Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 05.12.2006. Finnes også i utvidet utgave på engelsk: The deep crisis of the West, og på Tsjekkisk.

 

Europas dype krise

 

 

Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking 

 

Den 23. november skriver Shoaib Sultan følgende: ”Jeg er for så vidt ikke enig med Anfindsens analyse av dagens innvandrerpolitikk heller, og mener at Anfindsens dommedagsscenarier av borgerkriger og «det som verre er» av fremtiden faktisk er akkurat det.”

 

Greit, dette viser hvor vår uenighet faktisk ligger. Så la meg gi en nærmere begrunnelse for min fremtidspessimisme, som bygger på følgende enkle observasjon: Ett eller annet sted går det en grense for hvor mye ulikhet et samfunn kan håndtere om det skal være velfungerende. Med dette som utgangspunkt kan vi gjennomføre et resonnement i tre ledd.

 

For det første er det mulig å liste opp de faktorene som gir de viktigste bidrag til den type ulikhet som kan gjøre et samfunn dysfunksjonelt. Og det er altså her min etter hvert velkjente liste med stikkordene språk, kultur, religion og etnisitet kommer inn i bildet.

 

For det andre vil samfunnets evne til å tåle ulikhet variere med skiftende forhold. Samfunn i økonomisk vekst vil for eksempel ha større toleranse for ulikhet enn de med økonomisk stagnasjon. Og siden ingen trær vokser inn i himmelen, vil alle samfunn før eller senere oppleve at deres evne til å håndtere ulikhet blir redusert.

 

For det tredje er det slik at når et samfunn overskrider grensen for hvor mye ulikhet det kan tåle, vil det med logisk nødvendighet inntre mekanismer som sørger for å gjenopprette en tilstrekkelig grad av enhet.

 

Hva vil dette siste bety for Europa de nærmeste tiårene? Det ser ut til at vi har følgende valgmuligheter:

 

Sluttresultatet av denne prosessen kan falle i tre hovedkategorier:

 

 

Man kan også tenke seg kombinasjoner av disse.

 

Graden av ulikhet øker jevnt og trutt i alle land som deltar i det multikulturelle prosjektet, og jeg har ennå til gode å se innvandringstilhengerne gi noen forklaring på hva som skal få denne veksten til å flate ut.

 

Og i tillegg til teoretiske betraktninger om dette, kan det være greit å foreta en realitetsorientering ved å sjekke hva som faktisk er på gang i noen av de landene som ligger lengst frem i løypa. Jeg bruker Nederland, Frankrike og Storbritannia som eksempler.

 

I 2005 valgte 119.275 mennesker å forlate Nederland, mens 92.297 kom til landet. De fleste som utvandret er etniske nederlendere, mens de som innvandret stort sett er ikke-vestlige som kommer via familiegjenforening. Denne prosessen har pågått noen år, og kan lett bli selvforsterkende. Tallene er hentet fra Jon Hustads kommentarartikkel her i avisen 1/11.

 

For et drøyt halvår siden offentliggjorde nederlandsk etterretningstjeneste (AIVD) rapporten Violent Jihad in the Netherlands. Rapporten fortalte at til tross for iherdige anstrengelser for å forebygge utviklingen, fortsetter radikaliseringen av unge muslimer med uforminsket styrke. AIVD advarer om at det nederlandske samfunn i verste fall kan være på vei mot oppløsning.

 

I juni kunne The Sunday Times melde at en av Storbritannias mest erfarne militære strateger advarte om at den demografiske utviklingen utgjør en trussel mot Vesten på linje med den som fikk Romerriket til å gå over ende. Dette fordi vi nå opplever en innvandrerstrøm som vi ikke har mulighet til å absorbere uten at ovennevnte ulikheter vokser ukontrollert.

 

Problemene dette siste har gitt opphav til i Franske innvandrerghettoer, er velkjente. Men den som undersøker den generelle situasjonen når det gjelder integrasjon av ikke-vestlige innvandrere i Europa, vil finne at bildet er skremmende andre steder også. Noen stikkord er disiplin- og læringsproblemer i skolene, økende vold og kriminalitet i storbyer, fortrengning av etniske europeere fra en rekke forsteder og bydeler, innskrenkning av ytringsfriheten samt en dramatisk økning i trakassering av homofile og jøder i en rekke land.

 

På den internasjonale arena kommer det nå en jevn strøm av artikler og bøker som forutsier Europas undergang. Vi er altså i den nokså utrolige situasjon at en rekke fagfolk og intellektuelle forsøker å slå alarm, samtidig som den herskende elite insisterer på at alt er vel. Jfr statsminister Jens Stoltenbergs utsagn: ”De siste tjue årene er sannsynligvis de mest framgangsrike i menneskehetens historie. For verden går framover, og framtidspessimistene tar feil.” (Samtiden 3/2006)

 

Det er på tide å bytte ut lettvint propaganda med seriøs analyse. Stemmer det at ulikhetene vokser i Europa for hver dag som går? Hva er det som eventuelt skal få denne veksten til å stoppe opp? Dette siste kan, så langt jeg kan bedømme, bare skje om vi innfører et nytt innvandringspolitisk regime.

 

Så hvor hviler Hitlers skygge om dagen? Den hviler over maktarrogante og/eller feige politikere som lar seg styre av Hitlers vanvidd til å tvinge Europa over i motsatt grøft. Og den hviler ikke minst over media og akademia som skjønnmaler situasjonen og kveler demokratisk debatt (det er ting som tyder på at grepet er i ferd med å strammes på nytt).

 

De problemene som nå er under oppseiling er så alvorlige at de ikke kan løses ganske enkelt ved å lukke øynene og håpe det beste. Og om vi ikke snart tar noen radikale grep for å få kontroll over innvandringen, er jeg redd det bare et tidsspørsmål før også tusenvis av nordmenn gjør som nederlenderne; prøver å finne en livbåt og lar den multikulturelle Titanic seile sin egen sjø.

 

Tilbake til HonestThinking