Denne artikkelen publiseres av HonestThinking 02.01.2006 etter avtale med forfatteren, som har behov for å være anonym. Synspunktene som fremmes står for hennes egen regning.
Jeg var inne på hjemmesiden til HonestThinking og leste blant annet artikkelen hvor katolske biskoper advarer kristne kvinner mot å gifte seg med muslimer. Det er positivt overraskende at kirken også endelig tar tak i denne problemstillingen! Jeg har selv vært i et i forhold med en muslim og har et barn sammen med han så jeg kjente derfor igjen problemstillingen som biskopene beskriver. Jeg har dessuten jobbet med barn og foreldre i over 10 år og kommet tett inn på også familier hvor mor er norsk og far er muslim.
Men det er ikke mulig å rette en kritisk røst mot islam uten at det blir møtt med motkritikk. Denne gangen var det en italiensk sosiolog Mara Tognette Borgogna, som mente at hvert ekteskap må vurderes for seg. Selvfølgelig, men det er ikke mulig å bortforklare likhetstrekk blant slike ekteskap. Borgogna mener også at blandingsekteskap er en form for sosialt laboratorium som viser hvilken retning samfunnet tar. Med tanke på hvordan de fleste blandingsekteskap funger og antall samlivsbrudd så er det ikke en retning jeg ønsker samfunnet skal ta.
En annen som reagerte på artikkelen var Nora Stene Preston. Det kan virke som om hun mener at biskopenes utspill er så enkelt som at kirken er redd for å miste kristne over til islam. Det er ikke er mulig å utrope en religion som spesielt problematisk i forhold til blandingsekteskap mener Preston. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å unngå å se at nettopp islam er spesielt problematisk.
Jeg har mottatt drapstrussel fra min tidligere muslimske kjæreste og trussel om at han skal ta barnet og lever derfor hver dag i utrygghet og kan aldri helt ta morgendagen for gitt selv om han har fått besøksforbud. Fordi jeg er norsk så er det utenkellig at min tidligere muslimske kjæreste skal oppsøke min familie for å få hjelp til å planlegge et drap på meg fordi jeg har krenket hans ære. Hadde jeg derimot vært muslim og av utenlandsk opprinnelse så ville faktisk ikke noe slikt vært utenkelig.
Det kan virke som om å finne likheter mellom æresdrap og drap som blir omtalt som familietragedie, er viktig for mange. Det finnes uten tvil en likhet; i begge tilfeller dreier det som tragedier men utover det så er det ingen likheter. Sagt på en enkel måte, men ikke mindre riktig av den grunn, så dreier familietragedier seg om sjalu, frustrerte og ydmykede norske menn som tar livet av sin tidligere partner slik Lars Gule sier i sin artikkel Æresdrap på norsk? Det handler om hva som er sosialt aksepterte handlinger og det er nettopp det som skiller æresdrap fra familietragedier.
For å bekjempe æresdrap må muslimer, spesielt imamer, erkjenne at dette faktisk skjer. Først da er det er mulig å finne metoder for å stoppe dette. Erkjennelse er et viktig stikkord på andre områder også, ikke bare fra muslimer men også fra kvinner som lever i parforhold med muslimer. Kvinnene må erkjenne at de problemene som er i slike forhold, ofte har sitt utspring i religiøse og kulturelle situasjoner i forhold til islam.
Mange kvinner gir etter for presset og konverterer til islam og sender dermed ut signaler om at press og tvang gir resultater, og det er skremmende. Barna blir som regel oppdratt som muslimer og jeg har sett at det på mange måter vanskeliggjøre hverdagen for barnet. Barn bør få lov til å ta stilling til religiøse spørsmål når de selv er store nok til å stille spørsmål og finne svarene selv.
Det er et faktum, slik kirken nå også har tatt tak i, at veldig mange kvinner konverterer til islam fordi de føler et kraftig press fra mannen. Det er et faktum at norsk-muslimske parforhold er vanskelig. Det er et faktum at barn av denne type blandingsforhold som regel alltid oppdras til å bli muslimer. Og det er et faktum æresdrap skjer selv om vi nå skriver år 2006
Det er klart at det finnes kvinner som ikke konverterer til islam på grunn av press eller tvang, det er klart det finnes norsk-muslimske parforhold som fungerer, det er klart det finnes barn med norsk mor og muslimsk far som ikke blir oppdratt som muslimer. Det er klart det finnes muslimske familier som ikke tenker på ære. Men det er også klart at det er en sterk tendens til nettopp det motsatte. Det er også et faktum.
Anonym.
Tilbake til HonestThinking