Dette innlegget ble sendt Aftenposten, men ble ikke antatt. Artikkelen publiseres direkte på HonestThinking den 22.09.2006.

Fordummet debattklima

Av Jens Tomas Anfindsen, Dr. philos., redaktør for HonestThinking.

Når dette skrives er én nonne skutt, syv kirker nedbrent, Vatikanet er utsatt for bombetrusler, og både paven og vesterlendinger generelt trues på livet. Som Jacob Høigilt ganske riktig påpeker i sin kronikk 21/9, er debattklimaet blitt forgiftet. Noe er gått galt, men hva?

Høigilt hevder at en vesentlig forklaringsfaktor for tingenes bedrøvelige tilstand er ”en stadig mer islamfiendtlig offentlighet i Europa og USA”. Dette er en dårlig forklaring. Det er fullstendig forfeilet å tro at problemene knyttet til islam ville vært mindre om vi unnlot å ta dem opp til debatt. Både i Norge og Europa har en fortielses- og overbærenhetsstrategi overfor islam allerede vært forsøkt i flere tiår. Strategien er først nå iferd med å sprekke, og da simpelthen fordi den viser seg som en total fiasko.

Ikke minst landets ledende islamforskere bærer ansvar for å ha forledet offentligheten inn i en filosofisk sofisme som involverer følgende feilslutning: Hvis noe ikke er homogent, hvis noe har deler, så er det ikke én ting. Slik har de bidratt til å oppdra unge akademikere (som Høigilt) til å tro at bare fordi islam faktisk er mangfoldig og differensiert, så er det umulig å komme til generelle erkjennelser om hva islam er. At Høigilt faktisk har slukt denne sofismen reservasjonsløst kommer til uttrykk når han skriver at: ”Men det har ikke noe med islams natur å gjøre, for den finnes ganske enkelt ikke.” Dette er selvfølgelig bare tull! Islam er noe og har en slags natur. At islam opptrer i et mangfold av artsformer endrer ikke på dette. Nesten alle fenomener i virkeligheten er differensierte; likevel samler vi empirisk kunnskap om dem.

Denne ikke-essensialismen m.h.t. islam har bidratt til å lamme helt vanlig tankevirksomhet i store deler av norsk offentlighet. Det er ikke uvanlig, etter å ha presentert kritikk av en helt spesifikk islamsk strømning, å bli møtt med en automatisk generert innvending om at man ikke kan generalisere. Kan vi ikke snart legge dette stadiet bak oss? Velorienterte debattdeltagere har forlengst fått med seg at vi kan differensiere mellom radikal, moderat og liberal islamisme, og at det finnes både normativt-religiøse, folkereligiøse og sekulære muslimer, samt enhver tenkelig avskygning av individuell praktiseringsgrad. På tross av dette mangfoldet betegner selv en (relativt) liberal islamist som Tariq Ramadan den sekulære islamforskningens ikke-essensialisme som ”alt annet enn vitenskapelig”.

Det som er farlig er ikke generalisering, men overgeneralisering. Det er både umoralsk og farlig å betrakte alle muslimer som ekstremister eller terrorister; dette er en overgeneralisering. Men det er da helt legitimt å være motstander av islamisme generelt. Enten vi nå snakker om Bin Laden eller Tariq Ramadan finnes nemlig visse fellesnevnere ved islamisme som burde mobilisere både sosialister, høyreliberalister, kristne, jøder, feminister og humanister, for å nevne noen, til ideologisk og politisk motstand. Plassen tillater ikke å utdype det her, men dette har kort sagt å gjøre med at alle de nevnte grupper har mye å tape på å la islam legge rammebetingelsene for samfunnet vårt.

Høigilt gir uttrykk for at det er noe sjokkerende eller illegitimt ved å betrakte islam i seg selv som en kilde til problemer eller som noe man tar standpunkt imot. Dette viser at Høigilt har projisert islam inn i en sfære hevet over kritikk. Ingen andre bevegelser i vår tid nyter godt av en slik ideologisk immunitet. Hvis ikke dette amnestiet nå snarest inndras, er det overhengende fare for at det pågående integreringseksperimentet vil ende galt. Fullstendig galt.

Tilbake til HonestThinking