Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 07.10.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Walid al-Kubaisi ser ut til å ha innledet et korstog mot HonestThinking og oss som redigerer dette nettstedet. De siste ukene har han to ganger skrevet mot oss i Dagbladet, og 30. september fyrer han av en veritabel bredside, for ikke å si helside, mot oss i Klassekampen.
Lesning av hans ulike epistler, samt en viss direkte kontakt med ham, gjør det klart at det er to forhold som har opprørt al-Kubaisi, og som er foranledningen til nevnte angrep. Stikkordene er Israel og etnisitet. La oss se på noen sider ved vårt engasjement her.
Vi er smertelig klar over at situasjonen i Midtøsten er komplisert, og vi føler oss fremmede overfor den ubetingede støtten til Israel som er vanlig i en del kristne kretser. Nettopp derfor har vi skrevet fint lite om saken inntil i sommer.
Men vi valgte å si i fra om det vi oppfatter som lite nøytral mediedekning av krigen i Libanon. Og vi kritiserte en artikkel i Aftenposten der Hilde Henriksen Waage var brukt som hovedkilde. Dette førte i sin tur til skarp kritikk fra Lars Gule, som vi så svarte på.
Dette har fått al-Kubaisi til å bruke sterke ord om vår påstått manglende empati med muslimer/palestinere/arabere som lider. Vi kjenner oss overhode ikke igjen i en slik fremstilling. Tvert imot så har vi understreket at her er det blitt begått urett mot mange. Men vi mener altså likevel at Israel bør få fortsette å eksistere.
En av dem som ser annerledes på saken, er Irans president Mahmoud Ahmadinejad, som i KK 27/9 siteres av Trond Ali Lindstad på følgende: ”Vår stilling til det palestinske spørsmålet er klar: Vi sier at en nasjon er blitt fordrevet fra sitt land. Palestinere drepes i landet sitt, av dem som ikke er den opprinnelige befolkning, men som er kommet fra fjerne deler av verden, og har okkupert palestinernes hjem. Vårt forslag er at fem millioner palestinske flyktninger kommer tilbake til sine hjem, og deretter kan det samlete folk i landet holde valg og bestemme sitt eget styresett.” Lindstad konkluderer like etterpå med at ”Israel vil selvsagt bli ’tilintetgjort’ når sekterismen [på denne måten] faller for demokratiet.”
Det er interessant å legge merke til at Ahmadinejad, samt den norske muslimen Lindstad, er opptatt av begreper som opprinnelig befolkning, nasjon og folk, samt det problematiske i at noen kan komme fra fjerne deler av verden for å overta det landet som tilhører et annet folk. Det er også interessant å legge merke til at det tas som en selvfølge at dersom det blir avholdt valg etter at de palestinske flyktningene får vende til bake til sitt land, så vil de stemme etter etnisk-religiøse skillelinjer, noe som vil ’tilintetgjøre’ Israel slik vi nå kjenner det.
Nå bør vi i denne sammenheng ikke glemme at det finnes en del skummelt tankegods knyttet til begrepene folk og nasjon. HonestThinking er seg meget bevisst dette. Men verken historiske spøkelser, nynazisme eller andre ting må få hindre oss i å snakke sant om dagens virkelighet. Og al-Kubaisi kan forsøke å sverte oss så mye han vil, når han er ferdig med sine personangrep kan vi gå over til å diskutere sak. Og saken er den at verken al-Kubaisi eller andre vil kunne bortforklare at etnisitet er en av flere sentrale faktorer når det gjelder å forstå hva som kan få et samfunn til å bli dysfunksjonelt.
La meg minne om hva Johan Galtung skrev i KK 19/4: ”Et stabilt Afghanistan forutsetter en forbundsstat med meget høy autonomi til de (minst tolv) nasjonene i landet.” For dersom man ikke gir de ulike nasjonene slik autonomi, men i stedet satset på en enhetsstat, da vil man ”spille demokrati i hendene på etniske motsetninger”.
La meg også minne om artikkelen Count Ethnic Divisions, Not Bombs, to Tell if a Nation Will Recover From War, publisert i New York Times 20/7. Der vises det til studier som konkluderte med at ingen annen faktor bidro sterkere til å gjøre et land handlingslammet og splittet, enn etniske motsetninger.
Referansene og eksemplene kunne ha vært flere, men poenget er klart nok: Ethvert oppegående menneske skjønner at etniske motsetninger er alvorlige saker, og at nettopp slike motsetninger er en sentral forklaringsfaktor bak en rekke problemer og konflikter over hele verden.
Når dette understrekes i forbindelse med situasjonen i ett eller annet ikke-vestlig land, så kommer verken al-Kubaisi eller andre på banen med moralsk forargelse eller antydninger om at Hitler er i ferd med å gjenoppstå under et tynt ferniss av akademisk kamuflasje. Alle skjønner at det dessverre er slik verden er. Men når etnisitet nevnes i konteksten av integrasjons- eller innvandringsspørsmål i vestlige samfunn, da er det plutselig fare på ferde. Hva er dette for noe hykleri?
Nå har vi i drøyt 60 år vært ivrig opptatt av å havne i motsatt grøft av den Hitler og nazistene ville ha oss i. Helt spesielt har vi, med FN som fanebærer, forvekslet prinsippet om respekt for alle mennesker uavhengig av etnisk bakgrunn, med den komplett stupide idé at det ikke spiller noen som helst rolle hvilken etnisk sammensetning et samfunn har.
Og i stedet for å legge til rette for at ulike etniske grupper over tilstrekkelig lang tid kan smelte sammen eller i det minste utvikle tette bånd, har man opphøyd etnisk virkelighetsfornektelse til offisiell politikk, i naiv tro på at resultatet av utallige generasjoners kulturelle og biologiske evolusjon kan elimineres i løpet av noen få tiår, om man bare intenst og lenge nok innbiller folk at inni er vi like.
Vi i HonestThinking mener at ærlig tenkning handler om alltid å være forpliktet på å komme så tett på sannheten som overhode mulig. Den FN-fundamentalismen som det norske samfunnet baserer seg på, er uforenlig med et slikt prinsipp. Derfor kommer også denne ideologien til å bli en historisk parentes. Garantert. Spørsmålet er bare hva som vil erstatte den. Tre kandidater peker seg ut for Europas vedkommende: Islamisme, høyreekstremisme eller en fornyet og revitalisert vestlig humanisme.
Tilbake til HonestThinking