Denne artikkelen sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 10.06.2006, og publiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.

Når Ali blir din nabo

Det er ikke bare vond vilje når noen blir skeptiske til innvandrere som leietakere.

Publisert i Klassekampen lørdag 10.juni 2006

Walid al-Kubaisi

alwalid (at) online.no

Det er en tradisjon i Irak for huskjøpere at de spør om naboene før de ser huset som er til salgs. For man kan ha et fint hus, men oppleve et daglig helvete på grunn av en dårlig nabo. I Norge fins regler og lover og folkeskikk som styrer forholdet til naboene. Når naboen fester sent om natten, kan Abu Hassan ringe til politiet og klage over husbråk.
 Innvandrere som ikke er integrert nok, kan ha problemer med å holde seg til slike regler. Dette kan skape enorme problemer både for nordmenn og innvandrere og gi utrivelige opplevelser. La meg gi tre eksempler.

For noen år siden flyttet en irakisk venn av meg fra Bergen til Oslo. Sammen med sin russiske kone kjøpte han en leilighet på Tøyen og flyttet dit. Livet i hovedstaden er trivelig, og Tøyen er eksotisk og billigere enn typisk norske områder. Han var svært fornøyd med livet i gettoen. Etter en måned klaget han på innvandrerbarn som lekte og skrek med høy stemme i hagen og ved inngangen, slik at de ikke kunne sove eller slappe av. Barna lekte med ringeklokka. Da han gikk ut og bad barna stoppe, begynte klokken stadig oftere å ringe, slik at han til slutt måtte koble den ut.
 Min venn klaget til styret i sameiet; de var norske opplyste og hyggelige antirasister. En av dem var en sosionom med en fjærøredobb. Den andre var jurist på et advokatkontor, en annen er førskolelærer. Disse ville ikke snakke med foreldrene. De sympatiserte med min venn og fortalte at alle i blokken opplevde dette problemet, men de kunne ikke snakke om det. «Hvorfor?» spurte han. De svarte ham ikke, men trakk på skuldrene og rystet på hodet.
 Han klaget til foreldrene. De ble sure: «De er jo barn og må leke. Skal vi lime igjen munnen deres?» svarte tre av dem.
 Han bodde i tredje etasje. Ved siden av blokken var det en tom tomt som ble brukt som parkeringsplass. Innvandrergjenger i pubertetsalderen spilte fotball der. Og fordi min venn bodde på hjørnet av blokken, virket det som om de sparket ball i stua. En gang var jeg der og hørte ballen treffe veggen hele tiden. Det var umulig å snakke. Og mens de sparket, ropte de høyt. Vi gikk ned og snakket med dem på en hyggelig måte. De omringet oss, svarte oss aggressivt og var i ferd med å slå oss om vi ikke trakk oss umiddelbart.
 Det endte med at min venn solgte leiligheten og bestemte seg for å flytte til et sted hvor han ikke har innvandrernaboer. Han fant en leilighet i utkanten av Ski kommune, midt i skogen og med bare norske naboer rundt seg.
 Den andre opplevelsen har funnet sted med min venninne Marianne: Etter at hun skilte seg, flyttet hun utenfor Oslo. Holmlia var et fredelig sted. Hun var åpen for andre kulturer og hennes mørke hår og sosialistiske innstilling fikk henne til å sympatisere med mørkhudede. Der kjøpte hun en leilighet med utsikt over Oslofjorden. Da hun flyttet hørte hun klager fra norske naboer som hadde problemer med noen innvandrerunger som herjet i området. Men hun syntes at det luktet så god mat fra kjøkkenvinduene deres.

I løpet av noen år vokste ungene opp og ble en innvandrergjeng. Og hun likte dem. Men plutselig så hun at innvandrergutter tok over lekeplassen fra de små barna og bråkte der om kveldene. Ingen av naboene torde å si noe. De var redde for represalier og hevnaksjoner. Hun hørte en gang at de lekte med hunden utenfor døra. De skrek og kastet snø på hverandre. Hun gikk ut og snakket med dem. Hun bad dem å ha hunden i bånd. De svarte: «Den er ikke farlig.» «Men jeg liker ikke så store hunder,» sa Marianne. Etter det begynte helvetet: De slapp hunden ut i bakhagen flere ganger, hvor den gjorde fra seg En gang lot de den gjøre fra seg foran inngangsdøren hennes. De ropte etter henne: «Du er stygg og ingen vil ha deg!» «Du er en gammel kjerring!»
 Gjengen tilbrakte mange timer foran hennes hus. Ingen av naboene ville hjelpe henne eller snakke med dem.
 Jeg og en arabisk kvinne besøkte henne en gang. Vi banket på døra til en av gjengens familie som snakket arabisk. De var hyggelige og serverte oss mat og te. Etter samtalen sa faren: «Her kan vi ikke oppdra våre barn på vår måte. I hjemlandet kan vi tukte dem. Her blir vi meldt til politiet. Dette er resultatet. Hvis barna ikke er redde for foreldrene, er de ikke redde for noen. I vårt hjemland oppdras de til å respektere eldre og naboer. Her oppdrar samfunnet alle barn til friheten!»
 Marianne ringte til politiet et par ganger. Politiet kunne ikke gjøre noe. Barna var borte mens politibilen var der. Da bilen forsvant kom de tilbake, irritert og ville hevne seg med mer skrik og aggressivitet. Hun begynte å oppleve skremmende blikk, og mottok trusler.
 Til slutt kontaktet også hun eiendomsmegler, fortalte hvor hyggelig naboene der var og hvor fint bomiljø det var. Hun solgte leiligheten og flyttet tilbake til sentrum. I går fortalte hun: Ingen av de norske naboene ble. Alle sammen flyttet etter hvert.

Den tredje opplevelsen har også hendt med en venn av meg: Per og jeg har vært venner i de siste elleve årene. Han er en svoren antirasist, og har mottatt brev fra rasister som kaller ham «landssviker» og «avskum». Han er en kjent lokal politiker. Da jeg spiste lørdagsrisgrøt første gang i hans leilighet, så jeg via vinduet unge innvandrergutter som spilte fotball foran Tøyen skole. Jeg fortalte at de guttene som spilte så ut som potentielle gjengmedlemmer. Han lo og feide bort min pessimistiske bekymring. Syv år etter vokste guttene opp og ble en gjeng. Men Per visste ikke om denne utviklingen. En natt hørte han fotballspill ute under sitt vindu. Han gikk ned og bad dem om å ikke spille fotball etter klokken 22. Og da opplevde han noe som sjokkerte ham: De flokket seg rundt ham, truet ham med å knuse hans tær mens en av dem tråkket på hans sko, skubbet haken hans med knyttneven og advarte ham om å ikke klandre dem neste gang.
 Dagen etter gikk Per på jobb, og da han kikket på to av dem, kom de bort til ham og sa: «Hvis du ser på oss, slukker vi dine øyne.» Denne type trusler fortsatte. Han solgte leiligheten sin og flyttet til Frogner, der hørte at innvandrere ikke er ønsket som leietakere, noe Per tross alt ikke aksepterte.
 Dette er ikke vandrende myter, men vandrende virkelighetshistorier. Gradvis øker avstanden mellom oss og nordmenn. Med dette bidrar vi til å segregere oss selv. Da bør vi ikke anklage noen andre enn oss selv heller.

©Klassekampen

Tilbake til HonestThinking