Samvittighetsindustri - Revejegerne og Voltaires flue

 

Dette innlegget  sto på trykk i Klassekampen 14.10.2005 (under overskriften ’Antirasistindustri’), og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.

 

Se også relaterte innlegg.

 

Av Walid al-Kubaisi
alwalid@online.no

 

 

 

15. september svarer Henrik Lunde fra Antirasistisk senter meg med et vulgært språk og direkte sjikane: ” Kubaisi er i sin fulle rett til å blotte sin rumpe mot antirasistene” og ”innlegget er så skittent og feigt angrep på de mange tusener som engasjerer seg mot rasisme i Norge.”

Er dette en faglig respons på antirasistisk vis? Jeg bruker ikke et slikt vulgært språk. Hvis antirasistene prøver å stoppe debatten, blir de som Voltaires flue: Voltaire forteller om en flue som ble irritert av et veggur. Fluen så på uret som et uhyre med viseren som kretser rundt, tikker og ringer med jevne mellomrom. Fluen bestemte seg for å stoppe viseren: Den angrep den som selvmordist. Viseren stoppet en brøkdel av et sekund, og fortsatte å gå rundt, mens fluen falt på gulvet. Tjenestepiken kom og feiet den døde fluen bort som søppel. Lunde og andre i Antirasistiske organisasjoner vil oppleve samme skjebne som Voltaires flue hvis de ikke slutter med denne paranoia som betrakter kritikerne som fiender de må tilintetgjøre.

 

Lunde tar feil når han upresist generaliserer min kritikk til å omfatte ”mange tusener av antirasister.” Hadde Lunde lest artikkelen min med forstand, ville han ha spart KKs lesere for slik nonsens som han kommer med. Jeg kritiserte kun samvittighetsindustri, dvs. de institusjonelle antirasistene,- de som tjener på antirasistisk arbeid og vil legitimere sin jobb med å stemple debattanter som rasister, høyreekstremister og liknende. For eks.: Antirasistisk Senter har 8 ansatte. Senteret fikk 8,4 millioner kroner i år 2003. De har makten til å definere, stemple og dominere uten selvkritisk evne. Jeg er i min fulle rett til å kritisere Antirasistisk bevegelse. Det er fordi denne bevegelsen har mislykkes med å skape et antirasistisk klima som er bedre for meg og mine egne. Tvert imot har de ødelagt mye for oss innvandrere. Enhver borger med fnugg av fornuft kan peke på disse antirasister som medansvarlige for dagens situasjon. Jeg kan ikke se at valgresultatene med oppslutningen Frp har oppnådd, er isolert fra denne analysen. Til og med integrerte innvandrere som har engasjert seg i politikken, var de som ble mest strøket fra valglistene i andre partier. Har innvandrere som meg ikke rett til å stille spørsmål ved arbeid som koster millioner? Hva fanden er Antirasistisk Senters oppgaver? Bare tjene penger på antirasistisk arbeid? Hva har SOS Rasisme gjort i alle disse år? Bare man prøver å kritiserer dem, blir man angrepet personlig og møtt med selvskryt og fiktive funksjoner i samfunnet. Folk protesterte med sine stemmer ved valget. Hvis man ikke tar dette på alvor, mangler man kapasitet til å benytte demokratiet som redskap til å forstå og oppfatte realiteten.

 

Lunde reagerer uheldig med fornektelse av det han vet er sant. Han benekter at antirasistisk bevegelse har adoptert en kontroversiell definisjon av rasismebegrepet som innebærer at en hver kritikk mot innvandrerkultur og religion er rasistisk. Men denne definisjonen ”Den nye rasisme” har dominert debatten. Marianne Gullestad skrev om dette i boka Det norske sett med nye øyne. Inger-Lise Lien skrev om dette i Ordet som stempler djevlene. Til og med Henrik Lunde selv benyttet definisjonen i sin bok Aller Ytterst: ”De grupper som omtales i denne boken blir kalt rasistiske fordi de i ord og handling diskriminerer og trakasserer enkeltmennesker og grupper på grunn av deres etniske opprinnelse, kultur eller religion.” I to kronikker i Klassekampen tar journalisten Andreas Winsnes opp problemer med denne kontroversielle og vage definisjonen av rasisme. Winsnes viser til forskeren Roger Eastwell, som sier at det nye rasismebegrepet er lite nyttig som analytisk verktøy hvis ikke poenget er å vise at nesten alle er rasister. Likevel fornekter Lunde alt dette og skriver: ”Denne definisjon eksisterer i høyreekstreme miljøer og i Kubaisis hode.” Derfor ber jeg Lunde å reagere fornuftig. Å benekte lyset når man lukker øynene, betyr ikke at sola ikke skinner.

 

Ragnar Næss skriver 29.sept. at han ” deler standpunkt med Lunde i det vesentlige”. Men Næss nekter ikke som Lunde at Antirasistisk Senter har anklaget andre for rasisme og høyreekstremisme. Redaktør Bjørgulv Braanen har nylig uttalt seg i Dagbladet: ”Venstresida har hatt en tendens til å stemple folk for fort, og kalt alle rasister.” Ragnar Næss mener 14.9 at ”Antirasistisk Senter gjør ikke dette i dag.” Og da Ole J. Anfindsen forklarte 27.9 at han selv er blitt anklaget av Antirasistisk Senter og henviste til Lundes innlegg, fremstilte Ragnar Næss det som om Anfidsen har seg selv å takke. Næss opptrer derfor unyansert og partisk.

 

Ragnar Næss skrev: ”Dette må du (Anfindsen) finne ut av selv, så skal folk som meg prøve å svare med argumenter og ikke med skittkasting.” Men Næss kritiserer ikke Lunde for skittkasting og vulgære og bøllete bruk av skjellsord. Taperen er ikke Lunde. Han vil fortsette å jobbe som antirasist i senteret. Taperen er vi, innvandrere, og den antirasistiske kampen.

7.sept. stiller Pål Jensen meg spørsmålene: Hvem har anklaget Wikan? og Hva er en skap-pakistaner? Er det det samme som hobbyneger?

Svaret er at Unni Wikans bok Generous Betrayal ble anmeldt av Michael Seltzer og Signe Ylvisaker i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning i juni 2003. Anmelderne trekker paralleller mellom nazismens raseteorier og kritikk av dagens integreringspolitikk, og konkluderer med at Unni Wikan er ” rasist, nazist, holocaust-tilhenger og imperialist.” Wikan stemples som en ideologisk forkjemper for ”den nye kreftepedemi av rasistisk politikk som nå sprer seg over det europeiske landskap”

”Skap-pakistaner” er ikke det samme som ”hobbyneger”. ”Hobbyneger” er en person som leker svart. Hobbypsykolog er en person som ikke er psykolog, men later som han er det, - et begrep for useriøsitet. Men antropolog Inger-Lise Lien er en seriøs person. Hun forstår urdu og har 25 års vennskap med personer i det pakistanske miljøet både i Norge, Pakistan og har bodd i mer enn to år i Pakistan. Hun besøker landsbyen der ofte. Hun tilhører et Jat Gondal-biraderi, (sufi-islam) og betegnes som storesøster til flere av menneskene i dette slektskapsnettverket. Hun har i flere år organisert konferansen Pakistan Workshop i England. Derfor var det urettferdig at hun blir stemplet som rasist bare fordi hun kritiserte sider ved pakistansk kultur for å utvikle den. Å kritisere kulturen er et vesentlig utviklingsredskap i vestlig tradisjon.

 

Tilbake til HonestThinking.org