Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 29.04.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Av Ragnar Næss, medlem av Oslo SV, rnpost@online.no.
Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til Ole Jørgen Anfindsens kronikk 26.april. La meg først markere en mulig uenighet med Elisabeth Eide når hun sier i kronikken 16.april at vi som er for innvandring også heller til kultur-relativismen. Jeg har aldri hatt noe sans for kultur-relativisme. Mitt standpunkt i forhold til innvandring bygger på teorier om demokrati og det liberale samfunn. En sentral tese er at folk - i den utstrekning de er udemokratiske - blir demokratiske av å leve i et demokratisk samfunn. Kultur-relativisme - uten som en generell appell mot kulturell skråsikkerhet - har først og fremst hatt en negativ funksjon i debatten.
Demokrati og liberalitet innebærer at vi tror at mulighetene for å ytre seg og bli hørt gir basis for en viktig type lojalitet også mot dem man er uenige med. I den utrekning innvandrere har oppfatninger som strider med det verdigrunnlag Norge bygger på betyr dette at de etter hvert vil godta sentrale verdipremisser for eksempel mht politiske demokrati. Dette kan fortone seg naivt, men i land som England som har hatt innvandring lenger enn oss og også har større enhetlige grupper ser vi at innvandrere fordeler seg over hele det politiske spektrum. Noe tilsvarende skjer i Norge. Jeg opplever derfor at Anfindsen har et problem med å begrunne uttalelser om at vi er i ferd med å "bli minoriteter i eget land" eller at Islam er i ferd med å bestemme "rammevilkårene". Innvandrerne glir inn i det politiske landskapet på linje med oss uansett hvor demokratiske man kan mene at vi eller de er. Og selv om Norge har rasismeproblemer er det også et liberalt samfunn.
Jeg er overrasket over at Anfinsen mener at de som er opptatt av innvandringens utfordringer "møter en mur av taushet". Jeg tror det er lett å vise at så ikke er tilfelle. Eksempelvis ble det skrevet en god del argumenter mot boka "Gode formål, gale følger" som kom i 2003. Så snarere enn å hevde at debatten ikke kommer i gang, er det viktigere å se på de faktiske argumentene som fremføres. Et felt der "innvandringstilhengerne" har gjentatt seg selv mye er eksempelvis når det gjelder at man ikke må fremstille innvandrere som noen med en fast identitet. "Innvandrere" er et navn på en heterogen kategori mennesker. Av denne grunn gir utsagn av typen "innvandrerne overtar" liten mening, mens utsagn av typen "høyrekreftene" eller "venstrekreftene" "overtar" gir mer mening, for her har man politiske identiteter et stykke på vei, man har programmer og visjoner. Men "innvandrere" har ikke felles programmer og visjoner (at de som bekjenner seg til Islam i Norge i dag har det eller vil få det er også høyst tvilsomt og får de det - hvorfor tro at det vil bryte med vårt verdigrunnlag?.)
Et ord om dialog. Dialog er ikke det eneste virkemiddel man har i et demokratisk samfunn. Når flertallet har tatt beslutninger under hensyntagen til mindretallsrettigheter kan ikke et mindretall under dekke av behovet for "dialog" sabotere fellesavgjørelser. Men det er for lite dialog mellom etniske nordmenn og muslimer i dag. Dette er utgangspunktet. Rester er å tilpasse det i konkrete situasjoner. Dialog er også viktig for at maktanvendelse skal være konstruktiv. Men her har flere øynet grunnleggende dilemmaer, eksempelvis det "liberale dilemma". Men det i liten grad er godtgjort at man står overfor noe liberalt dilemma i forhold til innvandringen. De teoretikerne som har ønsket å begrunne noe slikt er gjennomgående fattige på konkrete eksempler. Konkrete eksempler om stridspunkter kan vise at folks standpunkter modifiseres over tid og at man finner kompromisser på felter der uenigeheten er stor. Videre må folk ofte bøye seg og godta det de er uenige i. At det skulle forholde seg annerledes med muslimer i Norge er - velvillig fortolket - en akademisk tese som måtte begrunnes bedre. Jeg viser her til Reza Rezaee og min kronikk i Klassekampen "Et falskt trusselbilde" fra 24.januar i år.
Jeg er enig med Anfindsen i visjonen om et gjestfritt og generøst Norge og i at innvandringen ikke kan bestemmes av markedsliberalismen, men uenig i tanken om at vi skal bevare nasjonalstaten som et uttrykk for bestemte språk og kulturelle egenart. Faktorer som rettsikkerhet og demokrati må erstatte nasjonalstaten som grunnlag for menneskelig samkvem. Jeg håper Anfindsen opplever mitt innlegg som et innspill til dialog og ikke som et forsøk på å ri kjepphester.
Tilbake til HonestThinking.org