Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 24.10.2005.
Av Ole Jørgen Anfindsen, HonestThinking
Heming Gujords artikkel “Mellom Moi og Nylander” (KK 17. oktober) tar opp viktige temaer, og fortjener å bli drøftet. Moi og Nylanders bøker har jeg ikke lest, så selve innholdet i disse får andre kommentere. Men det er i hvert fall to punkter ved Gujords artikkel som kan kritiseres på generelt grunnlag.
For det første gjør Gujord det for lett for seg selv når han setter opp Moi og Nylander som representanter for hver sin ytterlighet i synet på kjønnsproblematikk, og så gjør seg til talsmann for en slags gylden middelvei som skal representere fornuft og rimelighet. Nylanders budskap er trygt forankret i resultatet av nærmere 150 års arbeid innen det som vel må være verdenshistoriens mest omfattende, og kanskje også mest suksessrike, forskningsprogram, nemlig evolusjonær biologi.
Moi bygger derimot på idéene til Simone de Beauvoir og andre feminister som har ment at kjønn egentlig bare er en sosial konstruksjon som det er mulig å frigjøre seg fra. Dette er ren ønsketenkning, har lite eller ingen ting med seriøs vitenskap å gjøre, og har stort potensial for å ødelegge for fremtidige generasjoner av kvinner, som sannsynligvis er de som virkelig vil måtte betale prisen for det pågående eksperimentet. Det er derfor urimelig å fremstille det som om Moi og Nylander er i hver sin ende av en slags kontinuerlig skala. Så langt jeg kan bedømme, lever de to på hvert sin erkjennelsesteoretiske planet.
For det andre går Gujord i baret når han lufter sin oppgitthet over “argumentasjon på biologiske premissar”. Han skriver at om noen “skulle trenge argument for å vise at (mannleg) utruskap eigentleg er heilt naturleg, er det berre å forsyne seg her hos Nylander.” Dels må det her være lov å påpeke at den formen for kvinnefrigjøring som Moi og andre er talspersoner for, neppe kan påstås ha gitt de helt store bidragene til å senke hyppigheten av utroskap, det være seg mannlig eller kvinnelig sådan. Dels blir de biologiske kjennsgjerninger i saken selvsagt ikke ugyldige selv om noen skulle fristes til å bruke dem som unnskyldning for et sidesprang.
Det er sannsynligvis mer fruktbart å ha klart for seg hva slags evolusjonær bagasje vi alle bærer med oss, og så innrette oss slik at uønskede tilbøyeligheter holdes i sjakk. Det er blant annet dette kultur og sivilisasjon handler om. Forøvrig bør ikke minst Klassekampens lesere ha klart for seg at det er meningsløst å snakke om radikalitet uten røtter. Menneskehetens forhistoriske røtter er ikke noe unntak her.
Derfor er Nylander i mine øyne en ekte radikaler, mens Moi er en reaksjonær som ønsker å erstatte vitenskapelig innsikt med dogmer fra et feministisk presteskap. Leserne kan jo tenke litt over hva som i det lange løp vil være mest frigjørende, for både kvinner og menn.
Tilbake til HonestThinking