Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking

Proporsjonalitet
Den pågående krigen i Libanon har aktivert store deler av den norske befolkning i dype folkerettslige grublerier. Proporsjonalitet er stikkord. Både høy og lav, leg og lærd, ser ut til å være skjønt enige om at Israels offensiv i Libanon i noen slags viktig forstand er uproporsjonal, og derfor urettferdig. Et av de mer gripende eksempel på denne type rettstenkning ble nylig servert av KrF-U leder Inger Lise Hansen, som fra båtferie på Koster kunne predike at Israels angrep burde vært mer i proporsjon til angrepet de ble utsatt for.

HonestThinking kommenterer: Dette virker lite gjennomtenkt. Mener noen at det ville være proporsjonalt, og dermed rettferdig, hvis Israel besvarte Hizbollahs angrep på samme måte som de selv ble angrepet? Er det slik at hvis Hizbollah dreper syv soldater og kidnapper to, ja da bør også Israel drepe syv Hizbollah-aktivister og kidnappe to? Er det slik at hvis Hizbollah skyter raketter mot den Israelske sivilbefolkningen i den hensikt å ramme flest mulig vilkårlige sivilister, da bør også Israel skyte raketter mot libanesiske sivilister med sikte på å kverke cirka like mange libanesere, vilkårlig hvilke? Er dette kloke forestillinger om rettferdig krig? – Selvfølgelig ikke!

Og det er da heller ingenting i nærheten av dette som ligger til grunn for den folkerettslige forestillingen om proporsjonalitet. Som Samuel Bodd og Edvard Dæhlin fra Info-Midtøsten påpekte i en debattartikkel i Aftenposten nylig, må "forholdsmessighet i forsvaret ... sees i sammenheng med forsvarets mål, og den kortsiktige og langsiktige trussel mot den angrepne part". Og vurder man proporsjonalitet ut fra slike parametre, ja da stilles Israels aksjoner straks i et ganske annet lys.

For det første har Israel i de siste seks årene tapt cirka 900 menneskeliv som følge av Hizbollahs terroraksjoner, aksjoner som bare har blitt møtt med ganske mild gjengjeldelse fra Israels side. Denne historiske bakgrunn må tas med i proporsjonalitetsregnskapet. For det andre er Israel, selvfølgelig, nødt til å vurdere sitt forsvar i lys av både den kortsiktige og den langsiktige trussel som Hizbollah utgjør mot nasjonen. Her må man da dels ta i betraktning at Hizbollah, godt backet av Iran, har som erklært mål å eliminere staten Israel – og det er all grunn til å tro at de mener dette på alvor! – dels må man også ta i betraktning at Hizbollah i godt og vel en 25-års periode nå, har gravd tunneler og bunkre i Syd-Libanon, samt rustet opp store våpenlagre som den både aktivt bruker og truer med å bruke mer av mot Israel. Spørsmålet man da må stille seg er dette: hvilken mengde militær respons vil være proporsjonal med et militært angrep av et slikt trusselsomfang? Svaret gir seg selv: verken mer eller mindre enn den mengde tiltak som skal til for å eliminere trusselen.

Nå vil noen innvende at det vil være umulig for Israel å eliminere trusselen fra Hizbollah militært, for jo hardere Israel slår ned på Hizbollah, dessto mer oppslutning får bevegelsen i den islamske verden. Dette er isolert sett riktig. (I hvert fall på kort sikt. Men på lang sikt vil selv islamistiske fanatikere miste troen hvis bevegelsen deres alltid taper kriger. Hvorvidt den globale jihad-bevegelsen seirer eller imploderer vil vi kanskje først kunne vite om en ti-tyve-tredve år, og her vil Vesterlandenes standhaftighet eller slapphet være avgjørende). Israel kan ikke eliminere Hizbollah med militære midler. Men Israel kan eliminære Hizbollahs militære kapasitet med militære midler, og det er dette Israel nå er i ferd med å gjøre. Dette kan vise seg å være en strategisk bommert fra Israels side, men det kan også vise seg å være klokt. Det kan godt hende at Israel er bedre tjent med at noen millioner arabere marsjerer i Midtøstens hovedsteder og hoier "død over Israel", heller enn at Hizbollah får beholde kapasiteten til å skyte noen tusen raketter inn i Haifa. Det kan godt hende at Israel er bedre tjent med å nedkjempe Hizbollah nå, heller enn å vente til de har fått rustet opp ytterligere, uansett hvor forarget folk måtte bli. Her finnes det vanskelige strategiske avveininger og liten grunn til skråsikkerhet. Det eneste som synes sikkert er at mange norske forståsegpåere som i disse dager utsteder domsprofetier over Israel, tar seg vann over hodet.

Nå vil noen videre innvende at Israels offensiv i Libanon er umoralsk uansett om den er proporsjonal eller ikke, ettersom krigen i stor grad rammer sivilbefolkningen. Men hallo! Hvor store skylapper er det mulig å ha? Hvor mye moralsk dømmekraft må til for å skjelne mellom en fascistisk terrororganisasjon som starter en rasistisk angrepskrig, målrettet bomber sivile, gjemmer seg bak sykebiler, FN-poster og i moskéer, samt bruker egne kvinner og barn som levende skjold for sin krigføring, og en nasjon som forsvarer seg mot angrepet? Visst hender det at Israelske bomber rammer mål de ikke burde ha truffet og river med seg uskyldige mennesker i døden, og dette er i ethvert tilfelle dypt tragisk. Men ærlig talt, det er Hizbollah som bærer ansvaret for dette. Det er Hizbollah som står ansvarlig for å ha startet og for å videreføre en folkerettsstridig og en meningsløs krig mot Israel. Det er Hizbollah som nå bærer ansvaret for Libanons lidelser, og det er Hizbollah det nå påhviler et tungt humanitært ansvar for umiddelbart å kapitulere. Hvor vanskelig er det å trekke en moralsk grensedragning mellom islamistiske terrorister som skyver kvinner og barn foran seg i en uprovosert angrepskrig, og en nasjon som risikerer og ofrer sine soldater for å forsvare egne kvinner og barn mot terror? At ikke dette skillet slår sterkere igjennom i den offentlige bevissthet, er kvalmende, og forteller noe om at et venstrevridd mediekorps faktisk har lykkes i å iscenesette en form for kollektiv psykose over fortolkningen av hele Midtøsten-konflikten.

Hvorfor finnes det så mye moralsk indignasjon overfor Israel og så lite avsky overfor Hizbollah? Hvorfor roper så mange at Israel må stanse krigføringen, istedet for å fronte et massivt og unisont krav om at Hizbollah umiddelbart må kapitulere? Hvorfor i all verden er ingen norske politikere som fremmer krav om at Hizbollah må kapitulere, og det straks og betingelsesløst? Kan det være at man anvender ulike moralske standarder overfor jøder og muslimer? – at man antar at jødene på en måte er som er som oss, men at islamistene er så forrykte at vi ikke kan holde dem til ansvar uansett? Kan det være at man intuitivt værer at den ene parten faktisk har en samvittighet og kan påvirkes ved å påføres skyldfølelse, samtidig som man egentlig vet at den andre parten er blottet for det samme?

Tilbake til HonestThinking