Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 11.02.2006, og publiseres elektronisk på HonestThinking.org etter avtale med forfatteren.
Se også relaterte innlegg.
Av Walid al-Kubaisi
Nordmenn har utviklet sitt samfunn med å benytte ord, tanker og dialog. Kirken,
og alle andre kristne sekter og menigheter, fant i toleranse og selvtillit en
erstatning for lovverket slik at blasfemiparagrafen har vært sovende i 73 år.
Det har vært en debatt de siste årene om å avskaffe denne paragrafen fordi den
kolliderer med ytringsfriheten. Det fins altså en bred enighet om at
ytringsfriheten prioriteres over religionen og de kristnes følelser.
Kristne nordmenn har utviklet en etisk holdning som er så sterk at når Kristus fremstilles i en uheldig sammenheng og de dermed får krenket sine følelser, søker de ikke en løsning i lovens paragrafer.
Den muslimske minoriteten ble i årevis fremstilt som en berikelse for det norske samfunnet. Men nå viser det seg at disse vil stoppe utviklingen: Zahid Mukhtar, en islamist og talsmann for Islamsk Råd og den muslimske minoritet i norske medier, vil ha dialog, men ikke på vestlige premisser. Som om han ikke bor i Vesten. På hvilke premisser vil han da ha dialog? Kinesiske? Indiske? Afrikanske? Nei. Han vil ha dialog på islamske premisser. Det er fordi ifølge disse premisser er det ikke tillatt å krenke profeten Muhammed, men det er tillatt å krenke andre religioner. Var kanskje ikke muslimene tause da Taliban krenket Buddhistenes gud og sprengte Buddha-statuene i Afghanistan? Hvilken harme viste muslimene da en milliard buddhister ble krenket?
En av de mest profilerte talsmenn for
norske muslimer, advokaten Abid Raja, skriver ofte i Morgenbladet, og vil vekke
til live den sovende blasfemiparagrafen. Men dette blir oppfattet som et
tilbakeslag for hele samfunnet. For islam som religion er beskyttet som
utøvelse av religionsfriheten. Men man kan ikke krenke andres rett til å se på
islam fra et annet ståsted. Blasfemiparagrafen skader religionsfriheten, og
islam i særdeleshet. Det som står i Koranen om Kristus og kristne er vers som
hyller, og vers som betraktes som blasfemi fra et kristent ståsted. Koranen
kan, sett fra et kristent ståsted, oppfattes blasfemisk. Derfor tror jeg en
aktivisering av blasfemiparagrafen først og fremst vil skade muslimenes hellige
bok og tro.
Islam er ikke så svak som mange tror, at den trenger beskyttelse fra lovverket. Og lovverket er intet godt våpen i en slik kamp. Vi trenger alle et åndelig våpen som vi kan beskytte våre sannheter med. For det første viser tegningene ikke profeten. Profeten var ingen terrorist. Dette kan bevises med et enkelt regnestykke: Antall personer som ble drept i løpet av Profetens liv, både de som kjempet i islams hær og de vantro som kjempet imot islams hær, er ikke mer enn 1400 personer. Dette er prisen for islams makt som ble kjernen til den muslimske sivilisasjon. Antallet av de som ble drept er mindre enn antall drepte i andre revolusjoner og demokratiske stater som USA, Frankrike, England, Italia. Hvem er terrorist: Bush eller Profeten Muhammed? Bush drepte i løpet av få dager under Iraks invasjon 100.000 mennesker. Og Bush får fremdeles åpenbaringer som oppfordrer ham til å fortsette å drepe barn og kvinner i Irak fordi de er terrorister.
Muslimene har i årevis ikke klart å gi verden
et inntrykk av at islam er fredelig. Og reaksjonene beviser at budskapet som
tegningene formidler, stemmer. De oppfyller selv fordommene i tegningene:
Muhammed er en hellig profet og derfor er han også et forbilde. Dette forbildet
dikterte reaksjonene som varierte med å brenne ambassader, brøle i raseri og
brenne flagg, true med å drepe tegnerne, og true med selvmordsaksjoner. Slik
blir profeten og muslimene oppfattet nå.
Våre muslimske ledere i Norge har gitt
inntrykk av at de er kloke og moderate. Dette ga Redaksjon 21 uttrykk for den
6. februar, der Stoltenberg, Bondevik og Willoch var deltakere. Vel, hvis
menighetene ikke er ansvarlige, hvis alle er imot å brenne ambassader og flagg
og selvmordstrusler, så hvem er ansvarlig?
I vår tradisjon har vi en liknelse: En
forkynner satt med sin åpne Koran og forkynte for sine disipler. Da prekenen
var emosjonell, gråt alle, og forkynneren selv begynte å gråte av
gudfryktighet. Etter prekenen merket han at Koranen var borte. Han så tårene i
deres øyne for de var alle sammen blitt påvirket av prekenen. Han ble
forvirret: Blant disse troende gudsfryktige folk, hvem kan jeg anklage? Han sa
til dem: «Alle gråter, så hvem stjal Koranen?»
Alle religiøse ledere gråter og tar avstand fra reaksjonene. De har vist et forsoningsansikt og har vært behjelpelige i denne krisen. Så bra! Så hvem er ansvarlig?
Mandag denne uken ble jeg invitert til en
demonstrasjon arrangert av muslimer. Demonstrasjonen støttet ytringsfriheten og
var imot rasisme og islamisme. Demonstrasjonen var arrangert av seks
innvandrerorganisasjoner. I et åpent brev til norske myndigheter talte Jamal
Mohsin slik:
«Dere har tatt i mot imamer og religiøse ledere i Norge og sier dere er
villige til å ha dialog. La oss forsikre dere om en ting. Disse karene som dere
kaller for 'innvandrerledere' snakker med to tunger. I moskeer og fredagsbønn
oppfordrer de til vold, kaller de ikke-muslimske for skitne, forsvarer
terrorhandlinger, lærer barna sine å hate andre barn og samfunnet for øvrig, og
ikke minst å undertrykke kvinner i omfattende skala. Og når vi presser dem
bruker de den andre tungen og blir tilhengere av 'dialog'. Og myndigheter i de
fleste land i Europa finansierer disse imamenes virksomheter. Vi skal spørre
dere: Har dere noen gang sett en av dem forsvare ytringsfriheten?»
De forteller om imamer som
oppfordrer til sterke reaksjoner. På TV prøvde Bassim Ghozlan, forstander i Det
islamske forbundet, å stå frem som vis og moderat og sa at han var såret da
norske flagg ble brent. Men med en annen tunge maner han til opphisselse, i
artikkelen «Tegninger eller provokasjoner?», som ligger på nettstedet www.islam.no, skriver han: «Hvis slike
provokasjoner faller under ytringsfrihet og må derfor beskyttes og støttes må det
huskes på at andres reaksjoner som flaggbrenning, boikott av varer,
demonstrasjoner og inkallelse av ambasadører også faller under ytringsfrihet.
De som mener at de har rett til å håne andres hellige verdier, må akseptere at
andre har minst like mye rett til å arrangere tusen demonstrasjoner foran deres
bolig.»
Walid al-Kubaisi er forfatter
Tilbake til HonestThinking