

 

Og her er vi ved en viktig hindring for god dialog mellom ulike poler i det norske samfunnet, for på dette området har det vært en svært lite ærerik dobbeltkommunikasjon de siste tretti årene. Først har man hånet og latterliggjort dem som var bekymret for at nordmenn ville komme i mindretall her i landet, mens man nå snur det hele på hodet og spør om det er så farlig at ikke-vestlige innvandrere etter hvert vil komme i flertall.

 

Eventuelt spør man, slik Eide gjør, hva alternativet til dialog skal være. Men for å kunne svare på det spørsmålet må man ha klart for seg hva som er de underliggende premisser.

 

Dersom de demografiske markedskreftene skal få lov til å bestemme utviklingen fremover, da er jeg nok tilbøyelig til å være enig med Eide. Da får vi bare forberede oss på å leve i et land der islam bestemmer rammevilkårene, og gjøre det beste ut av det. Jo mer dialog som har vært gjennomført med den nye majoriteten før maktovertagelsen, jo mindre er sannsynligheten for at hele går fullstendig galt.

 

Men jeg er altså foreløpig ikke innstilt på å godta et slikt premiss. Jeg mener det både fra et menneskerettighets- og moralsk perspektiv er store problemer knyttet til en slik tenkemåte. Det forhindrer ikke at jeg ønsker å møte enhver innvandrer med respekt, og at jeg, i den grad det er mulig, ønsker dialog med islam.

 

Min visjon er et gjestfritt og generøst Norge som kan bidra til utbredelse av demokrati og menneskerettigheter i hele verden, men da tror jeg landet vårt må bevares som en nasjonalstat. Det krever den type dialog Eide ønsker seg, men det krever også at vi slutter med dagens liberalistiske og markedsdrevne innvandringspolitikk. Det gjelder, som Eide påpeker, å ha mer enn én tanke i hodet på likt.

 

 

Tilbake til HonestThinking.org