En forkortet versjon av nedenstående sto på trykk i Klassekampen 20.06.2005 (med overskriften ”Konstruksjon”). Artikkelen publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Se også relaterte innlegg.
Av Ragnar Næss, medlem av Oslo SV, rnpost@online.no.
I sitt tilsvar 2. juni går Ole Jørgen Anfindsen ikke inn på spørsmålene vedrørende identitet i endring som flere har stilt ham. Hva kan det innebære dersom en langt større andel av den norske befolkningen er muslimsk om 50 år enn i dag? Hvorfor må det nødvendigvis bli et problem for Norge? Hvem vil ”vi” være? Dette opplever jeg er den største mangelen i de svarene Anfindsen gir på spørsmål som nå er stilt av flere. Ved siden av dette kan det være naturlig å gjenta spørsmålet om hvorfor han ikke tar i betraktning alle muslimske forsikringer om at man deler verdigrunnlag med majoritetsbefolkningen, men snarere holder seg til Human Rights Service’s skremselsbilder.
Når det gjelder de demografiske argumentene vil jeg i hovedsak overlate disse til ekspertene. Men det er selvfølgelig riktig at veksten i en gruppe som stadig suppleres ved at ektefeller hentes fra utlandet er større enn veksten i en gruppe som ikke gjør det. Videre at veksten i antall medlemmer i muslimske trossamfunn er stor. Men jeg er skuffet over Anfindsen valg mht å svare på innvendinger. Manglende svar på spørsmålet om identitet og hvordan man skal opprettholde dialog og gjestfrihet, manglende svar på dette med å forholde seg til tegn på felles verdigrunnlag mellom muslimer og ikke-muslimer, alt dette oppfatter jeg som tegn på at Anfindsen maler et krisescenario der han systematisk velger ut det som taler for at dette vil gå galt, og ikke det som taler for at dette vil gå bra. Det er unødvendig å tilføye at dette ikke bare er uvitenskapelig tatt som fremtidsforskning, men også lett blir skremselspropaganda som kan skremme opp folk og bidra til å skape den polariseringen som Anfindsen vil unngå. Men dette er kanskje ting du vil komme inn på seinere?
Er Islam ”forenelig” eller ”uforenelig” med vårt verdisyn? Dersom man velger bestemte islamistiske forfattere som utgangspunkt gjør man det lett for seg i den forstand at svaret da selvsagt må bli ”Islam er uforenelig….”. Disse forfatterne gjør det jo nettopp til et poeng å angripe Vesten. Jeg vil prøve å gi deler av et svar ved å peke på ett argument i form av en bestemt historisk hendelse. Denne ligger langt tilbake i tiden, man kan innvende at dette ikke er relevant. Etter mitt syn er slike historiske eksempler nødvendige for å fjerne fordommene mot muslimer.
I 1876 fikk det ottomanske riket, verdens største og hittil mest seiglivede muslimske statsdannelse, sitt første parlament. Dette skjedde på et tidspunkt da religion var langt mer bokstavtro enn i dag. I boka ” The development of secularism in Turkey” beskriver Niyazi Berkes denne overgangen i noe detalj. Utgangspunktet var at flere og flere innså at det var umulig for en sultan – som også var kaliff og anerkjent som profeten Muhammeds etterfølger - å regjere effektivt uten at befolkningen mer generelt hadde innflytelse og ble tatt med på råd. Nå er fellesskapets autoritet en selvfølge i muslimsk teologi fordi det finnes rekke sentrale og godt innarbeidete begreper på forhold som konsensus, rådslagning, legitimiteten i divergerende fortolkning av Koranen og Hadithen, m.m. Dette har vært presentert i en rekke bøker i Norge.
Det er imidlertid viktig at inspirasjonen til parlamentet også kom fra de som var opptatt av den franske revolusjonen. Den franske revolusjonen betydde mye for ottomanske intellektuelle, ikke minst fordi den - med rette - ble oppfattet som ikke-kristen. De øverste religiøse talsmennene gikk motstrebende med på tanken om et parlament. Motstanden gikk på betydningen av annen kunnskap enn ”`Ilm” – den antall gudegitt og evige kunnskapen som lå i Koranen – sekulær kunnskap trengte inn som ”marifet”- praktisk og ”nyttig” kunnskap og ble oppfattet som en rival. Ønsket om parlament gikk sammen med ønsket om mer ”marifet”, vestlig kunnskap. Et parlament var videre ”bid`a” en ”nydannelse”, noe som hadde en dårlig klang, omtrent som vårt ”avvik”. Og fremfor alt: skulle man gi ikke-muslimer – som ikke var medlemmer av det religiøse fellesskapet- innflytelse via stemmerett? Men de tilsluttet seg ønsket om et multi-etnisk og multi-religiøst parlament og produserte en del – for øvrig temmelig kuriøse – religiøse argumenter for betydningen av at en hersker rådfører seg med folket. Dersom de norske Islam-skeptikerne hadde hatt rett skulle en slik utvikling – en parallell til utviklingen av demokrati i Vesten - vært umulig. Etter mitt skjønn peker hendelser som dette på demokratiets overlevelses-potensialer og et eksempel på at Islams verdigrunnlag er forenelig med gode vestlige verdier som folkesuverenitet og vitenskapelighet.
For mange i dag symboliseres Islam først og fremst ved kvinneundertrykkelse og æresdrap. Til dette er å si at det er viktig å skille mellom ”problemer i Norge” og ”problemer for Norge”. Norge tar i dag del i en del problemer av internasjonal karakter som vi ikke hadde før. Det er instruktivt å sammenligne med utviklingen i Tyrkia der vi de siste femti årene har sett en hard drakamp i familiene. Utviklingen går fra tregenerasjons storfamilie der patriarken regjerte, til kjernefamilien der mannen har frigjort seg fra faren, men regjerer over barn og hustru og frem til den moderne familie der hustru og barn tilkjemper seg makt. Jeg tror svært sterke krefter trekker i denne retningen. De problemene en tradisjonell familiestruktur møter i Norge er et problem først og fremst de berørte selv må løse, eventuelt med bistand av vårt samfunn som prioriterer individuell frihet – på godt og vondt. Problemer som tvangsekteskap og æresdrap basert på tradisjonell familiekultur må ses i denne sammenhengen. Dette er problemer i Norge- forholdsvis marginale - som må møtes med dialog, relevant lovgivning og en ordentlig arbeidsmarkedspolitikk. Det er ikke problemer for Norge som truer samfunnet som sådan. Troen på dette avføder skremselspropaganda og rop om mer grensekontroll. Inntil videre opplever jeg dessværre, at innspillene til ”HonestThinking.org” er et eksempel på det siste, snarere enn betimelige advarsler om en farlig utvikling.
Tilbake til HonestThinking.org