Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 09.09.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Sondre Båtstrand, talsperson for Grønn Ungdom, svarer 5. september på mitt siste innlegg om kjønnsproblematikk. Han utfordrer meg til å gi en ”god definisjon” på kjønn, som han så ønsker å ”problematisere [...] i et queerperspektiv”. Greit. Og siden han også antyder at mitt forrige innlegg fremsatte påstander som ikke ble tilstrekkelig begrunnet, vil jeg forsøke å rette litt på det også.
La oss begynne med definisjonen: Hunner har større kjønnsceller enn hanner. Sagt på en litt mer populær måte: hunner kjennetegnes ved at de har få og store kjønnsceller (egg), hanner ved at de har mange og små kjønnsceller (sædceller). Dette er standarddefinisjonen, og den er god fordi den er generell. Den dekker så å si ethvert tilfelle i naturen, også for arter der kjønnsorganene har en helt annen utforming enn hos pattedyr.
I mitt forrige innlegg hevdet jeg kategorisk at menn og kvinner er forskjellige. Jeg forstår at det har falt enkelte tungt for brystet, men den som vil gjøre noe mer enn å sette morsomme merkelapper på meg på grunn av dette, har en tøff utfordring foran seg. La meg kort skissere tre grunner til at vi kan være ganske så bombastiske på dette punktet.
For det første er det altså kjønnscellene som brukes for å føre slekten videre, og siden ulike strategier vil, med ulikt antall og størrelse på kjønnscellene, gi ulik grad av suksess på akkurat dette området, følger det av ovenstående definisjon, så å si med informatisk nødvendighet, at forskjeller mellom kjønnene vil oppstå og vedlikeholdes.
Merk at dette resonnementet ikke bygger på noen som helst form for fundamentalisme, verken vitenskapelig, ideologisk eller religiøs. Det forutsetter ikke engang at man aksepterer evolusjonsteorien med felles avstamning for alle arter. Også kreasjonister kan gi sin tilslutning til denne begrunnelsen, så sant de aksepterer mikroevolusjon (noe de aller fleste av dem gjør).
For det andre er det knapt mulig å betvile at det finnes store og systematiske forskjeller mellom kjønnene hos dyr, for eksempel hos småfe, storfe, hund, katt, hest og ape. Enhver som aksepterer at mennesket har felles forfedre med disse litt tilfeldig valgte gruppene (samt utallige andre, selvsagt) vil ha et stort troverdighetsproblem dersom man skal argumentere for at akkurat hos Homo sapiens har evolusjonen bevirket at kjønnsforskjellene er blitt utvisket. Sannsynligheten for noe slikt er tilnærmet lik null.
Dette resonnementet har jeg særlig utdypet i min artikkel Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere, som finnes på forskning.no. Og når jeg henviser til denne og to andre beslektede artikler i mitt forrige innlegg her i avisen, så er det fordi disse artiklene ble gjenstand for debatt da de ble skrevet, og det er mange som ville ha jublet om jeg var blitt satt grundig på plass. Men det har foreløpig ikke skjedd, og jeg er ikke så veldig bekymret for fortsettelsen.
Noen mener jeg er kjepphøy når jeg sier slikt. Javel, vis at jeg tar feil, eller juster dine egne synspunkter. Når man diskuterer spørsmål av stor betydning, bør man snakke klart og tydelig, så sant man har grunnlag for det.
Og den som ikke aksepterer evolusjonsteorien, men i stedet holder seg til for eksempel Koranen eller Bibelen, vil, så sant fortolkningsmessig akrobatikk holdes utenfor, raskt kunne konstatere at om det er én sak Muhammed, Paulus og de andre hadde krystallklart for seg, så er det at menn og kvinner er ulike.
For det tredje er dette et område som har vært gjenstand for intens forskning de siste tiårene. Og det man har funnet, til mange forskeres skuffelse, er en rekke bekreftelser på at forskjellene er høyst reelle. Se for eksempel boken Livets dans - om kjønn, krig og kjærlighet, skrevet av Klassekampens egen vitenskapsspaltist Bjørn Vassnes, eller Astrid Melands ferske artikkel Jakten på kjøkkenbenkgenet, fra nettutgaven av Dagbladet/Magasinet (lenket opp fra HonestThinking).
Resultatene fra forskningen er såpass entydige at stemningen blant biologer og medisinere er totalt snudd på hodet i løpet av kort tid. Mens man på 1970-tallet kunne få ødelagt karrieren av å si det man innerst inne visste var riktig, er det ikke mange fagfolk som i dag vil forsøke å bortforklare kjønnsforskjellene. Hvordan skulle de kunne gjøre det uten å kompromittere seg selv? Og populærvitenskapelige program på BBC, NRK, TV2 med flere, fremstiller i dag disse tingene som selvfølgeligheter.
Likevel opplever vi altså at politisk engasjerte mennesker fremdeles hevder at kjønnsforskjellene er ubetydelige, at de er ’sosiale konstruksjoner’, eller at vi selv kan velge i hvilken grad vi vil la oss prege av dem. Det er denne formen for virkelighetsflukt jeg syntes å fornemme hos Båtstrand, og som jeg altså ønsket å advare mot. Så kan vi alltids diskutere under hvilke omstendigheter det er riktig å la lesbiske/homofile få anledning til å adoptere barn, og andre kjønnsrelaterte spørsmål, men slike diskusjoner bør skje på grunnlag av fakta, ikke utopier og ønsketenkning.
Tilbake til HonestThinking