En sterkt forkortet versjon av dette innlegget (ca 700 tegn) sto på trykk i Aftenposten 11.09.2007.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Jeg hører med blant dem som har ergret meg over det voldsomme medikjøret om rasisme i forbindelse med den tragiske ambulansesaken. I USA har det lenge vært et etablert mønster at dersom hvite begår urett mot svarte, så blåses saken maksimalt opp av media, og da alltid med vinklingen rasisme. Når det motsatte skjer, hvilket er adskillig vanligere, blir det hele dysset ned, selv i meget alvorlige saker. Dette er grundig dokumentert av Jared Taylor i hans bok Paved with good intentions – the failure of race relations in contemporary America.
Nå ser vi altså at media oppfører seg på den samme, ubalanserte måten i Norge, og det er mang en redaktør og kommentator som kunne trenge å se seg selv i speilet etter å ha lest ovennevnte bok (noe de nok vil kvie seg for). Taylor er kontroversiell, men de fakta han legger frem blir ikke mindre aktuelle av den grunn. Det er ellers tydelig at mye viktig litteratur blir systematisk unngått av intellektuelle og andre som helst vil slippe å vite hvordan verden egentlig er.
Samtidig tror jeg det er behov for at vi som instinktivt har reagert mot det som har skjedd, tar inn over oss det Anne Holt skriver i Aftenposten 1. september; det er faktisk grunn til å tro at en viss form for rasisme har gjort seg gjeldende i ambulansesaken.
Som Holt antyder, finnes det minst to typer rasisme. Den ene handler om at man ser ned på og forakter, ja kansje til og med hater, den som er annerledes enn en selv. Slike holdninger finnes i alle etniske grupper, men har foreløpig kun moderat utbredelse i Norge. Heldigvis.
Den andre typen rasisme er en nærmest ubevisst refleks som lett kommer inn i bildet i mellommenneskelige relasjoner der den genetiske avstanden er tilstrekkelig stor. Forskning viser at dette er noe som sitter dypt i oss, og denne tilbøyeligheten fra naturens side er selvsagt ikke forbeholdt hvite (*). Vi trenger alle å bevisstgjøre oss disse tingene, slik at vi kan motarbeide dem. Dessverre ligger det i sakens natur at det primært er ressurssterke mennesker som lykkes med dette. Å tro at folk flest, både nordmenn og innvandrere, skal holde slike tendenser i sjakk hele tiden, er ren og skjær utopi.
Derfor må det innrømmes at Holt har rett når hun i sin kronikk 10. august skrev at denne saken er ”større enn seg selv”. Den er blant annet et varsel om hva slags problemer som kommer til å ødelegge samfunnet vårt dersom vi skal fortsette å late som om raser og etniske grupper ikke er noe som helst annet enn ’sosiale konstruksjoner’. Av alle de politisk korrekte løgnene vi er blitt foret med de siste tiårene, er denne en av de drøyeste.
Tilbake til HonestThinking
(*) Stikk i strid med hva følgende formulering hos Holt ser ut til å antyde: ”Vi har fordommer, med andre ord. De kan for eksempel ramme unge mennesker, kvinner, gamle, fattige eller funksjonshemmede. Og de kan ramme ikke-hvite. Den siste typen kalles rasisme, enkelt og greit, [...]”. Alternativt så mener hun at når slike holdninger forekommer hos ikke-hvite da er det noe annet enn rasisme. Dermed sier hun i så fall at hvite mennesker er spesielle, og bør behandles annerledes enn andre mennesker på dette området. Det virker lite gjennomtenkt, særlig siden det er snakk om en naturlig og allmennmenneskelig refleks.