Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.07.2005.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking.org
Cathrine Holst har fått mange reaksjoner etter artikkelen Forskning i feminismens navn, Klassekampen 26. juni. Hennes anliggende er viktig, og særlig mener jeg hun teffer spikeren på hodet med følgende utsagn: ”Feminister som bagatelliserer betydningen av vitenskapelig etterrettelighet, bidrar, etter mitt syn, i praksis til å undergrave autoriteten til kjønnsforskningen”.
Om jeg forstår Holsts kritikere riktig, mener man at hennes utspill er forfeilet fordi kjønnsforskere har et mindre anstrengt forhold til vitenskapelighet enn hva hun vil ha det til. Men dersom dette siste stemmer, da bør kjønnsforskerne klargjøre en rekke av sine tidligere utsagn. Her er et særlig aktuelt eksempel.
Anne Jorunn Berg, fra programstyret Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, endring i Norges forskningsråd, og Beatrice Halsaa, faglig leder i Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, viste i sin artikkel Kjønnsforskning – det er da ingen heksekunst, Dagbladet 17.06.2003 (svar på en kronikk av Klassekampens spaltist Bjørn Vassnes), til ”kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer”.
Det har vært gjort flere forsøk på å få en nærmere forklaring på hva denne oppsiktsvekkende formuleringen egentlig innebærer, foreløpig uten hell. Men så lenge kjønnsforskerne forbeholder seg retten til å drive sin virksomhet uten et ryddig og ordentlig forhold til vitenskapelig metode generelt, til naturvitenskapelige årsaksforklaringer, og ikke minst til naturvitenskapelig erkjennelse av hva det vil si å være mann eller kvinne, da vil Holsts kritikk være berettiget, og da må man dessverre fortsatt betrakte resultater fra kjønnsforskningen med skepsis.
Tilbake til HonestThinking’s side om kjønn og kjønnsforskning.