Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 27.07.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Se også relaterte innlegg.
Av Ragnar Næss, frilansforsker, rnpost@online.no.
Debatten om feminismen har i de siste innleggene i Klassekampen dreiet seg om vitenskapsteoretiske problemstillinger. Det er et spørsmål om ikke dette er en avsporing. Når kjønn fungerer i dagliglivet, i politikken og i media er det stort sett via enklere forestillinger. Det er disse som har realitet i våre konkrete liv. En av disse er forestillingen om at kvinner rett og slett moralsk sett er bedre enn menn. Det er slike påstander – oftest implisitte – som gir temaet sin almenmenneskelige og politiske tyngde. Hvorfor er det slik? Og hva skal man svare feminister som reelt sett mener noe slikt selv om det ikke er politisk korrekt å si det rett ut? Noen historiske perspektiver kan kanskje gi svar.
Kvinnebevegelsen er mer enn hundre år gammel, og har tatt med seg en del av de historiske forutsetningene fra den tiden. Den er en av de store bevegelsene/ideologiene fra det Europa som trådte frem på siste halvdel av 1800-tallet og stort sett kulminerte i første halvdel av 1900-tallet: Arbeiderbevegelsen, kommunismen, nazismen og rasismen. At vi har sympati for og noen og tar avstand fra andre blant disse bevegelsene forhindrer ikke at vi kan se etter fellestrekk. Disse bevegelsene hadde et frigjøringsperspektiv i den forstand at den aktuelle kategorien mennesker ses på som spesielt moralsk høyverdig eller representerer menneskehetens fremtid i en eller annen forstand.
Det deler av kvinnebevegelsen har felles med disse bevegelsene er den vekten som legges på en bestemt kategori mennesker som truet, undertrykt eller ydmyket. Utover dette er kvinnebevegelsens klassifisering av mennesker etter biologiske kjennetegn - som antas å ha bestemte sosiale konsekvenser – felles med den biologiske rasismen. I motsetning til rasismen opererer imidlertid feminismen med reelle biologiske forskjeller med rimelig sannsynlige føringer til sosiale realiteter i ethvert tenkelig samfunn.
Alle disse bevegelsene har svakheter som er blitt tydelige i historisk perspektiv. Primært har dette å gjøre med at fokusering av problemer og behov hos en bestemt kategori mennesker lett kommer i motsetning til menneskerettighetene som allmenne. Det ”almenmenneskelige” har tvert imot vært skyteskive for samtlige av disse bevegelsene. Svakhetene i bevegelsene ytrer seg på ulike måter, eksempelvis ved at man antok at det forelå en slags automatisk og ”naturlig” rekruttering til politiske bevegelser: en arbeider ville ”naturlig” være tilhenger av arbeiderbevegelsen bare man ”fikk øynene opp”, en tysker eller en ”arier” ville ”naturlig” ta avstand fra jøder dersom man ikke var ”ført på avveie”, osv. Mye av dette handler om naturalismen som ideologi, selv om den opptrer som sosiologi i mye marxisme. Og fremtrer som en hang til unnskyldninger (Harald Berntsens nylige innlegg om Hitlers manglende demokratiske grunnlag kommer farlig nær en slik holdning). Fellesnevneren for denne ideologien er at det viktigste er å finne ut av hvem vi egentlig og nødvendigvis er snarere enn å vektlegge hva vi mener og tror om verden og samfunnet. Vet vi hvem vi ”er” og ”tilhører” vil grunnpremissene for politisk handling i grove trekk følge av seg selv.
Hvordan skal slike holdninger møtes? På venstresiden kan det være vanskelig å hevde at kvinner naturlig er bedre enn menn etter erfaringer med Margaret Thatcher, Condolezza Rice og andre kvinner i makt- og undertrykkelsestposisjon. Men det finnes andre eksempler. Et eksempel er kvinnenes rolle i å bringe Hitler til makten. Mens kvinnelige velgere frem til 1928 i mindre grad enn mennene stemte på nazi-partiet, skjedde en klar dreining i perioden fra 1930 til 1933. Økningen i tilslutning til NSDAP var større hos kvinner enn hos menn i disse årene.
Når jeg trekker frem dette er det ikke som ledd i en slags gjensidig skittkasting (”dere er faen ikke noe bedre enn oss!!”). Poenget er at ekstremtilfeller som dette kan bidra til forståelse. Det kan bidra til å bevisstgjøre en del feminister. Vil de, dersom de konfronteres med informasjoner om kvinners rolle i å bringe Hitler til makten, automatisk – så å si som en ryggmargsrefleks – påpeke at dett gjaldt noen kvinner, at det gjaldt tyske kvinner i en bestemt periode ? Vil de øyeblikkelig gå over til en forklaring som unnskylder kvinner – de var manipulerte, dårlig informerte, det var krise, de var fortvilte, osv – eller vil de som en selvfølge innrømme at menn og kvinner som sådanne har like meget ansvar for forrige århundres største forbrytelser? Og i et videre perspektiv: At kvinne- og mannsroller er komplementære, slik at en kan si at kvinner i hovedsak får de menn de fortjener og vice versa? Dette kan være en syretest på skillet mellom den gode feminismen som tar opp kjønnsbasert undertrykkelse og på den andre siden den dårlige feminismen som ukritisk idealiserer kvinner. Er det slik at mange feminister har unnlatt å ta et skikkelig oppgjør med den sosialdarwinistiske dyrkelsen av én kategori mennesker?
Tilbake til HonestThinking.org