Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 08.06.2004.

Islam og Europa

Erling Chr. Nitter kommenterer 18. mai mitt tidligere innlegg om jødenes vanskelige situasjon i Europa. Jeg er selvsagt enig med Nitter i at vi må unngå å snakke usant om islam, og jeg er glad for at han legger frem opplysninger som nyanserer bildet. Jeg er likevel uenig dersom han mener at vi må avstå fra å kritisere islam fordi det kan skape motvilje mot muslimer. Andre hensyn bør veie tyngre.

Generaliseringer er, i motsetning til hva noen ser ut til å tro, ofte helt nødvendige for å orientere seg i tilværelsen. Men vi må ha klart for oss at generaliseringer kan være mer eller mindre godt funderte, og derfor mer eller mindre gyldige.

Basert på opplysningen om at muslimene opp gjennom århundrene har behandlet jøder bedre enn hva kristne har gjort, kan vi ikke uten videre generalisere og si at islam ikke utgjør en trussel mot jødene i dag. Om vi begrenser oss til vest-Europa, ser det ut til å være to ting som virkelig bekymrer jødene for tiden, og det er oppblomstring av nynazisme og radikalisering av islam.

Samuel P. Huntingtons bok The Clash of Civilizations er ikke spesielt populær blant multikulturalister. Det er forståelig. Åtte år etter bokens utgivelse kan man fastslå at Huntington, i hvert fall på enkelte områder, har beskrevet den globale utvikling med noe i nærheten av profetisk klarsyn. Og hadde president Bush lest boken, ville han kanskje ha tenkt seg om en gang til før han invaderte Irak.

I denne sammenheng vil jeg anbefale de siste tre kapitlene i nevnte bok. Der dokumenteres det grundig at islam står i en særstilling når det gjelder å ha et anstrengt forhold til andre sivilisasjoner. Som Huntington selv sier det: The evidence is overwhelming (bevisene er overveldende).

Dagens innvandringspolitikk bygger for en stor del på en tenkning som ble utformet i årene etter andre verdenskrig. At denne tenkningen har alvorlige svakheter, har vært hevdet lenge av mange. De siste årene har det blitt klart at kritikerne har hatt mye rett, og det er på høy tid at dette tankegodset nå tas opp til revisjon.

Det som skuffer meg, er ikke at muslimer er stolte over sin religion og sin kultur, og at de ønsker å holde fast på disse. Å forvente noe annet er både naivt og respektløst.

Det som skuffer meg, er at våre myndigheter, til tross for at de fleste piler peker i feil retning, tviholder på en uhyre risikabel politikk, og at de aktivt forsøker å skjule konsekvensene av denne. En generalisering som trolig har mye for seg, er at når myndighetene i et land føler seg tvunget til å ty til løgner og fortielser, eventuelt svada og tåkeprat, da er det grunn til bekymring.

I slike situasjoner er det viktig at journalister og andre opinionsdannere ikke gir etter for kravet om å ha de riktige meningene, men vet å stille kritiske spørsmål, ikke minst om det ideologiske og filosofiske fundament som dagens politikk bygger på.

Hittil er jeg ikke imponert over hva våre ledende mediefolk og intellektuelle elite har prestert på dette området. Det vil neppe våre etterkommere bli heller.

Ole Jørgen Anfindsen, Enebakk