Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 20.07.2006, og publiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Av Lars
Gule,
studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid på Høgskolen
i Oslo
lars.gule (at) hio.no
Islamdebatten i Klassekampen er viktig og har fått fram nye momenter om modernisering, reform og moralsk ansvar, men Audun Øfsti (1. juli) avviser min påstand om moralsk medansvar når man ikke tar avstand fra islamistiske overgrep. Han reiser en relevant moralfilosofisk problemstilling om grenser for ansvar og mener vi først må feie for egen dør. Men kanskje er det behov for en dugnad hvor mange feier for flere dører på samme tid? Slike metaforer er av begrenset nytte og mitt poeng er – fortsatt – at i en krympende verden har vi alle et visst ansvar for det som skjer omkring oss, i det minste gjennom en konsekvent holdning til overgrep og urett. Det blir dårlig moral av å økonomisere med rettmessig moralske indignasjon – selv om det finnes noen begrensninger på hvor mange saker man kan engasjere seg i. Mange debatter er viktige og derfor handler ikke islamkritikken om ”timing”, men om evnen til å holde flere prinsipper og tanker i hodet på en gang.
Øfsti insisterer på at timingen blir gal fordi muslimene er ”den svake part” i en asymmetrisk maktrelasjon i verden. Men er dette riktig? Knut Vikør synes å bekrefte dette i sitt svar til Skirbekk (11.07), hvor han beskylder Skirbekk for å skygge unna empirien og derfor for å levere ”banal” kritikk. Vikør hevder det er stor forskjell på islam og islamisme på den ene siden og ekstreme islamistiske smågrupper på den andre. Dermed blir kravet om å reformere islam irrelevant fordi svært mange muslimer, inkludert islamister, kan begrunne sine standpunkter i islam, ”men likevel fungere både problemfritt og positivt med andre religionar, og med ikkje-truande”. Hovedsaken for Vikør er derfor at dagens muslimer stort sett faller inn under en slik praksis. Ekstreme smågrupper som al-Qaida og andre jihadister ”er numerisk og i betydning marginale.” Men igjen, er dette riktig?
Vikør og jeg er enige om at islamismen ikke utgjør et statisk hele og at mange forhold fører til utvikling av posisjoner. Men jeg insisterer også på at det felles i de fundamentalistiske bevegelsene, enten de er voldelig eller ikke, er en insistering på den umiddelbare relevansen av islams fundamenter, uttrykt i Koranen og hadithsamlingene. Selv om mange fundamentalister går langt i tolkning, er det tekstens relevans og gudgitte karakter som representerer det antimoderne og totalitære i deres ideologi. Selv om man tolker ”liberalt” vil vernet mot det totalitære svekkes når begrunnelsen for et standpunkt – moralsk eller politisk – er Guds vilje.
Dette kan påvises empirisk. For eksempel er Det muslimske brorskap i Egypt sine posisjoner selvmotsigende. På den ene siden tales det om demokrati, på den andre om behovet for å forby det som strider mot islam. En sentral ideolog, al-Qaradawi, er tilhenger av ”moderat” omskjæring av jenter. Og hva vil dominere om Brorskapet vinner makten? Erfaringene fra søsterpartier og beslektede grupper er nedslående, for eksempel politikken i Sudan, Hamas’ selvmordsterrorisme, deler av det jordanske Brorskapets sympatisering med Abu Musab al-Zarqawi, praksisen til Jamaat e-Islami i Pakistan, og FIS i Algerie hvor det fantes ytterst fanatiske fraksjoner som massakrerte for fote under militærdiktaturet.
På tross av muligheten for en demokratisk omgang med andre, preger ikke dette fundamentalistenes praksis. Selv om posisjonene ikke er statiske, beveger de seg ikke i progressiv og demokratisk retning. En rekke forhold virker inn – blant annet hvor ”høyrøstet” de ytterliggående gruppene er. Derfor blir det galt når Vikør insisterer på at de ekstreme gruppene er marginale både numerisk og påvirkningsmessig. Her er det Vikør som ikke har empirien med seg, og analyserer vekselvirkningene innen den islamske diskursen for dårlig.
Med om lag 1,2 milliarder muslimer i verden betyr 1 % støtte til ekstremistene mer enn 10 millioner sympatisører. I følge CIA kan al-Qaida regne med støtte fra mellom seks og sju millioner radikale muslimer, hvorav 120 000 er villige til å bruke våpen. Numerisk marginalt? Tja. Men det er grunn til å tro at støtten og sympatien, tidvis, også er langt større. Flere undersøkelser viser en sympati med bin Laden på mer enn 50 % i en rekke større muslimske land. I en fersk undersøkelse blant britiske muslimer svarer 16 % at selvmordsbomberne fra 7. juli i fjor er ”martyrer” og støtter deres sak, om ikke virkemidler. I forhold til 2 millioner muslimer i Storbritannia blir dette over 300 000 sympatisører. Dersom bare 1 % av disse igjen også sympatiserer med virkemidlene, kan det være litt over 3 000 potensielle voldsaktivister! Dette er ikke marginalt når bombene eksploderer. Da settes en politisk dagsorden som berører hele samfunnet – noe 11. september og rekken av andre terroraksjoner har demonstrert. Man må gjerne si at dette er et resultat av gale og overdrevne reaksjoner, men denne fundamentalismen er ikke marginal – den er politisk hypersentral!
Men viktigere enn denne politisk ikke-marginaliteten, er vekselvirkning innen den islamistiske diskursen mellom de mange ”moderate” og de få ekstreme. Disse gruppene snakker samme, fundamentalistiske språk. Hvem som får oppslutning er blant annet avhengig av gjennomslag i media og påvirkningen går begge veier. Derfor vil såkalte moderate tidvis også demonstrere samhørighet med ekstremistene.
Både ekstreme og moderate fundamentalister påvirker den politiske dagsorden, noe som ofte medfører større vekt på islamske verdier og praksiser fra regimenes side, og i neste omgang innskrenkninger av personlig og politisk frihet i islams navn. Dette er tydelig i så pass moderate land som Indonesia og Malaysia, men kan også spores i et sekulært regime som Syria. Utviklingen i Tyrkia er tvetydig – på den ene siden har AKP blitt mer moderat, mens islamiseringen av den personlige praksis og politiske debatt har blitt mer omfattende. Muslimske minoriteter i Europa påvirkes også negativt av denne diskursen.
Vikør tar altså feil når han bagatelliserer den ytterliggående fundamentalismens påvirkning på nasjonal og internasjonal politikk. Islamismens hypersentralitet gjør det nødvendig med kritikk av denne fundamentalismen på bred front – nettopp fordi den representerer en farlig bremse på mulighetene for en mer demokratisk utvikling.
Dette impliserer at ”hele” islam må reformeres, ikke minst gjennom en historisering av de hellige tekstene. Dette er avgjørende for at den fundamentalistiske posisjonen reelt skal bli marginal, slik som innenfor kristendommen. Dette vil ta tid, men det er et argument for å begynne kritikken nå. I denne debatten er alle meningsberettiget, ikke bare muslimer, selv om det til slutt er muslimene som bestemmer forståelsen av sin egen religion.
Tilbake til HonestThinking