Denne artikkelen sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 18. mars 2006, og publiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Et råd om Holocaust
Walid al-Kubaisi
alwalid (at) online.no
Det finnes en vei mellom fornektelse og utnyttelse.
Da jeg var liten gutt, var jeg veldig aktiv og ble ofte sint, trampet i bakken med føttene. Min far og mor følte at min vrede var unaturlig, og tok meg til en lege. Legen var en kjent psykiater som på folkemunne ble kalt for «De gales lege». Han var jøde og het Dr. Abbud. Dette fant sted cirka 40 år tilbake, men jeg husker det som det var i går.
Legen gav meg en kjærlighet på pinne. Jeg tok ikke imot. Han bad far og mor å vente ute mens han satt foran meg og snakket med meg som en venn. Etter en drøy halvtime bad han meg om å gjøre følgende: «Du kan bli sint og gjøre det du vil! Men du må love meg at du ikke reagerer før du teller til 50 og tenker på en kjærlighet på pinne.»
Slik ble vi enige. Og jeg tok imot den. Han åpnet døra og bad far og mor om å ta meg hjem uten medisin eller behandling: «Det er ingenting som feiler deres sønn. Han blir ikke sint heretter!»
Og jeg ble ikke sint etter dette, for jeg telte til 50 og tenkte på en kjærlighet på pinne. Og jeg glemte ikke denne jødiske legen.
I 1981 møtte jeg en gammel mann en sommerdag i Berlin. Han satt i en park. Jeg satt vis à vis ham. Da jeg betraktet ham, følte jeg at jeg hadde møtt ham tidligere. Hans trekk minnet meg om Dr. Abbud. Men denne mannen hadde lysere hud og hår. Etter en liten samtale viste han meg sin arm med blåfarget tall tatovert på. Denne gamle mannen overlevde Auschwitz. Etter 30 minutters samtale visket jeg ut all informasjon jeg leste i utallige arabiske bøker som fornektet Holocaust.
Grunnen til fornektelsen av Holocaust som eksisterer, er ikke at arabere er rasister. Slike rasistiske holdninger er fraværende fordi arabere også er semitter og hører til samme folkeslag som jødene. Det fins en religiøs gnisning med jødene på grunn av politisk og religiøs strid på Profeten Muhammeds tid. Koranen bekrefter imidlertid at jødene var Guds utvalgte folk, ikke på grunn av etnisitet, men fordi Gud valgte alle profeter blant dem.
Men fordi de forfulgte og drepte profetene, tok Gud denne nåden fra det jødiske folket og gav den til et annet folk, nemlig araberne ved profeten Muhammed.
Mens europeerne trakasserte jødene, behandlet araberne dem på en relativt rettferdig måte. Likevel har opprettelsen av Israel etterlatt et arr i den arabiske bevisstheten. Araberne har koblet Holocaust med opprettelse av Israel. De har etter hvert skapt en myte om at opprettelsen av Israel var en konsekvens av Holocaust. Dette er en grov feil araberne har begått, fordi Israel er et sionistisk prosjekt som startet i det nittende århundre - et halvt århundre før Holocaust hadde funnet sted. Men at Israel har benyttet Holocaust for å skaffe seg støtte og legitimere sin eksistens er en annen sak.
I dag fins en intellektuell strøm i den arabiske verden med mange eksperter i jødisk historie, som skiller mellom Holocaust og Israel. De har hindret de nyrevisjonistiske europeiske holocaustfornektere å holde sin konferanse i Libanon. Disse arabiske intellektuelle opplyser at Holocaust er en historisk forbrytelse som araberne og muslimene burde ta avstand fra. Den som ikke gråter for Holocausts ofre, kan ikke gråte for de palestinske ofre ut fra humane hensikter.
Men på grunn av konflikten mellom det palestinske folk og staten Israel, protesterer mange arabere på, ikke det historiske Holocaust. Var det en myte at seks millioner jøder ble tilintetgjort i Holocaust? Det finnes godkjente akademiske studier som ikke fornekter Holocaust som historisk hendelse, men som reduserer tallene på ofre fra 6 millioner til 1,6 millioner og deretter til 1,1 millioner.
Var dette riktig? Fornektelse av Holocaust er en annen myte. Men om tallet var seks millioner eller bare seks personer, er forestillingen om å tilintetgjøre et folk like fullt et folkemord.
Holocaust er en vestlig forbrytelse mot europeiske jøder. Likevel prøver pro-israelske krefter å skape et bilde av at araberne støttet Hitler fordi de hatet jødene. De henviser til en religiøs palestinsk leder, muftien Amin Al-Husseini. Men denne kritikken tar ikke opp i seg at mange sionistiske ledere har støttet Hitler og samarbeidet med nazistene, som Isak Shamir, Ben Gorion, Golda Meir og Menachem Begin helt til 1942, da nazistene vedtok Den endelige løsningen for det jødiske spørsmål.
Den sionistiske organisasjonen i Tyskland var til og med imot den frie verdens boikott av Hitlers Tyskland. Dette blir ikke nevnt, men Al-Hussaini ble brukt i pro-israelsk propaganda. Til tross for at mange palestinske litterater sympatiserte med Holocaust-tragedien i denne perioden.
Det å protestene mot å helliggjøre Holocausts historie, mot at man ikke har lov til å diskutere saken og at reaksjonene blir hysteriske, er en legitim diskusjon. Mange muslimer har mistanke om at det ikke er lov å kritisere jødenes historie bare fordi europeere fredet Israel. Dette er en feil tolkning. Forklaringen hviler i den europeiske kollektive dårlige samvittighet. I etterpåklokskap våknet Europa fra sin rasistiske søvn, og derfor ble enhver offentlig diskusjon om Holocaust forbudt.
Og Holocaust har fått en særstilling blant andre folkemord: De innfødte på det amerikanske kontinent er blitt utryddet. Millioner av svarte omkom under bortføring av slaver til den nye verden. De svake og syke svarte ble kastet fra seilskutene som mat til haiene. I Kambodsja ble tre millioner utryddet på 1970-tallet. I Vietnam ble to eller fem millioner utryddet. Alt dette kan tas opp til diskusjon. Men Holocaust er hellig.
I Norge er forholdet det samme. Alle verdens nasjoner har blodbesudlede hender når det gjelder behandling av sine jøder; Norge er intet unntak. Antisemittisme blant nordmenn er ikke helt fraværende i dag heller. Men å hindre andre å diskutere Holocaust for å bli overbevist og forstå de historiske fakta, taler ikke de jødiske ofrenes sak. Også medienes bør legge til rette for åpen debatt.
Og kanskje vil Holocaust Senteret i Oslo arrangere en opplysningstur til Auschwitz og ta med imamer og innvandrere «for å se en unektelig realitet.» Det var dette rådet jeg fikk fra den jødiske mannen i Berlin.
©Klassekampen
Tilbake til HonestThinking