Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 05.12.2006. Finnes også i utvidet utgave på engelsk: The deep crisis of the West, og på Tsjekkisk.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Den 23. november skriver Shoaib
Sultan følgende: ”Jeg er for så vidt ikke enig med Anfindsens analyse av
dagens innvandrerpolitikk heller, og mener at Anfindsens dommedagsscenarier av
borgerkriger og «det som verre er» av fremtiden faktisk er akkurat det.”
Greit, dette viser hvor vår
uenighet faktisk ligger. Så la meg gi en nærmere begrunnelse for min
fremtidspessimisme, som bygger på følgende enkle observasjon: Ett eller annet
sted går det en grense for hvor mye ulikhet et samfunn kan håndtere om
det skal være velfungerende. Med dette som utgangspunkt kan vi gjennomføre et
resonnement i tre ledd.
For det første er det mulig å liste opp de faktorene som gir de
viktigste bidrag til den type ulikhet som kan gjøre et samfunn dysfunksjonelt. Og
det er altså her min etter hvert velkjente liste med stikkordene språk, kultur,
religion og etnisitet kommer inn i bildet.
For det andre vil samfunnets evne til å tåle ulikhet variere med
skiftende forhold. Samfunn i økonomisk vekst vil for eksempel ha større
toleranse for ulikhet enn de med økonomisk stagnasjon. Og siden ingen trær
vokser inn i himmelen, vil alle samfunn før eller senere oppleve at deres evne
til å håndtere ulikhet blir redusert.
For det tredje er det slik at når et samfunn overskrider grensen for
hvor mye ulikhet det kan tåle, vil det med logisk nødvendighet inntre
mekanismer som sørger for å gjenopprette en tilstrekkelig grad av enhet.
Hva vil dette siste bety for Europa de nærmeste tiårene? Det ser ut til at vi har følgende valgmuligheter:
Sluttresultatet av denne
prosessen kan falle i tre hovedkategorier:
Man kan også tenke seg
kombinasjoner av disse.
Graden av ulikhet øker
jevnt og trutt i alle land som deltar i det multikulturelle prosjektet, og jeg
har ennå til gode å se innvandringstilhengerne gi noen forklaring på hva som
skal få denne veksten til å flate ut.
Og i tillegg til teoretiske
betraktninger om dette, kan det være greit å foreta en realitetsorientering ved
å sjekke hva som faktisk er på gang i noen av de landene som ligger lengst frem
i løypa. Jeg bruker Nederland, Frankrike og Storbritannia som eksempler.
I 2005 valgte 119.275
mennesker å forlate Nederland, mens 92.297 kom til landet. De fleste som
utvandret er etniske nederlendere, mens de som innvandret stort sett er
ikke-vestlige som kommer via familiegjenforening. Denne prosessen har pågått
noen år, og kan lett bli selvforsterkende. Tallene er hentet fra Jon Hustads
kommentarartikkel her i avisen 1/11.
For et drøyt halvår siden
offentliggjorde nederlandsk etterretningstjeneste (AIVD) rapporten Violent
Jihad in the Netherlands. Rapporten fortalte at til tross for iherdige
anstrengelser for å forebygge utviklingen, fortsetter radikaliseringen av unge
muslimer med uforminsket styrke. AIVD advarer om at det nederlandske samfunn i
verste fall kan være på vei mot oppløsning.
I juni kunne The Sunday
Times melde at en av Storbritannias mest erfarne militære strateger advarte om
at den demografiske utviklingen utgjør en trussel mot Vesten på linje med den
som fikk Romerriket til å gå over ende. Dette fordi vi nå opplever en
innvandrerstrøm som vi ikke har mulighet til å absorbere uten at ovennevnte
ulikheter vokser ukontrollert.
Problemene dette siste har
gitt opphav til i Franske innvandrerghettoer, er velkjente. Men den som
undersøker den generelle situasjonen når det gjelder integrasjon av
ikke-vestlige innvandrere i Europa, vil finne at bildet er skremmende andre
steder også. Noen stikkord er disiplin- og læringsproblemer i skolene, økende
vold og kriminalitet i storbyer, fortrengning av etniske europeere fra en rekke
forsteder og bydeler, innskrenkning av ytringsfriheten samt en dramatisk økning
i trakassering av homofile og jøder i en rekke land.
På den internasjonale arena
kommer det nå en jevn strøm av artikler og bøker som forutsier Europas
undergang. Vi er altså i den nokså utrolige situasjon at en rekke fagfolk og
intellektuelle forsøker å slå alarm, samtidig som den herskende elite
insisterer på at alt er vel. Jfr statsminister Jens Stoltenbergs utsagn: ”De
siste tjue årene er sannsynligvis de mest framgangsrike i menneskehetens
historie. For verden går framover, og framtidspessimistene tar feil.” (Samtiden
3/2006)
Det er på tide å bytte ut
lettvint propaganda med seriøs analyse. Stemmer det at ulikhetene vokser i
Europa for hver dag som går? Hva er det som eventuelt skal få denne veksten til
å stoppe opp? Dette siste kan, så langt jeg kan bedømme, bare skje om vi
innfører et nytt innvandringspolitisk regime.
Så hvor hviler Hitlers
skygge om dagen? Den hviler over maktarrogante og/eller feige politikere som
lar seg styre av Hitlers vanvidd til å tvinge Europa over i motsatt grøft. Og
den hviler ikke minst over media og akademia som skjønnmaler situasjonen og
kveler demokratisk debatt (det er ting som tyder på at grepet er i ferd med å
strammes på nytt).
De problemene som nå er under oppseiling er så alvorlige at de ikke kan løses ganske enkelt ved å lukke øynene og håpe det beste. Og om vi ikke snart tar noen radikale grep for å få kontroll over innvandringen, er jeg redd det bare et tidsspørsmål før også tusenvis av nordmenn gjør som nederlenderne; prøver å finne en livbåt og lar den multikulturelle Titanic seile sin egen sjø.
Tilbake til HonestThinking