Denne artikkelen publiseres av HonestThinking 29.08.2006. Den er et tilsvar til en artikkel av Lars Gule. Se også vår opprinnelige artikkel.
Av Jens Tomas Anfindsen, dr philos, redaktør, HonestThinking
Bakgrunn:
(I) Den 20.08. publiserte HonestThinking ved undertegnede en kommentar til en innsikts-artikkel i Aftenposten der Hilde Henriksen Waage ble brukt som kilde til en historisk fremstilling av dannelsen av staten Israel og landets konflikt med dets arabiske naboer. Vår kommentar identifiserte fire problematiske punkter ved artikkelens fremstilling. Dessuten gikk kommentaren langt i å ville diskreditere Waage som objektiv og balansert kilde til midtøstenkonflikten, og betegnet henne som ”Norges mest venstrepolitiserte midtøstenforsker”.
(II) Den 21.08, dagen etter, mottok HonestThinking et mottinnlegg fra Lars Gule, studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid på Høgskolen i Oslo. Gule imøtegår punktvis vår kritikk, som han hevder inneholder faktiske feil, er urimelig og uetterrettelig.
I det nedenstående drøfter vi Gules innvendinger til hver enkelt av de fire ankepunktene vi hadde anført mot Waage sin forskningsformidling. Som en innledende betraktning minner vi om at vår opprinnelige kommentar (på 340 ord) ikke pretenderte å gi noen fullstendig fremstilling av palestinakonflikten, men ønsket å ”påpeke følgende momenter som særlig problematiske i forhold til den "historiske" fremstillingen som man [Waage] her forsøker å propagandere”:
(1) Opprinnelig påstand: Fremstillingen er stilltiende i forhold til jødenes historiske tilknytning til Palestina.
Dette kritikkpunktet bygger på to underliggende premisser som også for fremtiden skal stå fast: (a) Det jødiske folk har en sterk historisk tilknytning til Palestina. (b) En historisk fremstilling av dannelsen av den moderne staten Israel som ikke nevner dette, er ufullstendig.
Det er disse to enkle premissene som ligger til grunn for vårt første ankepunkt mot Waage og den aktuelle Aftenposten-artikkelen. Men Gules intenderte kanonade mot punkt (1) er i realiteten rettet mot noe annet. Gule fyrer løs mot en påstand om at jødenes historiske tilknytning til Palestina i seg selv er tilstrekkelig sterk til å legitimere deres rett til å opprette en jødisk nasjonalstat der, noe Gule benekter. Her kan det i og for seg tenkes at Gule har rett, vi tar ikke stilling til dette her og nå, men vi har altså heller aldri påstått det Gule hevder å tilbakevise. Gules motargumentasjon til punkt (1) fekter altså i løse luften.
Like fullt, det er den intenderte mening bak (1) og dessuten noe vi gladelig vil forsvare, at det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina er en vesentlig faktor i vurderingen av det sionistiske prosjektet og den jødiske statens legitimitet. Det er nettopp derfor en historisk fremstilling av dannelsen av den moderne staten Israel som ikke referer til denne historiske bakgrunnen, er fordreid. Gules egen argumentasjon, som sikter mot å minimere jødenes og å maksimere andre folkeslags tilknytning til Palestina, anerkjenner implisitt gyldigheten av dette poenget.
(2) Opprinnelig påstand: Fremstillingen underkjenner det faktum at en god del av det landet jødene ble tildelt av FN i 1948, dog ikke alt, enten var jord som jøder hadde ryddet og dyrket opp fra ren ødemark, eller kjøpt lovlig (ofte til overpris) fra arabiske jordeiere. (NB: Vi underslår ikke at mange palestina-arabere også ble fordrevet fra sine hjem av jødiske militser).
Vårt anliggende her er å balansere vrangforestillingen om at den jødiske innvandringen til Palestina fra slutten av det 19. århundre og frem til opprettelsen av det moderne Israel i 1948, er å regne som en regelrett invasjon, der jøder skal ha valset inn og tilranet seg land som tilhørte arabere. Waages fremstilling inviterer til en slik forståelse: ”I Palestina, som hadde vært under britisk styre siden det osmanske styret ble knust under første verdenskrig, kjempet araberne som bodde der imot jødisk innvandring. De fant det urimelig at de skulle gi bort landet sitt for å løse et europeisk problem.”
Vel, dette er altså bare en del av sannheten. En annen del av sannheten er at mange jøder innvandret til Palestina og ryddet eller kjøpte jord der på fredelig og lovlig vis. Begge disse forhold bør belyses i det som utgir seg for å være en balansert historisk fremstilling av saken.
HonestThinking er klar over at den jødiske innvandringen til Palestina i førkrigstiden forårsaket stadig tiltagende etniske konflikter med araberne (med grove overgrep fra begge parter), og vi er på det rene med at en del (uvisst hvor mange) av araberne som flyktet fra Israel i 1948 ble fordrevet med vold og/eller ved prosesser som må betegnes som etnisk renskning. Det har ikke vært vår mening å underkjenne dette, og faktisk så formulerer jo punkt (2) anerkjennelse for det. Derfor fremstår en av de mest triumferende konklusjoner i Gules artikkel langt på vei som et slag i løse luften: ”Dersom HonestThinking hadde tatt seg bryet med å undersøke de faktiske historiske forhold, noe som er nettstedets angivelige sterke side når det gjelder andre spørsmål (som innvandring etc.), hadde man visst at seriøse forskere – til og med de som forsvarer Israels politikk overfor palestinerne (som Benny Morris) – ikke benekter de overgrepene som har funnet sted.”
Vel, vi kjenner til Benny Morris sin forskning fra forskjellige andrehåndskilder, vi benekter ikke de overgrepene som har funnet sted, og vi har verken interesse av eller ønske om å fortie noe som helst om dette. Tvert imot hilser vi en best mulig dokumentert og balansert fremstilling av den aktuelle historiske prosessen velkommen. En slik fremstilling bør da dokumentere overgrep som visselig ble begått av begge parter i konflikten, og ikke ensidig fremstille den ene part som overgriper og den andre part som offer, slik Waages uttalelser til Aftenposten tenderer til å gjøre. Videre bør en slik fremstilling anerkjenne at vi står overfor et stort og vanskelig forskningsområde der kildene har usikker verdi, der sterke politiske pressgrupper arbeider for å gi ”sin historie” historisk-vitenskapelig legitimitet, og der det ikke alltid er lett å skjelne mellom forskning og lobbyvirksomhet.
Punkt (2) er ikke objektivt falskt, slik Gule hevder, men vi tar kritikk for at formuleringen i (2) er for idylliserende. Når vi skriver at ”en god del … dog ikke alt” av landet som jødene ble tilkjent av FN i 1948 var oppdyrket brakkland eller lovlig kjøpt, kan denne formuleringen bidra til å skape et inntrykk av at det meste av landet allerede var ervervet av jøder, og at bare en liten del var eid av arabere. Dette var ikke den intenderte meningen, og vi beklager denne formuleringen. Det vi burde ha sagt og som vi herved ønsker å formidle, er at en betydelig del av landet var lovlig ervervet og eid av jøder. Det vi ville parere i punkt (2), var det propaganda-pregede narrativet som Waage hadde servert Aftenposten, om at ”Palestinerne ville ikke gi bort halvparten av landet sitt til noen fremmede innvandrere, og avviste FNs vedtak.” Det er nemlig ikke korrekt å simpelthen si at dette var arabisk land. En del av dette landet var jødisk land. En del av dette landet var britisk land som ingen privatpersoner eide. Og en del av dette landet var eid av ikke-palestinske landherrer. En god del av landet lå uansett brakk. Gule mener å vite at bare 6% av landet var eid av jøder i 1948. Vi vil ikke bestride dette (selv om vi har støtt på høyere tall). Men uansett er det ikke slik at man bare kan subtrahere prosentandelen jødisk land fra 100%, og så får man en prosentandel land som var eid av en arabisk ”urbefolkning” – bildet er langt mer komplisert.
En kompliserende faktor er at (Vest-)Palestinas demografiske sammensetning i 1948 ikke uten videre forteller oss noe særlig om hvem som utgjorde ”urbefolkningen” i området. Denne tabellen over Palestinske befolkningsgruppers representasjon i tall og prosent i tre tidsperioder fra 1922-1945, illustrerer én innfallsvinkel til dette poenget:
|
|
Total |
Muslim |
Jewish |
Christian |
Other |
|
1922 |
752,048 |
589,177(78%) |
83,790(11%) |
71,464(10%) |
7,617(1%) |
|
1931 |
1,036,339 |
761,922(74%) |
175,138(17%) |
89,134(9%) |
10,145(1%) |
|
1945 |
1,764,520 |
1,061,270(60%) |
553,600(31%) |
135,550(8%) |
14,100(1%) |
(Kilde: Biocrawler Encyclopedia)
Som vi ser, økte det totale befolkningstallet i Palestina med nesten én million mennesker i perioden 1922-1945, altså med godt over 100%. Den muslimsk-arabiske befolkningen økte med like under 500.000 personer, drøye 80%. For tidligere perioder foreligger ikke eksakte tall, men for 1890-årene, perioden da den moderne jødiske immigrasjon til området for alvor skjøt fart, anslås normalt den arabiske (muslimske og kristne) befolkningen å ha utgjort mellom 400-500.000 av en befolkning på totalt sett noe over 600.000. Men i 1945 ligger den arabiske befolkningen på over én million. Dette betyr at den arabiske befolkningen i området mer enn doblet seg i perioden fra 1890 til 1945, og at det aller meste av denne befolkningsveksten fant sted mindre enn tretti år før 1948. Som kjent skyldes den arabiske befolkningsveksten i denne perioden hovedsakelig arbeidsinnvandring fra de omkringliggende araberlandene; arabere, altså, som innvandret til området for å få del i den økonomiske og materielle velstand som den jødiske kultivering og modernisering av området medførte.
Denne historiske bakgrunn gir opphav til minst tre videre betraktninger som spenner ben under den mytologiserende historien om de forulempede arabiske urinnvånernes frihetskamp mot de aggressive jødiske kolonialistene. For det første er det uklart med hvilken legitimitet de arabiske pogromene av 1917 samt 1920 og 30-årene overhode ble ført. (Ville Gule og Waage også utvise forståelse for pogromer rettet mot innvandrere i Norge?). For det andre, hvis vi nå vender blikket mot statsdannelsen av 1948 og den påfølgende flyktningeproblematikken, er det ingen som i dag med sikkerhet kan vite hvor mange av de arabiske flyktningene som forlot Israel fordi arabiske ledere oppfordret dem til det, fordi jødene jaget dem ut, fordi de fryktet kommende krigshandlinger eller på grunn av en kombinasjon av disse og/eller andre faktorer. For det tredje er det ingen som i dag med sikkerhet kan rekonstruere hvor mange av disse flyktningene som tilhørte, si, annengenerasjons eller eldre innvånere av landet. Sikkert er bare at mange av dem må ha tilhørt den relativt nye arabiske innvandrerbefolkningen. (Merk at FNs definisjon på palestinaflyktninger inkluderer alle som hadde bodd to år eller mer i landet – en definisjon man vel kan sette spørsmålstegn ved berettigelsen av). Mot denne bakgrunn ser man også enda tydeligere den kynisme som har preget og som fortsatt preger de omkringliggende araberlandenes manglende solidaritet med sine landsmenn, brødre og søstre i flyktningleirene.
Vi innrømmer at det er svært vanskelig å oppnå et nøkternt og vitenskapelig basert overblikk over forhold som berører Palestinas moderne historie, blant annet av grunner som allerede er nevnt. Utvilsomt tilfaller de fine detaljene og kontroversene i denne historieskrivningen profesjonelle historikere, noe vi ikke er. Likevel må det være tillatt, selv fra et lekmannsperspektiv, å reagere mot forskningsformidling på dette feltet som fremstår som ensidig og politisert, eller som simpelthen fortier kjent og allment tilgjengelig informasjon om saken. Dette er bakgrunnen for vår kritikk av Waage.
Videre kan det, så vidt vi kan forstå, ikke være forsvarlig å simpelthen gå ut ifra at ”nyhistorikere” eller ”historiske revisjonister” à la Benny Morris og Avi Shlaim skal ha foretatt noen endegyldig omskrivning av historien, og likesom én gang for alle ha erstattet et mytologisk-sionistisk narrativ med et vitenskapelig-arabisk (hvilket Gules innlegg og Waages pensumliste kan synes å formidle). Professor i midtøstenstudier, Efraim Karsh (Kings College, University of London), har tatt opp hansken mot ”nyhistorikerne” og har, fremfor alt i bøkene Fabricating Israeli History: "The New Historians (London, Frank Cass, 1997) og Empires of the Sand: The Struggle for Mastery in the Middle East, 1789-1923 (Cambridge, Mass., Harvard University Press, 1999), forsvart hovedlinjene i den tradisjonelle sionistiske historieskrivningen. – Man kan gjøre seg kjent med Karsh sitt perspektiv på tingene bl.a. i artiklene Were The Palestinians Expelled?, Benny Morris and the Reign of Error og Rewriting Israel’s History. – Dette har gjort Karsh kontroversiell. I artikkelen The Unbearable Lightness of My Critics dokumenterer Karsh hvorledes han er blitt utsatt for flere, rene bakvaskelseskampanjer fra representanter for det nyhistoriske miljøet og deres allierte (gjerne innen arabiskkunnskap og midtøstenstudier). Om så bare 10% av det Karsh her beretter er sant (og denne informasjonen er etterprøvbar!), er det en kimende alarmklokke om at nyhistorikerne & co benytter uredelige og uvitenskapelige metoder i sitt arbeid. Det er å håpe at Gule og Waage tar dette opp til seriøs vurdering, og jeg imøteser gjerne deres evaluering av Karsh’s forskning.
(3) Opprinnelig påstand: Fremstillingen operer med en merkelig prosentregning i forhold til hvor stor andel av Palestina som tilfalt henholdsvis araberne og jødene. Henriksen Waage oppgir at Israel av 1948 utgjorde 56% mens landet som tilkom araberne utgjorde 43% av Palestina. Her virker det som om Henriksen Waage kun regner Vestjordanlandet som Palestina, hvilket, så vidt vi vet, er objektivt feil. Jordan er også en del av Palestina, hvilket betyr at uavhengig av hvordan Vestjordanlandet deles mellom arabere og jøder, finnes det allerede en arabisk stat i Palestina, og denne staten utgjør ca. 73% av Palestinas landområde.
Gule knaller til med å si at dette helt enkelt er feil. Men det er vitterlig riktig at hele dette området tilfalt Storbritannia som følge av Det ottomanske rikets nederlag i første verdenskrig (1918), og at det er dette som ble det britiske mandatområdet Palestina (1920-1948). Mandatområdet Palestina inkluderte altså både Cisjordan og Transjordan, både Vestjordanlandet og Jordan, og dette ble den første klart definerte geografiske avgrensning av et område ved navn Palestina siden før Det ottomanske riket tok kontroll over området i 1517. Britenes løfter til araberne om et arabisk hjemland i Palestina (i Husein-McMahon-korrespondansen) og til jødene om et jødisk hjemland i Palestina (i Balfour erklæringen), spesifiserte ikke hvilke deler av dette området som skulle tilfalle hvilken folkegruppe. I et tidlig stadium av Britenes styre ble jøder sågar oppfordret til å slå seg ned, ikke bare vest, men også øst for Jordanelven. Når Transjordan (Jordan) i 1921 så ble overgitt til arabisk administrasjon og det i 1922 (med britenes godkjenning) ble innført innvandringsstopp for jøder der, skyldtes ikke dette fintfølelse for Transjordans etniske eller kulturelle enhet. Dette var en ren hestehandel, gitt i bytte for det hashemittiske kongehus’ støtte til britene under krigen. En mulig og ikke helt unaturlig måte å se saken på, gitt denne bakgrunn og forutsatt at man slutter seg til tanken om at jøder og arabere bør få hvert sitt hjemland i området, er å legge til grunn at araberne allerede hadde fått ”sin del” av Palestina i form av Transjordan og at jødene derfor burde kunne få Cisjordan. At FN, som overtok administrasjonen av mandatene, la seg på en helt annen linje, vet vi alle, men det kan reises berettiget tvil ved om en tostatsløsning på det lille, smale Vestjordanlandet var noen særlig god idé.
Nå vil kanskje Gule innvende at det finnes et slags ”historisk-naturlig” Palestina, og at dette, historisk og kulturelt, ikke er identisk med det britiske mandatområdet. Dette er vi i så fall enige i. Men i den grad det finnes et ”naturlig” Palestina, er det ikke identisk med Vestjordanlandet heller. I sine forskjellige, løst definerte former har Palestina for det meste også inkludert Østbanken og/eller visse fjellområder i (dagens) sydlige Libanon og Syria.
Men nå må vi huske at det å snakke om et ”naturlig” Palestina ikke er helt uproblematisk i seg selv. For det første, er altså ikke Palestinas historiske grenser entydig definert. Men for det andre, så kan det ikke, forut for den moderne staten Israel, sies å ha vært noen enhetlig nasjon innenfor dette landområdet siden den jødiske nasjonens fall for Romerne i 68-70 e.Kr., eventuelt siden den romerske fordrivelsen av jødene etter Bar Kokhba-oppstanden av år 135. Det var etter dette at navnet Palestina for første gang ble brukt om dette landområdet, og det er verdt å merke seg at Romerne innførte denne betegnelsen til nid og skjensel for jødene. Jødenes sterke nasjonalidentitet, begrunnet i deres religiøse skrifter, tradisjoner og institusjoner, og ikke minst koblet med messianske forventinger om Davidsrikets gjenopprettelse, hadde gjort den jødiske provinsen særdeles vanskelig for romerne å regjere. Etter utdrivelsen av jødene, valgte derfor romerne et mobbenavn som tok sikte på å viske ut den jødiske identiteten som navnet Judea ville vekket til live, for heller å erstatte dette med et navn avledet fra navnet på jødenes gamle erkefiender, filisterne (Gresk: ”Palaistina”, avledet fra ”Philistines”) – et av historiens mange forsøk, altså, på å ”utslette dem som folk, så ingen lenger minnes Israels navn”. Bare selve navnet Palestina kaster oss altså rett tilbake til jødenes historiske tilknytning til landet og hendelsene som førte til jødefolkets nær nittenhundreårige eksil fra det. Og i tidsrommet mellom fordrivelsen av jødene i 135 og opprettelsen av den jødiske staten Israel i 1948, kan det altså ikke vises til noen egentlig nasjonsdannelse i Palestina.
Nå har det antageligvis vært arabisk flertall i Palestina helt siden den islamske invasjonen av dette området i det 7’ende århundre. Vil det være rimelig å si at det siden den gang har oppstått et eget folkeslag, palestinerne, eller at det i det minste har utviklet seg en klar palestinsk, kulturell selvidentitet? – Neppe. Araberne som bodde i Palestina da den moderne jødiske immigrasjonen begynte, var for det aller meste av syrisk avstamning, og området ble den gang gjerne referert til som Sør-Syria. Mellom 1880 og 1967 var det ingen førende arabiske eller palestinske ledere som så for seg etableringen av en selvstendig palestinsk enhet på Vestjordanlandet (eventuelt på det historiske Palestina). På den ene siden gjorde både syriske og jordanske myndigheter krav på landet med begrunnelse i at det historisk og kulturelt sett tilhørte dem (antageligvis også næret av rent realpolitiske drømmer om å inkludere landet i en panarabisk stornasjon). På den annen side arbeidet også den palestinske frigjøringsbevegelsen, PLO, for å frigjøre Palestina fra sionistisk okkupasjon slik at det kunne dannes en arabisk stornasjon med Syria og/eller Jordan (riktignok da uten det hashemittiske kongehus). Det finnes haugevis av pre-1967-sitater fra berømte syriske, jordanske og palestinske ledere, til dels sågar fremført for FN, der den arabiske felleskultur og nasjonale enhet for hele det arabiske Midtøsten understrekes (The Peace Encyclopedia har samlet en del slike sitater fra palestinske og jordanske ledere). Før 1967 var det denne panarabiske nasjonalismen som ble lagt til grunn for kampen mot den jødiske staten, ikke drømmen om et palestinsk hjemland på Vestjordanlandet.
Vårt anliggende med punkt (3) er altså ikke å forsvare en tese om at det finnes en historisk-naturlig enhet som heter Palestina og som inkluderer både Vestjordanlandet og Jordan. Poenget er å tilbakevise Waages fremstilling om at det engang fantes et eget hjemland for palestinere, nemlig Vestjordanlandet, og at dette landet så ble delt i to for å gi plass til en stat for fremmede, innvandrede jøder. En slik fremstilling er, som drøftelsen til punkt (2) og (3) burde ha gjort klart, grovt tendensiøs og historisk falsk.
(4) Opprinnelig påstand: Fremstillingen underkjenner fullstendig hvorledes patologiske kulturelle og religiøse trekk i araberverden har forhindret araberne i å håndtere palestinakonflikten på en konstruktiv måte, og har ødelagt for deres egen mulighet til å finne bærekraftige kompromissløsninger. Det synes skrikende åpenbart at den arabiske uforsonlighet overfor den jødiske staten har både kulturelle og religiøse føringer, og at disse i stor grad kan settes på en og samme fellesnevner: hatsk rasisme.
Til dette skriver Gule: ” å kalle kulturelle forskjeller fra ’vår’ vestlige kultur for ’patologiske’ er bare dumt og nærmer seg det rasistiske.” Vel, HonestThinking har da aldri sagt eller ment at kulturtrekk som avviker fra våre vestlige generelt er patologiske. Tvert imot har vi ved flere anledninger understreket at vi tror ulike kulturer har både sterke og svake sider, og at det gjelder å trekke lærdom ut av det som er godt og å motarbeide det som er dårlig ved alle kulturer. Dette gjelder selvfølgelig også den arabiske. Vi understreker gjerne herlige kulturtrekk ved det arabiske: gjestfriheten, den gode kaffen og det gode bakverket; kunsthåndverk, kalligrafi og musikk; det intense i den arabiske lyrikken og den særegne forening av poesi og rasjonalitet som gjennomsyrer den arabisk-islamske mystikken. Alt dette er flotte ting. Men vi tror også at det hefter visse patologiske trekk både ved arabisk kultur og ved islam, og som vi skriver i (4) er vi overbevist om at disse har bidratt til å forhindre araberne i å håndtere palestinakonflikten på en konstruktiv måte.
a) På det kulturelle planet tror vi det finnes en del etiske problemer knyttet til komplekset av ære, skam og hevn, samt også knyttet til manglende selvransakelse og erkjennelse av skyld. Å utrede disse faktorenes innvirkning på palestinakonflikten i sin fulle bredde ville kreve en egen artikkel (som vi kanskje snart bør skrive), men vi har egentlig tillit at både Gule og Waage allerede nå innser hva disse forklaringsfaktorene ville bidra til å forklare. Desto mer betenkelig er det at Waages forskning later til å ignorere dem, og at Gule fullstendig avviser muligheten for at etisk-psykologiske forklaringer overhode kan bidra med innsikt til Palestinakonflikten. Her oser det av starr dogmatisme.
Når det gjelder dette med kulturkritikk, kan man jo for øvrig merke seg at HonestThinking gjentatte ganger har tatt til orde for en dyptpløyende diagnostisering av den vestlige sivilisasjonens patologier. Her er vi langt på vei enige med islamistene, som jo har drevet kulturkritikk av Vesten til store høyder: Tom materialisme, nihilisme og egoisme; kommersialisering av seksualiteten, særlig av kvinners seksualitet; oppløsningen av familien og demografisk kollaps; alt dette og mer til er svært alvorlige sykdomstegn som ser ut til å ha rammet Vesten særlig hardt. HonestThinking føyer gjerne kognitiv skeptisisme og grådig rovdrift på naturressurser til denne diagnosen.
b) Hva religionskritikk angår, kunne jo listen over patologiske trekk ved islam blitt gjort både lang og vond, men vi er på det rene med at Gule selv har en velutviklet forståelse for dette og sparer oss dermed plassen. Det er imidlertid ett spesielt forhold som er særlig relevant for palestinakonflikten, og det angår islams lære om jødene. Også her er problemlisten lang. Det er en vanlig islamsk oppfatning at jødene er islams evige fiender og at dommedag ikke kan komme før islam har overvunnet jødene fullstendig (noe som av en del islamister tas inntekt for at jødene må utryddes). Illustrerende eksempler på islams foraktfulle lære om jøder er den beryktede hadithen som forteller at jødene er sønner av aper og griser, eller den som profeterer om hvordan, etter at muslimene har drept alle jøder så godt som én og denne siste jøde gjemmer seg bak en sten, stenen da roper: ”Kom, O muslim, det er en jøde som gjemmer seg bak meg; kom og drep ham!” (Al-Bukhari eller Sahih Muslim 41/6981). – At denne type beretninger faktisk har en innflytelse på moderne muslimer, kan man få et visst innblikk i ved å studere den helt febersyke anti-jødiske propagandaen som spys ut over mediene i Midtøsten; her refereres det da ofte til disse og andre hadither og koranvers som omhandler Muhammed og muslimenes kamp mot de onde og bedervelige jødene. (Se artikkelen Jews in The Koran and Early Islamic Tradition, ved Lea Kinberg, eller studér filmklipp fra arabiske medier hos MEMRI eller Palestinian Media Watch. For et helt sedvanlig grovt eksempel, se dette klippet fra Irakisk fjernsyn).
Men om vi nå setter alle disse, skal vi si, litt ”febersyke” tingene til side, er det fortsatt ett enkelt, helt grunnleggende trekk ved islam som vanskeliggjør en fredelig løsning på palestinakonflikten. Det er den islamske læren om at jøder (og kristne) skal være dhimmi-borgere i islamske land. Ettersom det er en helt standard islamsk utlegning at land som en gang har vært under islamsk herredømme, blir evig islamsk eiendom, waqf, og ettersom det er en helt standard islamsk utlegning at Israels jord er islamsk eiendom, islamsk waqf, er dette land der det ifølge islam skal være islamsk styre, ikke jødisk, og der jøder (eller kristne), hvis de skal bo der, må være dhimmi-borgere. (Hamas refererer til dette med at Palestina er waqf i artikkel 11 av sitt charter; og både Qaradawi og Det europeiske fatwarådet begrunner sine fatwaer om legitimiteten av palestinske selvmordsaksjoner med referanse til det samme). Fra et normativt-teologisk synspunkt vil det være tilnærmet umulig å ”reformere” bort doktrinen om dhimmi-borgerskap fra islam. Riktignok er dette teoretisk mulig, men det er i hvert fall altfor usannsynlig til at man nå kan basere praktisk politikk på en forhåpning om at noe slikt vil inntreffe. Derfor, så lenge dhimmi-doktrinen består, virker det helt rimelig å si at islam har patologiske trekk som blokkerer araberne fra å kunne finne bærekraftige fredsløsninger for Midtøsten – så lenge araberne praktiserer islam, vel og merke.
(5) Hilde Henriksen Waage er en venstrepolitisert forsker.
Gule hevder at hvis vi i HonestThinking bare hadde vært mer fortrolig med visse faktisk forhold rundt palestinakonflikten, så ”ville man trekke tilbake de urimelige beskyldningene om venstrepolitiske fordreininger mot Hilde Henriksen Waage”. Det er vanskelig å ta dette helt alvorlig. Er Gule oppriktig talt i tvil om at Waages forskning finner sted innefor et venstrepolitisk paradigme? – La oss spesifisere litt nærmere hva vi mener.
Waage er definitivt en forsker som har valgt side i palestinakonflikten. Det standpunkt som formidles gjennom hennes forskningsformidling, kan entydig karakteriseres som pro-palestinsk og israelkritisk. Dette sammenfaller da med det som både i Norge og på den internasjonale arena må betegnes som det venstrepolitiske standpunkt i saken. Konservative eller høyreliberale politiske strømninger tenderer mot en tydelig mer pro-israelsk og araberkritisk/islamkritisk tolkning av konflikten. Videre har Waage gjentatte ganger tatt til orde for å anerkjenne Hamas som en legitim politisk bevegelse (vi minner her om Waages udødelige utsagn om at ”Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse" (Søndagsavisa 07.05.2006)), noe som sammenfaller med den radikale venstresidens aksept av voldelige islamistiske bevegelser som politiske ”frigjøringsbevegelser”. Standpunktsmessig sammenfaller altså Waages overbevisninger med den politiske venstresiden.
Men det er noe mer enn bare et tilfeldig sammenfall i standpunkt som kvalifiserer Waage til betegnelsen venstrepolitisert. Så langt det har vært mulig for oss å registrere, fortolker Waage hele midtøstenkonflikten gjennom et venstrepolitisk paradigme. Stikkordet her er materialistisk dialektikk. Hvis man mener at historiske prosesser og historiske konflikter drives frem av en kamp om materielle ressurser – at ”all historie er historien om klassekamp” – slik at de primære forklaringsfaktorene for en konfliktsituasjon må være reduserbare til konkurranse om materielle ressurser, da arbeider man innefor et materialistisk-dialektisk, og dermed marxistisk, og dermed venstrepolitisk paradigme (NB! Det er ingen forutsetning at man er klar over dette selv. Mange forskere arbeider innenfor et materialistisk-dialektisk forskningsparadigme uten å vite det).
Hvis man mener at snakk om ære og krenkelse, bruk av mytologisk eller religiøs retorikk, eller henvisning til ideologiske størrelser overhode; hvis man mener at konfliktretorikk som referer til noen av disse størrelsene egentlig bare kamuflerer underliggende (oftest underbevisste) strategier som har til hensikt å fremme materielle egeninteresser; vel, da tenker man innenfor et venstrepolitisert paradigme. Innenfor et klassisk rasjonalistisk paradigme, derimot, vil referanse til ikke-reduserbare ego-krefter (som trang til ære og anerkjennelse) og intellektuelle krefter (som trang til å utforske og/eller forsvare overbevisninger av etisk, politisk, metafysisk eller religiøs art) også kunne spille inn i forklaringen av menneskelig atferd og historiske prosesser.
HonestThinking’s emblematiske slagord, ”Tanker teller!”, er et uttrykk for vår overbevisning om at historien også rommer en (ikke-reduserbar) kamp om idéer. Når det gjelder Waage, er det altså vårt inntrykk at hennes forskningsformidling ikke legger vekt på psykologiske, psykologisk-kulturelle eller ideologiske forklaringsstørrelser, men utelukkende fokuserer på materielle faktorer. Det er derfor naturlig å anta at hennes historieforskning i noen viktig forstand, bevisst eller ubevisst, er dyrket frem innenfor et materialistisk-dialektisk paradigme. Dette, i tillegg til at hennes standpunkter altså sammenfaller med det politiske venstre, er grunnen til at vi omtaler hennes forskning som venstrepolitisert.
Hvis Waage ønsker å korrigere, modifisere eller kommentere noe av det ovenstående, er hun selvfølgelig hjertelig velkommen til å gjøre det – HonestThinking tilbyr henne herved fri spalteplass på våre nettsider.
(6) Jødene har en legitim rett til et hjemland i Palestina. Hvis man sier seg enig i dette, følger det som en pragmatisk konsekvens at man også bør støtte jødenes rett til en jødisk stat i Palestina, bak sikre og forsvarbare grenser.
Jødenes rett til et eget hjemland i Palestina er naturligvis noe en kan bestride. Vi i HonestThinking ville primært lagt vekt på jødenes historiske tilknytning til landet for å forsvare deres rett til å ha et hjemland der, samt sekundært også understøttet dette ved en pragmatisk betraktning over hvorledes jøder stort sett har blitt forfulgt og/eller behandlet som annenklasses borgere når de har oppholdt seg andre steder – en behandling som sågar er institusjonalisert i islam. Vi vet ikke om Gule og Waage vil gå så langt som til å bestride jødenes rett til et hjemland i Palestina overhode, så vi bruker ikke mer blekk på dette premisset nå; dette får vi eventuelt ta en grunnlagsdiskusjon på senere, dersom vi er uenige. Det følgende resonnement tar sikte på å appellere til dem som er enige i at jødene bør få bo i Palestina, men som stiller seg skeptiske eller avvisende til tanken på en egen jødisk stat.
Hvis jøder bør få bo i Palestina finnes grunnleggende sett tre muligheter for hvordan dette kan realiseres: (a) Jøder og palestina-arabere kan bo i en og samme stat. (b) Landet må deles slik at jøder og palestina-arabere kan bo i hver sin stat. (c) Araberne må flytte ut slik at jødene får landet for seg selv.
Ideelt sett ville kanskje (a) være det beste alternativet. Imidlertid har palestina-araberne selv motsatt seg dette på det sterkeste. Dessuten er det urimelig å forvente at jødene skal finne seg i å være dhimmier i sitt eget hjemland, og derfor er det også urimelig å forvente at jødene skal gå med på å bo i et land der islams innflytelse er tilstrekkelig sterk til at en slik status formelt eller uformelt ville kunne påtvinges dem. Dessuten stikker det historiske fiendskapet mellom arabere og jøder så dypt og har så dype kulturelle og religiøse årsaker, at det er både urealistisk og umoralsk å basere praktisk politikk på en forhåpning om at dette fiendskapet vil opphøre med det første. Disse grunner gjør (a) til et ideelt men praktisk ugjennomførbart alternativ.
Alternativ (b) har med verdenssamfunnets støtte vært forsøkt realisert siden 1948. Imidlertid har palestina-araberne, med generell støtte fra arabere og muslimer for øvrig, motsatt seg også dette på det sterkeste. Faktisk gikk de ved flere anledninger til krig mot dette alternativet (litt avhengig av hvordan man teller, i: 1917, 1937, 1948, 1967 og 2000). Ytterligere arabisk-ledede kriger mot alternativ (b) er mer sannsynlig enn usannsynlig. Islamistiske ledere verden over sverger at de aldri vil kunne godta noen jødisk stat i Palestina overhode. Det samme gjør islamistiske motstandsgrupper som Hamas, Islamsk jihad, og Hizbollah. Dette gjør utsiktene til at alternativ (b) vil kunne realiseres med det første, heller dystre.
Alternativ (c) synes av en rekke grunner helt håpløst.
Midtøstenkonflikten synes altså å befinne seg ved et impassé. Det finnes ingen fullgode løsninger i sikte. Naturligvis kan man tenke seg løsninger der den ene part simpelthen eliminerer den andre i form av en ren massakre, men en slik ”løsning” er moralsk uakseptabel. Videre kan man tenke seg en løsning der den ene part fordrives fra området, men dette vil også være ekstremt problematisk og kan neppe gjennomføres uten at det fører til storkrig og massive menneskerettighetsbrudd. Alternativt kunne man tenke seg muligheten av at man forhandlet frem en løsning der den ene part gikk med på å la seg repatriere et annet sted, men dette synes enda mer urealistisk enn alternativene (a) og (b).
I mangel av en ordentlig løsning og i påvente av bedre tider, synes det nødvendig å innta et pragmatisk holdningsstandpunkt til konflikten. Vår holdning blir da som følger: Siden jødene har en rett til å bo i Palestina, anerkjenner vi deres rett til å realisere dette på en måte som gir vern for deres liv og sikkerhet. En jødisk stat i Palestina synes å være den beste eller eneste garantisten for dette. Israel er en jødisk stat i Palestina. Derfor anerkjenner vi den jødiske staten Israels rett til eksistens.
Nå vil antageligvis Gule innvende at selve forestillingen om en jødisk stat støter mot visse menneskerettighetsforestillinger, siden en slik stat involverer institusjonalisert etnisk forskjellsbehandling. Gule argumenterte for noe slikt i en kronikk i Klassekampen nylig. Til dette kan det knyttes en stor og omfattende filosofisk debatt som vi ikke har kapasitet til å føre her og nå, men vi vil ganske kort signalisere vår holdning til Gules argumentasjon: Det nytter ikke ganske enkelt å henvise til FNs menneskerettighetserklæring, og så, på basis av hva man der leser, foreslå politiske løsninger som har folkemord som praktisk konsekvens. I slike tilfeller oppveies det deontologiske av konsekvensetiske hensyn. Jødene er nødt til å opprettholde Israel som en jødisk(-dominert) stat for å kunne leve på en måte som sikrer deres liv og grunnleggende friheter, i hvert fall gitt den kultur og ideologi som preger dagens arabisk-islamske virkelighet. Derfor er det konsekvensetisk fullstendig uakseptabelt å kreve at Israel avvikles som jødisk stat, uansett hva FN måtte mene om saken. Om så menneskerettighetene hadde vært skrevet på stentavler, måtte man like fullt betjent seg av utenomrettslige resonnementer for å styre den rettslige anvendelsen av dem. Dette tror vi Gule egentlig er enig i.
Tilbake til HonestThinking