Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 14.05.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Av Elisabeth Eide, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo
Ole Jørgen Anfindsen støtter i Klassekampen 26.05 Walid al-Kubaisis utsagn om at det er svært begrenset hva det er mulig å oppnå i dialog med islamister og fundamentalister. Min erfaring er annerledes. Gjennom min tid i Pakistan og Afghanistan har jeg opplevd stor forskjeller mellom folk som soknet til ulike fundamentalistpartier. Noen av dem er i dag blant mine gode venner, mens en del ledere bruker religionen i sitt makt- og krigsspill. Jeg oppfatter at vi kan ha spennende debatter og være lydhøre for hverandres argumenter. Jeg tror også det er viktig å drøfte hvorfor islamistiske bevegelser får vind i seilene. En av flere faktorer er det mange opplever som en dobbeltmoral fra de mektiges side; som når Israel får slippe FN-sanksjoner mens Irak har blødd i årevis, som når USA erklærer at de vil innføre menneskerettigheter og demokrati i Irak og Afghanistan, men selv krenker og dreper fanger og ellers støtter statsterror der de finner det opportunt. Vi kan ikke diskutere de nye religiøse bevegelsene uten å ta med dette globale perspektivet, og vi bør heller ikke undervurdere folks evne til å gjennomskue denne typen praksis.
Mitt utgangspunkt er humanistisk snarere enn statistisk. Men Anfindsen forestiller seg et Norge med muslimsk flertall. Det er den virkelighetsanalysen han mener en dialog må hvile på. Jeg tror neppe vi blir enige om en slik demografisk analyse. Pr. i dag er ’innvandrerbefolkningen’ i Norge ca 350 000. Av dem stammer 200 000 fra den såkalte tredje verden og ca 50 000 fra Øst-Europa. I 1998 var fødselstallet pr. innvandret kvinne i snitt 2,4, mens det for etnisk norske kvinner var 1,81. Når Anfindsen sier at innvandrernes fødselstall vil synke ”etter noen generasjoner”, er han i utakt med forskerne, som viser til at det slett ikke tar så lang tid. Trude Lappegård, SSB skriver at ”alle innvandrergrupper tilpasser seg norsk fruktbarhet ettersom botid i Norge øker, men noen grupper tilpasser seg raskere enn andre”, og at ”fruktbarhetsmønstret til andregenerasjonsinnvandrere ligner mer på kvinner uten innvandrerbakgrunn” enn på mødrenes mønster.
Er det truende i seg selv å få et økende antall muslimer til Norge? Er ikke muslim – som kristen – et begrep som i mange debatter skjuler en stor variasjonsbredde? Kan det ikke tenkes at nettopp en dialogisk praksis framfor konfrontasjon fra fastlåste posisjoner vil bidra til et islam som er modernisert, slik flere og flere grupper i Europa ønsker, og som dermed vil være godt tilpasset de demokratiske idealene vi holder oss med? Grunnen til at jeg tror debatten med ”demografi-varslerne” lett går i stå eller blir neglisjert (slik Anfindsen skriver) av ”de naive 68-erne”, er at de førstnevnte demonstrerer et statisk og snevert syn på så vel norsk kultur som på hvordan den kulturelle bakgrunnen vil prege mennesker med minoritetsbakgrunn. Kultur blir til i møter mellom ulike retninger, av kulturforskeren Homi Bhabha kalt ”det tredje rom”, der målet ikke er at én gruppe skal bli lik en annen, men der mennesker erkjenner at de lar seg utsette for endring. Og at endring, så vel som vandring, er uunngåelig.
Til alle tider har mennesker vandret. Noen krysser grenser av åpenbare politiske grunner, andre fordi de ønsker en tryggere økonomisk og sosial framtid for seg og sine. Vi lever i en verden der et fåtall kan reise temmelig uinnskrenket, mens de fleste er pålagt store restriksjoner. Det er vanskelig å vite om det gir mening for en slumboer i Calcutta eller en bonde i Bangladesh å snakke om verden som én. Det som er sikkert, er at avgjørelser vi tar hver dag påvirker menneskers livsbetingelser andre steder på kloden, eksempelvis CO2-utslipp, norske selskapers etableringer, den altfor lave kaffeprisen. U-hjelpen vi sørger for veier i liten grad opp for det landene utenfor Vesten betaler i gjeldsbetjening (renter og avdrag), og for de kunstig lave råvareprisene. Samtidig høster Norge ekstraprofitt av den høyeste oljeprisen i manns minne, en pris som skaper store problemer for fattige oljeimporterende land. Det er rike stater i nord som opererer som om verden er én (og for deres føtter), som eksporterer mennesker og kapital over alt, men samtidig selv forskanser seg med restriktiv innvandringspolitikk, tidvis med dypt tragiske følger for dem som blir nektet adgang.
Innvandringen løser ikke verdens fattigdomsproblemer, men vi ser at mange innvandrete mennesker gjennom sitt virke her i Norge holder liv i slektninger som lever under hardere betingelser, i fattige land, i konflikt- og krigsområder. Det er en av de positive effektene av innvandringen, en ørliten kompensasjon for all nøden som er skapt av global ulikhet og utbytting. Jeg mener også at det er all grunn til å se kritisk på ordet innvandrer. Skal mennesker som er født og oppvokst i Norge, som har tatt sin utdanning her og lever veltilpasset, skal de bære med seg merkelappen innvandrer hele livet, siden deres foreldre ble født annensteds?
Hva er norsk kultur? På den nordiske integrasjonskonferansen i Stavanger tidligere i vår ble den svenske statssekretæren Lise Bergh spurt om hun ikke var bekymret for den svenske kulturens skjebne om flere områder utviklet seg som Malmø, med konsentrasjoner av muslimske innbyggere. Hun svarte: Men hva er nå egentlig svensk kultur?
Anfindsen etterlyser to tanker i hodet. Ja visst! Er ikke det å forsvare de demokratiske verdiene og idealene vi bygger på, samtidig som en ser stort forbedringspotensial i praktiseringen av disse – og dessuten ikke betrakte kultur som noe statisk og uforanderlig?
Tilbake til HonestThinking.org