Norge og «det andre»

Dette innlegget  sto på trykk i Klassekampen 15.10.2005, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.

Se også relaterte innlegg.

Nordmenn lukker seg stadig for det andre til tross for mer kontakt med andre kulturer.

Av Walid al-Kubaisi
alwalid@online.no

Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet en skjønn bok: «Norge – et lite stykke verdenshistorie». Før jeg hadde lest ferdig, følte jeg trang til å skrike ut: Å lese denne boka er en god gjerning, de to har formulert det jeg i årevis har hatt lyst til å si offentlig. Jeg har bodd i dette fine landet i rundt 20 år. Daglig omgås jeg nordmenn, leser om dem, forholder meg til det norske – men jeg har aldri klart å bli klok på nordmenn.

Kanskje jeg ennå  ikke har klart å knekke koden eller oppdage logikken i deres kultur og atferd? Eller trenger jeg andre referanser for å forstå?

Og burde ikke Ola Nordmann orientere seg globalt og åpne seg for andre kulturer og tanker, se virkeligheten fra et annet perspektiv? Norge er ikke noe annerledes land. Nordmenn er ikke bedre enn andre, selv om de er blitt rikere de siste årene. De har aldri vært isolert fra det andre, og utlandet utgjør en del av Norges utvikling.

Boka til Bromark og Herbjørnsrud viktig akkurat nå, fordi nordmenn de siste 30-40 årene har laget et abstrakt, etnisk og kulturelt skall rundt seg. De kan gå ut av skallet for et panorama av den eksotiske verden rundt seg, men de trekker seg inn i skallet uten å bruke erfaringene til å endre holdninger og fordommer.

Min venninne Åse er en prototype: Hun er sosiolog og reiser stadig til utlandet for å oppsøke andre mennesker og kulturer. Det hender hun tar en tur til Tøyen eller Grünerløkka og spiser mat på en orientalsk restaurant. Og hun klager hele tiden over at innvandrere ikke vil integreres i det norske samfunnet. Men da hun kjøpte leiligheten sin på Frogner, måtte hun sjekke navnene på ringerklokkene og postkassene. «Da jeg var sikker på at det bare var norske navn, kjøpte jeg leiligheten,» fortalte hun meg.

Merkelig. Nordmenn krever at vi må lære språket og integrere oss. Men for hva? Kanskje bare for at vi skal forstå nordmenns fordommer og avstandstagen bedre? I Sverige har en innvandrer blitt minister, mens innvandrerpolitikerne er som hyppigst blir strøket fra norske valglister. Media tier om dette, selv om disse politikerne jo er de mest integrerte blant innvandrere.

Utenlandske leger får en eksamen som er laget så vanskelig at bare de som har norske etternavn, kan bestå. NRK avslørte denne skandalen for et par måneder siden, da overlegen som hadde laget prøven tilstod på TV at han selv ikke kunne bestå denne prøven.

Da en pakistansk venn av meg dro til sin landsby og hentet en kone, reagerte norske Arne med vantro: «Arrangert ekteskap er unaturlig.» Men han selv var ivrig etter å overbevise muslimske venner om at ekteskap mellom to menn er naturlig. «Hvordan kan vi bli kloke på deg, Arne?» argumenterte vi.

For et par år siden var jeg på et foreldremøte på en skole på Tøyen i Oslo. Klassen var blandet: Innvandrere og etniske norske. De etnisk norske foreldre møtte innvandrerforeldre med en salve av følelser og angrep på rasisme og fordommer. De fikk tårene mine til å renne av sterke antirasistiske følelser. Forrige uke ble jeg sjokkert over å vite at det kun var en norsk gutt igjen i klassen. Foreldrene har trukket barna sine ut av skolen fordi de ikke vil at de skal omgås innvandrerelever.

«Ble barna mobbet av innvandrerelever?» spurte jeg foreldre til den norske gutten som ble igjen.
«Nei,» svarte de.

Nordmenn reiser til utlandet hvert år, handler i grønnsaksbutikker på Tøyen, og spiser kebab. De leser aviser og ser TV hver dag. Likevel blir de ikke påvirket til å gi slipp på fordommer og selvvalgt segregering. Burde de ikke se på likhetene mellom sin egen holdning og fanatiske muslimske innvandrere som ikke vil integreres? Hvis kunnskap og opplysning ikke influerer nordmenn til å åpne seg, hva kan gjøre det da? Hva er det som tvinger nordmenn til å skjule seg i sine abstrakte hi?

Det ser ut til at kjennskapen til «det andre» fra utenlandsreiser bidrar til at nordmenn viser mindre interesse for utenforverden. Det gjelder på høyeste nivå: Tidligere brukte universitetet Arne Næss' bok «Filosofiens historie» (1953) som grunnlag for forberedende prøver. Næss mener tenkningen og filosofien oppstod ikke bare i den vestlige verden, men samtidig i India og Kina. Nå er boka erstattet med Anfinn Stigens bok «Tenkningens historie». Den gir inntrykk av at tenkningen oppstod her i Europa og at europeerne oppfant filosofien.

Muslimske studenter mener de lærer om europeisk overlegenhet når pensumet eliminerer andre folkeslag. I stedet for at den flerkulturelle virkeligheten tvinger universitetet til å inkludere stoff om omhandler resten av verden når verden er flyttet til Norge, utkrystalliserer pensumet avstandstagen  fra det andre. Og da Thomas Hylland Eriksen tok permisjon fra Institutt for sosialantropologi, ble hans grunnbok i sosialantropologi «Små steder – store spørsmål» tatt ut av pensum.

På instituttet finnes faglige motsetninger. «Noen mener vi bør gå mer inn i eget samfunn, andre mener vi må gå mer inn utenfor Europa. Her er det et skille, selv om mange nekter for det. Det er en masse ikke-europeiske samfunn i min bok,» sier Eriksen selv. Her, tror jeg, hviler årsaken til å utelate globalt orienterte pensum.

Nordmenn begynner også å betrakte Europa som et fjernt sted. Professor i idehistorie Trond Berg Eriksen uttrykker en bekymring rundt dette når han forteller om sine studenter i Oslo: «Bekymringen skyldes at mine landsmenn ikke engang oppfatter seg som en europeisk nasjon lenger. I Norge er beskjeftigelsen med den europeiske kulturen blitt særinteresse. Studentene kommer til faget idéhistorie, ikke fordi de gjerne vil lære noe om Dante, Descartes, Sartre, Spinoza, Goethe og Darwin som etapper i en kulturutvikling som de selv er en del av, men fordi disse skikkelsene nå er vel så eksotiske som indisk visdom. Den ivrige dyrkelsen av tanken om en europeisk tradisjon er for lengst død og begravet. Europa er blitt det andre.» Hvem kan redde oss fra denne utviklingen, annet enn ånden som er vevet i Bromarks og Herbjørnsruds bok?

Tilbake til HonestThinking.org