Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Teologen og islamkjenneren Oddbjørn Leirvik har startet en debatt i Vårt Lands spalter om Mark Gabriels bøker. HonestThinking har tidligere kommentert denne debatten, og har funnet å måtte innrømme at det ser ut til at Leirvik har rett i sin anklage om at Gabriel har operert med overdrevne tall når han hevder at over fire millioner egyptere ble drept under den islamske invasjonen av Egypt, og at mer enn to millioner egyptiske kristne i de første to århundrene med islamsk herredømme fikk tungene skåret ut fordi de nektet å snakke språket til de arabiske, muslimske erobrere. Vi står ved denne vurderingen.
Siden den gang er debatten bragt to små steg videre. Gabriel har svart på kritikken, og Leirvik har så kommentert Gabriels svar.
HonestThinking kommenterer: Denne debatten er nå kommet dit hen at vi synes det ser ut til at begge parter har noe rett, hver på sin måte. Leirvik har nok rett i at Gabriel har brukt overdrevne tall. Gabriel, på sin side, gjør rett i å hevde at dette tallmaterialet ikke i seg selv er så viktig for hans anliggende; Gabriels poeng er at islam ble utbredt med sverdet, hva enten dette kostet flere eller færre enn fire millioner egyptere livet.
Leirvik vet nok også godt at dette med disse tallene ikke i seg selv er så viktig; Leirvik er først og fremst ute etter å undergrave Gabriels autoritet som kilde til islamkunnskap: ”… min hovudkritikk går på den måten Gabriel framstiller islam og muslimar på – for eksempel at dialogvennlege muslimar systematisk lurer oss og at dei løyner sitt eigentlege formål som er å ta kontroll over Vesten”, skriver Leirvik i sitt siste innlegg.
HonestThinking stiller imidlertid spørsmålstegn ved om Leirviks kritikk treffer særlig godt på dette punktet. Så vidt vi kan forstå, har aldri Gabriel sagt at dialogvennlige muslimer, generelt, systematisk er ute etter å lure ikke-troende. Ikke noe i nærheten engang. Det Gabriel påpeker, er at islamske fundamentalister ofte lyver om sine egentlige politiske hensikter for å vinne aksept i den vestlige offentligheten, og han forklarer hvordan det finnes et normativt, teologisk grunnlag for dette innen islam. Gabriel kan altså tas til inntekt for en påstand om at dialogvennlige islamister systematisk lurer oss og skjuler sitt egentlige formål, som er islamsk verdensherredømme, men ikke at dette gjelder muslimer allment.
Imidlertid, det Gabriel hevder, og det som vel særlig faller Leirvik tungt for brystet, er at det nettopp er islamistene som representerer ”det sanne islam” eller ”det egentlige islam”, mens mer politisk korrekte varianter ikke gjør det. Grunnlaget for denne form for ”essensialisme” (*), slik Gabriel fremstiller det, er at det er de islamske fundamentalistene som forstår og praktiserer islam nærmest religionens normative grunnlag slik dette foreligger i Koranen, hadith og Muhammeds eget eksempel.
Betyr dette at Gabriel er blind for at det finnes mer liberale måter å forstå og praktisere islam på? – Selvfølgelig ikke. Etter å ha peiset på om væpnet jihad og terrorisme i et par kapitler, skriver Gabriel: ”Do all Muslims really believe this? … At this point, Westerners may be wondering if their Muslim neighbors are part of a plot to overthrow their government. To answer this question, we must recognize that there are different kinds of Muslims, just as there are different kinds of Christians” (Islam and Terrorism, s. 38). Gabriel presenterer så en religionssosiologisk grovinndeling mellom sekulære, tradisjonalistiske og fundamentalistiske muslimer, en inndeling som igjen har underkategorier. Gabriels ”essensialisme” impliserer altså ingen fornektelse av (det akademisk bejublede) mangfoldet innen islam. Men Gabriels sentrale påstand, som Leirvik overhode ikke har berørt, er at det er fundamentalistene som forfekter den rimeligste tolkningen av islam.
Her er det verdt å merke seg at Gabriel tenker som en teolog, ikke som en sosiolog. Hvis Gabriel bare var ute etter å gi en sosiologisk beskrivelse av hvilke kulturelle variasjoner islam faktisk antar, ville det være meningsløst å snakke om en variant som riktigere eller ”mer egentlig” enn en annen. Men dette perspektivet interesserer ikke Gabriel nevneverdig (derfor kunne han neppe heller fått jobb ved et norsk universitet). Gabriel er ute etter å beskrive hvilket teologisk gravitasjonspunkt, så og si, islam har. Eller mer presist, Gabriel er ute etter å beskrive hvilken utlegning av islam som følger gitt et premiss om at Koranen, hadith og Muhammeds eget eksempel utgjør det normative grunnlaget for religionens lære. Gitt et slikt utgangspunkt, som også er det tradisjonelle og vanlige utgangspunktet for islamsk teologi, er ikke en hvilken som helst tolkning like rimelig som en hvilken som helst annen.
Det er synd at både Oddbjørn Leirvik og Kari Vogt, begge akademikere og islamkjennere som har uttalt seg sterkt negativt om Gabriels bøker, hittil har avstått fra å diskutere bøkene hans på et teologisk grunnlag.
Tilbake til HonestThinking
(*) Essensialisme: Viktig akademisk moteord som sikter til den oppfatning at noe har en essens, dvs. en kjerne eller et vesen, som kan gjøres til gjenstand for påstander som er sanne eller falske
