En forkortet versjon av denne artikkelen sto på kronikkplass i Klassekampen 04.06.2005, under overskriften ” Feilslått islamdebatt”. Artikkelen publiseres elektronisk av HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Se også relaterte innlegg.
Av Jacob Høigilt, redaksjonssekretær i Babylon – tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika og stipendiat i arabisk ved Universitetet i Oslo. jacob.hoigilt@hf.uio.no
Ole Jørgen Anfindsens innlegg om islam og innvandring i Klassekampen 2. juni innbyr til mange kommentarer, og det vil føre for vidt å ta for seg alt han skriver om. Her vil jeg ikke argumentere mot de demografiske analysene hans, som jeg uansett mener er lite interessante i seg selv. I stedet vil jeg forsøke å vise at det er en svært viktig feil i premissene for Anfindsens argumentasjon, nemlig at han ser på islam som én stor, organisk størrelse med en slags egen vilje. Dette er en feil som går igjen hos mange innvandringsskeptiske debattanter – fra FrP til konservative kristne, Human Rights Service og Anfindsen – og den kan motbevises med empiri. La det med én gang være sagt at jeg er enig med Anfindsen i at det er noen alvorlige problemer knyttet til islam i Norge i dag. Dette er et punkt jeg vil komme tilbake til mot slutten av dette innlegget.
Anfindsen prøver på flere måter å vise at islam er truende og negativt for Norge. Som eksempler benytter han seg følgende: ”norsk kultur” vil sannsynligvis miste det meste av sin innflytelse dersom muslimsk innvandring fortsetter; Europa vil ”sannsynligvis” oppleve en islamsk revolusjon som i Iran hvis ikke denne innvandringen avtar, og ideologiske muslimske tenkere som Sayyid Qutb og Yusuf al-Qaradawi, representanter for ”muslimsk kultur”, er motstandere av demokrati på prinsipielt grunnlag. Derfor mener Anfindsen at det vil ”være bortimot umulig å smelte vestlig og muslimsk kultur sammen til en høyere enhet av harmoni og gjensidig forståelse.”
Dette er tre meget sterke påstander som viser at han betrakter islam som en homogen organisme. La oss begynne med den enkleste først: Å hevde at Europa vil kunne oppleve en revolusjon à la Iran i 1979 er ganske enkelt helt på jordet, selv om antall muslimer skulle eksplodere de neste årene i europeiske land. Hvorfor? For det første fant ikke revolusjonen i Iran sted i et mer eller mindre velfungerende demokrati med høy grad av sosial likestilling, slik situasjonen er i EU-landene. Sjahen av Iran styrte med jernhånd, og kombinasjonen av en svært negativ økonomisk utvikling, korrupsjon og voldelig undertrykkelse av all fredelig opposisjon (ikke bare den religiøse) var de viktigste faktorene som førte til revolusjonen - regimets ”uislamske” karakter kom bare på toppen av kransekaka for andre enn de konservative religiøse lederne. Folk flest, inkludert muslimske innvandrere, har det for bra i Europa til at det kan bli noen revolusjon. Guttegjenger og små grupper av religiøse fundamentalister vil aldri få med seg større grupper på noe slikt. For det andre vet både muslimer og alle vi andre at de fleste iranere slett ikke er fornøyd med sitt religiøse styre, og gjerne vil ha det slik som det er i Europa i stedet. Da blir det litt av en gåte hvordan de skal kunne medvirke til at bakstreverske religiøse ledere skal ta makten i europeiske land. For det tredje er det faktisk ingen andre muslimske land som har opplevd noe tilsvarende som Iran, på tross av større eller mindre grad av undertrykkelse og sterke islamistiske bevegelser i de fleste av disse landene gjennom flere titalls år. Forklaringene på dette er mange og varierte, men bare faktumet i seg selv viser vel at Anfindsens påstand savner ethvert reelt grunnlag?
En viktig konklusjon for mitt argument er uansett at islam ”oppfører” seg ulikt avhengig av tid og sted, mens Anfindsen synes å mene at det finnes en slags uunngåelig tendens i selve islams natur som gjør religionen både egenartet og farlig. Om ikke eksempelet med Iran viser tydelig nok at dette er feil, er det bøttevis med eksempler fra historien. Muslimsk tenkning i middelalderen tok opp i seg mange elementer fra gresk filosofi, og det er solid dokumentert at den politiske kulturen i det islamske imperiet var sterkt påvirket av både det bysantinske og persiske riket, som hadde høyt utviklede politiske kulturer da det islamske kalifatet begynte å ta form. Islams utvikling som en politisk og teologisk størrelse var altså ikke fastlagt i Koranen eller noe annet religiøst grunnlagsdokument, den ble påvirket utenfra på avgjørende måter. Følgelig kan man heller ikke uten videre trekke paralleller mellom to land eller regioner basert på at islam finnes i begge, slik Anfindsen gjør med Iran og Europa.
Så til Anfindsens kulturbegrep. Han skriver ubesværet om både ”norsk” og ”muslimsk” kultur. Prøv å definere nøyaktig for deg selv hva norsk kultur er eller består i. De aller fleste vil ganske raskt havne i vanskeligheter, fordi norsk kultur er så variert. Hva da med ”muslimsk” kultur, som omfatter ikke bare ett, men over et snes land, spredt fra Vest-Afrika til Pakistan, og enda lengre øst? Slik jeg ser det, er begrepet meningstomt. Dette er igjen et eksempel på at Anfindsen ser på islam som en slags organisme med en egen vilje, istedenfor en størrelse som blir formet av mennesker og deres sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Et talende eksempel på at dette er tilfellet, er at de muslimske menighetene i Norge er ordnet etter nasjonalitet først og fremst. Man kommer jo fra forskjellige land, med forskjellige språk, tradisjoner og kollektive referanser. Det finnes ikke noe sånt som én altomfattende, muslimsk vilje.
Derfor er heller ikke Sayyid Qutb og Yusuf al-Qaradawi representanter for ”muslimsk kultur” mer enn noen andre muslimer er det. Det finnes mange svært liberale og åpne muslimske tenkere, både i Europa og Midtøsten, som er den regionen jeg kan mest om. Imidlertid er det et sørgelig faktum at disse ofte er marginalisert (men i mindre grad i Europa enn andre steder), og at Qutb og al-Qaradawi har hatt og har stor innflytelse på mange muslimers holdninger og ideer, både i Europa og andre steder. Jeg er helt enig med Anfindsen i at Sayyid Qutbs tenkning ikke lar seg forene med verdier som dialog, toleranse og forståelse. Qutb var en utopisk revolusjonær, en muslimsk fascist sterkt influert av den franske fascisten og Nobelprisvinneren i medisin, Alexis Carrel, som var med i den franske Vichy-regjeringen. (Nok et eksempel på hvor umulig det er å snakke om en ”muslimsk” kultur.) Qaradawi fører Qutbs verdisyn videre, i en avpolitisert og moderert form, med sine bøker, nettside og ukentlige program på TV-kanalen al-Jazeera. Denne retningen i islam er det all grunn til å advare mot, der er jeg helt på linje med Anfindsen. Vi finner holdningene igjen hos flere norske imamer og muslimske lekfolk. De er på linje med og går til og med lengre enn norske fundamentalistiske kristne i spørsmål om homofili og likestilling. Men noen trussel for demokratiet er ingen av disse gruppene, det er å ta altfor hardt i. Tvert om viser det seg at europeisk islam i noen tilfeller viser veien til mer toleranse i dagens muslimske tenkning. Både Anne Sofie Roald og Tariq al-Ramadan er gode eksempler på det.
På dette grunnlaget blir det umulig å akseptere Anfindsens underliggende premiss om at islam er en farlig religion, og derfor er heller ikke økt muslimsk innvandring nødvendigvis en trussel, slik som han ser ut til å mene. Denne trusselen kommer fra alle intolerante miljøer, enten de er religiøse, politiske, eller begge deler, og uansett hvilken religion det dreier seg om. Intoleransen blant mange muslimer i Norge må selvfølgelig tas på alvor, men med sin påstand om at det eneste som hjelper er å bremse innvandringen, sier Anfindsen implisitt at muslimer er programmert av sin religion og ikke kan forandre mening om noe som helst. Historien og nåtida viser begge at dette er feil. Derfor er fokuset på ”eksponensiell vekst” helt feilslått. Vi må i stedet snakke om hvordan vi kan gjøre disse miljøene åpnere. Her tror jeg personlig både på gulrot og pisk, men det er en annen diskusjon. For å begynne på den, må vi først bli ferdige med å betrakte islam som én fastlagt, homogen og uforanderlig størrelse. Hvorfor skal det være så vanskelig, når vi har klart det med alle andre religioner og ideologier?
Tilbake til HonestThinking.org