Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 18.10.2006.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Walid al-Kubaisi svarer 14/10 på mitt forrige innlegg om etnisitet og humanisme. Det er forståelig at al-Kubaisi synes spørsmål om etnisitet er vanskelige, det synes også jeg. Men jeg er skuffet, opprørt og sjokkert over at han blant annet skriver følgende:
”Hva med nettredaktør for HonestThinking.org, Ole Jørgen Anfindsen, med sine mange nett- og avisinnlegg? Jeg velger å utrykke det så sterkt: Hitlers skygge hviler tungt på Anfindsens budskap. […] Hva er forskjellen mellom Anfindsens budskap og Hitlers?”
Det er knapt så jeg tror mine egne øyne. Jeg er usikker på om jeg noen gang har sett et slikt personangrep på trykk.
Hitler er symbolet på det mørkeste kapitlet i nyere, europeisk historie, og jeg ble nylig rystet over å se dramatiseringen av en liten flik av all den galskapen han sto for, i filmen Der Untergang. Et dårligere forbilde kan jeg vanskelig tenke meg.
Han sto blant annet for følgende: Mangel på respekt for demokrati og menneskerettigheter; kvasireligiøse idéer om at visse folkeslag var overlegne alle andre samt at enkelte folkeslag besto av undermennesker; forestillingen om rett (eller plikt) for noen til å begå folkemord mot andre. Kort sagt, hans regime var ett av de verste, totalitære systemer verden har sett.
I praksis ser de fleste totalitære systemer ut til å ha et meget interessant fellestrekk, nemlig at de bygger på løgn. Hitler-Tyskland var i hvert fall ikke noe unntak. Men selv om man kanskje kan etablere et totalitært system uten at dette er basert på løgn, tror jeg det er umulig for et demokratisk samfunn som gjør systematisk bruk av løgn, å unngå å bli omformet i totalitær retning. Jeg tror med andre ord at demokrati forutsetter ærlig tenkning, og det er ikke minst derfor jeg bruker mye av fritiden min på å jobbe med HonestThinking.
Det mest fundamentale problemet for Europa i dag, slik jeg ser det, er at våre politikere er programforpliktet til å lyve. Ja, jeg vil påstå at de nærmest har gjort det til en dyd å lyve, særlig om forhold som gjelder utfordringene knyttet til det multikulturelle og multietniske samfunnet. Kritisk refleksjon og ærlig tenkning om situasjonen glimrer stadig med sitt fravær. Dersom denne påstanden er riktig, så betyr det at Europa nok en gang er på vei mot et totalitært helvete.
Skal vi klare å unngå dette, må det sannsynligvis svært kraftige tak til, for situasjonen er allerede alvorlig. Og det første vi bør gjøre, er å få alle fakta på bordet om de utfordringene vi har foran oss. Og jeg er foreløpig er ute av stand til å se hvordan noe slik skal kunne gjøres uten å komme inn på det som har med etnisitet å gjøre.
Men vi snakker her om forhold som kan gjøres til gjenstand for empiriske undersøkelser, så det er på tide at mine meningsmotstandere gjør noe mer konstruktivt på dette feltet enn bare å male fanden på veggen i forferdelse over at HonestThinking har for vane å nevne språk, kultur, religion og etnisitet som de fire mest sentrale faktorene som har potensial til å gjøre et samfunn dysfunksjonelt.
Min påstand er altså at etnisitet er én av flere sentrale faktorer når det gjelder å forstå hva som former folks identitet og følelse av tilhørighet. Dersom al-Kubaisi eller andre mener at jeg tar feil på dette punktet, bør de som et minimum henvise til forskning som kommer til andre konklusjoner. Men dersom jeg har rett, hvordan kan man da forlange av meg at jeg skal øve vold mot en av demokratiets bærebjelker, og dessuten mot min egen samvittighet, ved å fornekte virkeligheten?
Når det er sagt vil jeg gjerne, for n’te gang, understreke at vi her står overfor enorme, etiske dilemmaer. For al-Kubaisi har rett i at vi risikerer en gjentakelse av noen av historiens aller mørkeste kapitler, men ikke nødvendigvis slik han ser det for seg. Og jeg er enig med ham i at vi må forsøke å forebygge at det skapes grobunn for, eller blir nøret opp under, etniske motsetninger. Og jeg er selvsagt hjertens enig med ham i at ytringsfrihet er en viktig nøkkel i denne sammenheng.
Det er jo nettopp derfor jeg advarer mot en utvikling som er i ferd med å løpe løpsk, og som lett kan føre til den type problemer som både han og jeg er bekymret for. Om vi legger om kursen nå, tror jeg fortsatt det er håp om å kunne snu dagens mildt sagt vanskelige situasjon til noe positivt. Og målet må være, som al-Kubaisi burde vite at jeg hele tiden har hevdet, at Norge skal fortsette å være et godt land å leve i både for nordmenn og for etniske minoriteter. Jeg sier ikke at dette blir lett for noen av partene, men jeg håper vi kan få det til.
Den franske filosofen Alain Finkielkraut har, i sitt essay L´identité europenne, gjengitt i norsk oversettelse i Dagbladet 26.01.2005, skrevet noe som bør være relevant i denne sammenheng:
”Jeg tror det som truer Europa i dag, kanskje mer enn verden utenfor, er Europas eget ønske om å rive seg løs fra seg selv, og fra sin historie og sine tradisjoner, bare til fordel for menneskerettighetene. […] Jeg forstår den angrende bevegelsen som leder Europa til denne definisjonen, men denne angeren går for langt. Det er en for stor gave å forære Hitler å forkaste alt som førte til ham.”
Dersom det fortsatt finnes deltagere i den offentlige debatten som mistenker at jeg er påvirket av Hitler, så har jeg følgende enkle forslag: Det er bare å kontakte meg, så kan vi ta et møte ansikt til ansikt, og så kan man stille alle de kritiske spørsmål man måtte ønske. Mine gjentatte tilbud til al-Kubaisi om dette de siste ukene, ble først besvart etter at hans grove og krenkende innlegg hadde stått på trykk. Det synes jeg var uklokt av ham, for han har nå et gedigent forklarings- og troverdighetsproblem.
Dersom vår nye statsstipendiat ønsker å beholde sin tyngde som samfunnsdebattant, bør han enten dokumentere at det er grunnlag for de uhyrlige påstandene han har fremmet, eller så bør han trekke dem tilbake.
Tilbake til HonestThinking