Dette er en utvidet versjon av et innlegg som ble sendt Aftenposten i august 2007, men som ikke ble antatt. Det publiseres på HonestThinking 03.09.2007 etter avtale med forfatteren.
Av Øivind Østberg , advokat, Oslo
Gjelder det ikke noe krav til saklighet og underbyggelse av argumenter når det fremmes påstander om utbredelsen av rasisme? I den senere tiden har ordbruken vært sterk om såkalt institusjonell rasisme og om hvordan rasismen har festnet seg i folket. Aftenposten har gitt plass for to kronikker innen denne sjangeren.
Anne Holts kronikk i Aftenposten 10.08 baserer seg på ett tilfelle, hendelsen i Sofienbergparken. Hun påstår riktignok at ”eksemplene er utallige”, men konkretiserer ingen andre. Vi ser at det å kritisere islam inngår i hennes begrep om rasisme. Konklusjon er en streng dom over det norske samfunnet: Rasismen har slått endelig rot.
Kronargumentet er at selv om Ali Farha-saken kunne ha funnet sted for noen år siden, ville ikke ledelsen for sykehuset da ”sluppet unna med å holde seg for ører og øyne og rope "ingen rasisme, ingen rasisme.”” Sluppet unna med? Det oppleves neppe slik av de som den siste tiden har fått juling i mediene, som granskes av Helsetilsynet, som er meldt til politiet. Er målestokken hvorvidt (mulige) utøvere av rasisme slipper billig unna, så må vi av Holts eget eksempel trekke motsatt konklusjon av hennes. Kristin Halvorsen gikk ut og sa at dette ikke ville skjedd om det var en hvit mann i Frognerparken som lå skadet og trengte hjelp. Spekulasjon. Hendelsen er i alle tilfelle ekstraordinær. Man kan med større berettigelse snu på spørsmålet: Ville det vakt medie-storm om en slik forsømmelse hadde rammet en hvit mann?
Mens Holt raser mot Ullevål sykehus og det norske folk i sin alminnelighet, dundrer Moses Kuvoame i sin kronikk 16.08 løs om påstått rasisme i politiet. Han gir to konkrete eksempler, Obiora-saken og Ali Farha-saken. Til den første: Det er et tragisk faktum at mennesker av og til blir drept som følge av politiets handlinger. Det er ikke noe bevis for rasisme om det rammer en som er farget. Og i alle tilfelle er ikke en sak bevis for en generell ”institusjonell rasisme.” I så fall må rasisme tolerere, oppmuntres, beskyttes av institusjonen. I denne saken ville SEFO henlegge, men Riksadvokaten har beordret ytterligere etterforskning. Riktignok på bakgrunn av omfattende protester. Mange har opplevd at systemet beskytter politifolk som burde vært sanksjonert, uten å få noen hjelp av medier eller demonstranter. Også denne saken viser noe helt annet enn at rasismen står sterkt i vårt samfunn.
Å vise til Ali Farha-saken i et angrep på politiet er et pinlig bomskudd fra hoften. Alt det vi vet tilsier at politiet her overhodet ikke er å klandre.
For øvrig kommer Kuovame med en rekke meget sterke generelle utsagn om hvordan etniske minoritetsungdommer opplever seg trakassert og utsatt for overgrep fra politiet. Han gjør seg til sannhetsvitne for påstander om at det norske politiet er en rasistisk, uansvarlig, umenneskelig og voldelig institusjon, som ikke oppfatter mørkhudede som sine medmennesker. Bevismaterialet er mildt sagt tynt. Kuovane presenteres som sosiolog, men hans sterke konklusjon mangler ethvert element av samfunnsfaglig metode og kildekritikk. Og han ignorerer det moment som forskeren Ragnhild Sollund påpeker i Aftenposten 18.08: - ”Politiet ser daglig at visse nasjonaliteter er overrepresentert når det gjelder visse typer kriminelle handlinger. Den kunnskapen må de forholde seg til.”
Ved at han ser bort fra dette, og ved å ikke redegjøre nærmere for hvem han taler på vegne av, kan Kuovames bidrag oppfattes som likt med å formidle kriminelles raseri over at politiet er ute etter dem. Noe samfunnet ikke behøver å ta særlig sterkt inn over seg.
Den rasisme-demagogi som disse to kronikkene er eksempler på, innebærer en vulgarisering av en vesentlig debatt om reelle problemer knyttet til innvandring. Blant annet når det gjelder kriminalitetsutviklingen og politiets utfordringer.
Tilbake til HonestThinking