Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 22.11.2005.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Klassekampens medarbeider Alf Skjeseth hadde 15. november en kommentarartikkel som bør leses av mange. Han forteller hvordan merkelappen ”politisk korrekt” kan brukes til å utdefinere kritikere og meningsmotstandere. Han er utvilsomt inne på noe viktig, men det er jammen ikke mye om å gjøre at han møter seg selv i døra.
Flere skribenter har i Kk i høst påpekt at for eksempel begrepet nasjonalisme kan ha flere til dels svært ulike betydninger. Det samme er tilfellet for ”politisk korrekthet”. Skjeseth er oppgitt over at den som virkelig ønsker å stå for positive og trygge verdier, raskt kan bli avfeid som ”politisk korrekt” av kynikere som prioriterer egeninteresser fremfor etikk. Javisst, dette er en kjent bruk av begrepet, og jeg er helt enig i Skjeseths poeng.
Men begrepet ser ut til å ha oppstått i en helt annen kontekst, nemlig som en reaksjon på dette at noen mener om seg selv at de har de ”korrekte” meningene om dette eller hint, og at de som er uenige derfor er ”politisk ukorrekte” (en.wikipedia.org/wiki/Political_correctness har en interessant artikkel om saken). Også dette er et velkjent fenomen. Og det er på dette punktet Skjeseth kommer farlig nær det å bruke den samme type hersketeknikk som han kritiserer andre for, bare med motsatt fortegn.
Han skriver nemlig, etter å ha ramset opp likestilling, anti-rasisme og en del andre stikkord, at ”Det er sjølvsagt ingen i åndseliten eller andre elitar som ope kritiserer eller tek avstand frå slike verdiar.” Neivel, det burde i så fall få alarmklokkene til å kime. For i det øyeblikk noen har bestemt at det ikke er ”korrekt” å kritisere eller i det minste sette spørsmålstegn ved hvordan disse verdiene best kan forvaltes, da har vi både et intellektuelt og demokratisk problem.
I sin ytterste konsekvens innebærer dette at til og med utsagn som enhver person med normal intellektuell utrustning kan forvisse seg om at er sanne, blir umulige å ytre i offentligheten fordi de kommer i konflikt med påstander eller holdninger som ”noen” har funnet ut at skal unndras kritikk eller drøftelse. Og dette er ikke noe marginalt problem; det ligger som en klam hånd over all offentlig debatt i den vestlige verden.
Av en eller annen merkelig grunn er det som oftest folk fra venstresida som er de mest ekstreme på dette området. Hvorfor disse har fått det for seg at løgn eller virkelighetsfornektelse skal fremme solidaritet og andre gode verdier, er ikke lett å forstå. Den som vil være radikal, kan ikke være bekjent av slike holdninger.
Tilbake til HonestThinking