Denne kronikken sto på trykk i Magazinet 28.02.2006.

Hva er det som går av Høybråten?

Av dr. scient. Ole Jørgen Anfindsen, redaktør av HonestThinking

Lørdag 18. februar kunne vi lese i Magazinet om KrF-leder Dagfinn Høybråten som dagen før ”fyrte løs” mot Frp, og dermed også mot alle oss andre som mener at den pågående demografiske utvikling etterhvert vil gjøre Norge til et muslimsk land.

Både Høybråten og enkelte avisers lederskribenter ser ut til å antyde at ikke vi ikke engang bør drøfte muligheten for muslimsk flertall i Norge. Dette fordi folk kan bli skremt, noe som kan skade integreringsprosessen. Denslags synspunkter er etter min mening uansvarlige. Den pågående endringen av det norske samfunnet er så dramatisk at det er umoralsk å forlange at den skal gjennomføres uten at folk har gitt sitt samtykke til dette gjennom grundige demokratiske prosesser.

Foreløpig har det ikke skjedd. Tvert imot nøler store deler av media og politikere fremdeles med å fortelle folk den enkle og greie sannhet om hva som nå er i ferd med å skje, nemlig at innvandrere fra den tredje verden, og da særlig fra muslimske land, etter hvert vil utgjøre majoriteten av befolkningen her i landet. Det kan ta mindre enn 50 eller mer enn 100 år. Ingen kan si nøyaktig hvor lang tid det vil ta. Men det vil ubønnhørlig gå den veien, dersom dagens politikk skal videreføres.

For femten år siden presenterte SSB prognoser for perioden frem til 2050. De nye SSB-fremskrivningene som kom i fjor, viser at estimatene fra 1991 må oppjusteres. Hvorfor er tallene fra 1991 blitt mer eller mindre verdiløse allerede nå? Svaret ligger i de forutsetningene de gamle prognosene bygde på, om hvilke SSB skrev: ”Bare hvis de politikkvalg de innebærer er interessante […], er beregningsresultatene av interesse.”

Men Høybråten og alle andre politikere som står bak dagens innvandringspolitikk, har gjort helt andre valg enn de som lå til grunn for SSBs prognoser, og dermed er disse blitt ugyldige, slik SSB-forsker Lars Østby innrømmet på NRK Norgesglasset 16. desember.

Og dersom Høybråten har satt seg inn i dette stoffet før han gir seg til å ”dundre løs” på folk som er bekymret for utviklingen, da må han vite at vi befinner oss i nøyaktig samme situasjon nå som i 1991: Bare dersom våre politikere har til hensikt å begrense gjennomsnittlig netto innvandring til maks 24,000 per år i hele femtiårsperioden fra 2010 til 2060, har de nye SSB-tallene relevans.

Dersom vi fortsatt skal tillate ”naturlig vekst” i netto innvandring, slik vi har gjort i mer enn 30 år nå, da er det aldeles ikke utenkelig med et muslimsk befolkningsflertall i inneværende århundre, kanskje til og med før 2050. Når Høybråten forsøker å bagatellisere denne utfordringen, da er han uredelig. Han burde for lengst være kjent med at SSBs prognoser høyst sannsynlig forutsetter en innstramning i innvandringspolitikken. Han bør også vite at SSB selv understreker at det er stor usikkerhet knyttet til de nye tallene. Hvordan kan han da tillate seg å bruke disse tallene som utgangspunkt for å latterliggjøre dem som tror SSBs fremskrivninger er for lave?

Høybråten bør slutte å bruke ironi og nedlatenhet i så viktige spørsmål. Dette har ikke å gjøre med om innvandrere er ålreite folk eller ikke. Det har å gjøre med å innrømme det vi alle egentlig vet, nemlig at kultur, språk, religion og etnisk bakgrunn har mye å si for tilhørighet og identitet. Å fornekte virkeligheten fører sjelden noe godt med seg. I stedet må vi forsøke å håndtere de tilhørende utfordringene på en konstruktiv måte. Gjør vi ikke det, vil vi miste det indre samhold et velfungerende samfunn er avhengig av.

Den innvandringspolitikken Høybråten ser ut til å omfavne, er en hån mot vår kristenhumanistiske kulturarv, og store deler av Europa ser ut til å være på vei mot stupet. Vi trenger ikke ledere her i landet som bare dilter etter blinde politikere i Sverige, England og andre land som er ivrig opptatt med å grave sin egen grav. Vi trenger ledere som tør å tale Roma midt imot, og som kan ta et oppgjør med den politiske korrekthet som fremdeles lammer både intellektuell og moralsk dømmekraft.

Det siste året har jeg skrevet en rekke kronikker og innlegg om den demografiske utviklingen, senest i Aftenposten 30. januar og 17. februar (samme dag som Høybråten slo om seg med sine overforenklinger). Enhver politiker som er oppriktig interessert i disse spørsmålene, har altså tilgang på all den dokumentasjon som trengs for i det minste å forstå at utfordringene på dette området er enorme, og at selv SSB ikke kan gi oss sikre svar.

Likevel opplever vi at mange fremdeles forsøker å bagatellisere det hele, og da gjerne med henvisning til SSBs nye tall, som om det var noen fasit. La meg trekke frem noen få av en rekke mulige momenter som kan være med å sette Høybråtens påstander i perspektiv.

Lale Akgün, opprinnelig fra Tyrkia og nå representant for SPD i Bundestag, drøfter i en artikkel i Die Zeit 16. februar problemstillinger knyttet til innvandring og integrasjon. Hun minner leserne om at det allerede er slik at 40 prosent av alle elever i skolene i Vesttyskland har minoritetsbakgrunn. Hun hevder videre at prognoser som tilsier at man om 20 år vil ha like mange innvandrere som tyskere i landet, slett ikke er ”grepet ut av tomme luften”.

Hva er det som får våre politikere til å tro at utviklingen i Norge, uten evt en omlegging av innvandringspolitikken, vil bli radikalt annerledes enn i resten av Europa?

La meg minne om et annet poeng, som faktisk ble understreket i Aftenposten nettopp den 17. februar, men som Høybråten og hans rådgivere tydeligvis ikke fant det nødvendig å bry seg om før man satte i gang med å dundre løs på de som ikke vil styre landet etter samme sinnelagsetikk som han selv (tror virkelig KrF at et land i det lange løp kan styres etter sinnelagsetikk?). Middle East Media Research Institute (MEMRI) siterer en av verdens mektigste islamister, Yusuf al-Qaradawi, på følgende: ”Islam will Return to Europe as a Conqueror”, altså at islam vil vende tilbake til Europa som seierherre.

Qaradawi er en av verdens mest innflytelsesrike islamister og en av de viktigste lederskikkelsene innen Det Muslimske Brorskap. At dette er en organisasjon med stor makt, har blitt svært så tydelig demonstrert de siste ukene. Og organisasjonen er så ressurssterk at den utvilsomt har tilgang på all den demografiske ekspertise den måtte trenge.

Og den demografiske utviklingen er altså så gunstig sett med Qaradawis øyne at han er overbevist om at det allerede nå er for sent å hindre en islamsk revolusjon i Europa. Det Muslimske Brorskaps demografer mister neppe særlig mye nattesøvn bare fordi SSB kommer med nok en forsiktig prognose. Men selv den er altså dramatisk nok til at folk nå snart bør våkne.

Islamistene har fulgt utviklingen i Europa med argusøyne i mer enn 30 år, og de er nå så sikre i sin sak at de ikke engang forsøker å skjule hvilke planer de har for kontinentet vårt. Men Høybråten har lest de siste tallene fra SSB, og dermed mener han å ha tilstrekkelig grunnlag for å kunne avfeie alle bekymringer som populisme og det som verre er.

Dette er ikke tillitsvekkende. Og fleip og bagatellisering i spørsmål som vil få avgjørende betydning for våre barns fremtid, sømmer seg ikke.

Forøvrig vil jeg hevde at ingen som ønsker å bevare demokratiet, bør gi sin stemme til et parti som ikke engang er villig til å gå inn i en skikkelig diskusjon om de langsiktige konsekvensene av innvandringspolitikken. En slik holdning er antidemokratisk.

Tilbake til HonestThinking