Dette innlegget sto på side 3 i Vårt Land 06.09.2004.

Islam og menneskerettighetene

Gjesteskribent Håkon Harket treffer spikeren på hodet mer enn en gang i sine betraktninger i Vårt Land 28. august om nordmenns forhold til islamisme og sharia. Men hvorfor er det så vanskelig for oss å finne en rimelig balanse mellom en berettighet frykt for islamismens fremmarsj på den ene siden, og toleranse for en fremmed kultur og religion på den andre siden?

Det er nemlig ikke bare ”Den islamske nasjon” som kan fortone seg som bakvendtland rett som det er. I Europa har den muslimske andel av befolkningen økt jevnt og trutt hvert eneste år i flere tiår, og det er få eller ingen tegn på at veksten skal stoppe. Man kan trygt si at utviklingen kommer til å bli spennende fremover.

Likevel viser det seg at vi, på tross av en dramatisk endring i debattklimaet de siste tre årene, ennå ikke har en fri og åpen debatt om det spørsmålet som kanskje er viktigst når det gjelder menneskerettighetenes fremtid i Europa, nemlig den demografiske utviklingen.

Norges eventuelle innlemmelse i EU kan vi diskutere så fillene fyker, men vår tilsynelatende uavvendelige innlemmelse i Dar-al-Islam blir enten avfeid uten nærmere begunnelse (for ikke å snakke om dokumentasjon), eller tiet ihjel.

Dette er et symptom på at noe er galt med vårt intellektuelle klima. Årsaken til dette er sammensatt, og jeg vil her nøye meg med å påpeke ett av flere forhold. Da innvandringen fra Asia og Afrika for alvor tok til, var det en del grupperinger som gikk sterkt imot dette. Man brukte slagord som f.eks. ”Norge for nordmenn”, og man brukte harde og nedlatende ord for å karakterisere både innvandrere og norske innvandringstilhengere.

Dette var en av flere årsaker til at vi fikk en polarisering som i praksis tvang folk til å velge side. Enten var man anti-rasist, eller så ble man automatisk stemplet som rasist. Det var aldri noen tvil om hva som var den politisk korrekte og moralsk høyverdige posisjon. På denne måten lyktes man i å fremstille det hele som en kamp mellom det gode og det onde.

Tiden har vist at dette var en ulykksalig måte å håndtere disse tingene på. I stedet for å ha en løpende og fornuftig debatt om de mange vanskelige avveiningene vi står overfor i disse sakene, lyktes man langt på vei i å hindre slik debatt inntil den for noen år siden ikke lenger lot seg kneble. Denne arven burde vi for lengst ha tatt et skikkelig oppgjør med, men jeg er fortsatt skuffet over den tafatthet mange av våre fremste intellektuelle viser.

Den som vil uttale seg med troverdighet og tyngde i disse spørsmålene, bør kunne gi velbegrunnede svar på følgende to spørsmål. Hva er det som eventuelt vil få Islams eksponentielle vekst i Europa til å avta i dette århundre? Dersom denne veksten ikke avtar, hvilke konsekvenser er det sannsynlig at det vil få for menneskerettighetene, ikke bare i Europa, men i hele verden?

Og er det én ting vi bør være forsiktige med å ofrer på den politiske korrekthets alter, så er det menneskerettighetene. For hva er viktigst, toleranse, slik anti-rasistene har definert dette begrepet, eller menneskerettighetene, sett i et globalt og langsiktig perspektiv?

Ole Jørgen Anfindsen, Enebakk