Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen
23.12.2005.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av HonestThinking
Kommentarartikkelen til Klassekampens medarbeider Hans Petter Sjøli 20. desember rører ved et poeng som etter min mening ofte blir misforstått i innvandringsdebatten, nemlig om hjertelag og holdninger til våre medmennesker.
Sjøli nevner sin venninne som er ”en vettug og velutdannet kvinne med hjertet bankende på riktig side”. Det er jo en herlig formulering, selv om vi alle kan ha godt av å minne hverandre om at det finnes både hjertevarme og andre gode kvaliteter hos mennesker av de fleste politiske avskygninger, inkludert dem verken Sjøli eller jeg har noe særlig sans for.
Det virkelig tankevekkende er imidlertid at Sjøli synes det er utrolig at denne ellers så flotte venninnen hans mener at dagens innvandringspolitikk er naiv og snillistisk. Burde ikke hennes varme hjerte fått henne til å støtte dagens linje, og vel så det?
Mye er allerede skrevet om akkurat det emnet, men la meg trekke frem et moment Sjøli og alle andre som mener de har hjertet på riktig side, bør grunne litt over. Bare en privilegert minoritet av verdens befolkning lever i land med velfungerende demokrati og menneskerettigheter, og mye tyder på at dette påtvinger oss følgende hjerterå dilemma:
Er vi villige til å jobbe langsiktig for å eksportere både disse og andre goder til en stadig større andel av våre medmennesker, eller skal vi fortsette å importere den mangel på demokrati og menneskerettigheter som konkurrerende politiske systemer gir opphav til?
Det siste valget gir velferd for noen få på kort sikt, men tilbyr flertallet av verdens undertrykte og fattige lite eller ingen ting på lang sikt. Mange vil selvsagt ønske seg begge deler, men det toget er for lengst gått. Vi som står igjen på perrongen bør snart forsøke å tyde graffitien på stasjonsveggene - den er ikke skrevet med latinske bokstaver. Kanskje Sjølis venninne ikke bare har et varmt hjerte - kanskje hun også er klok?