Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 07.01.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av HonestThinking
Klassekampens lederartikkel 3. januar av Anders Horn om holdninger til innvandrere og innvandring skuffer meg. Den er skrevet på en ullen måte, og avsluttes dessuten med en formulering som knapt er til å tro: ”Men skal tilvenningsprosessen gå smertefritt, har både media og politikere en jobb å gjøre.”
For det første kan vi være helt sikre på at den ”tilvenningsprosessen” både nordmenn og innvandrere har foran seg, kommer til å bli alt annet enn smertefri. Det spiller ingen rolle hva media eller politikere finner på, dette blir både vondt og vanskelig uansett. Valget står mellom pest, kolera og forkjølelse. Det vil si, om ikke media og politikere snart slutter med å polarisere debatten mellom de snille innvandringstilhengerne og de slemme innvandringsskeptikerne, blir det pest eller kolera.
For det andre vil jeg anbefale Horn å holde skepsis til innvandrere og skepsis til innvandring klart fra hverandre. Det ene har primært med holdninger til medmennesker å gjøre, det andre har først og fremst med praktiske og politiske spørsmål å gjøre. Den sammenblandingen som følger av denne typen uklar begrepsbruk, er til hinder for saklig debatt om det som garantert kommer til å bli ett av våre aller største problemer fremover.
For det tredje er det uredelig av Horn å sammenligne innvandringen fra Sverige for hundre år siden med som skjer nå. Det er fundamentale forskjeller mellom de to situasjonene, knyttet til etnisitet, språk, kultur og religion, for å nevne noen av de viktigste stikkordene. Skal man skape gode holdninger til innvandrere, bør man i hvert fall ikke forsøke å bagatellisere de enorme utfordringene vi bare så vidt har sett begynnelsen på.
For det fjerde lurer jeg på hva Horn mener medias ”jobb” nå består i. Betyr dette at han ønsker seg flere ”snøballreportasjer”? Du vet, der hvor journalisten tar med seg en innvandrerfamilie ut i skogen, og tar bilder av dem mens de detter litt på ski, kaster snøballer og ler. Aftenposten har en journalist som har spesialisert seg på det. Eller hva med noen hjemme-hos-reportasjer, slik at vi alle kan se hvor koselig det kan være i innvandrerfamiliene? Poenget er alltid at leserne, som vanligvis blir fortalt at de ”ikke må generalisere”, skal generalisere fra de hyggelige reportasjene og tenke at innvandrere er ålreite folk.
Javisst, jeg har truffet masse innvandrere som er ålreite folk, samt flere som kunne tjene som forbilder for de fleste av oss. Men er det, etter tretti års integreringsfiasko, fortsatt noen som tror at dette handler om å få nordmenn til å skjønne at innvandrere kan være ålreite folk? Det har de fleste skjønt for lengst, men innerst inne vet vi alle at dette stikker mye, mye dypere. Og om ikke media snart kan ta det inn over seg, kommer man bare til å gjøre vondt verre.
Eller kanskje media bør forsøke å lage reportasjer der ressurssterke og vellykkede innvandrere settes opp mot innvandringsskeptikere som presenteres som kunnskapsløse, lite sympatiske eller på andre måter stilles i et dårlig lys? Dette er en velkjent teknikk, og det er bare noen få måneder siden jeg opplevde et skrekkeksempel på akkurat dette fra en av Norges største og mest innflytelsesrike medier. Hva slags yrkesetikk er det visse journalister holder seg med når de kan tillate seg å opptre slik? Det er på tide at disse innser at man ikke kan lure alle hele tiden – før eller senere vil folk flest gjennomskue skjønnmalingen, løgnene og det moralske hykleriet.
Det vi trenger fra media, er ikke mer propaganda for ”de rett holdningene” til innvandring. Det vi trenger er journalister og redaktører som rapporterer på en sannferdig måte om både positive og negative sider ved innvandringen, samt legger til rette for respektfull og ordentlig debatt om ett av vår tids største problemer. Og ikke minst trenger vi mediefolk som har integritet nok til å ta et oppgjør med en intellektuell ukultur som er i ferd med å underminere både vårt demokrati og vår ytringsfrihet.
Tilbake til HonestThinking