Denne artikkelen ble publisert som en del av en pågående debatt på document.no, og republiseres på HonestThinking samme dag (14.10.2007).
Skrevet av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Sara Azmeh Rasmussen skrev:
Jeg er opptatt av å reformere islam og redde de muslimske landene fra islamsistenes grep. En hoveddel av mitt prosjekt er å beskytte Norge mot denne totalitære trusselen. Men jeg tenker mer helhetelig enn Anfindsen, vil jeg tro. Jeg er opptatt av global fred.
Jeg tør ikke utelukke at Azmeh Rasmussen tenker mer helhetlig enn meg, men jeg trekker frem dette sitatet fra henne for å forsikre om at jeg i det store og hele er enig i disse momentene. Jeg har mange ganger understreket at vi som er så heldige å leve i den lille delen av verden som er preget av demokrati og menneskerettigheter, bør føle en forpliktelse til å spre disse verdiene til resten av verden. Den viktigste hindringen for dette, slik jeg ser det, er at den vestlige verden blir ute av stand til å spille en slik konstruktiv rolle, fordi vi importerer den mangel på demokrati og menneskerettigheter som finnes i resten av verden, i stedet for å eksportere våre verdier til de andre. Politikere i Vesten har etter min mening fullstendig misforstått hva som kreves dersom verden skal bli et bedre sted for hele menneskeheten. De fører en politikk som gavner noen få på kort sikt, men som vil ødelegge for alle, eller i hvert fall svært mange, på litt lengre sikt.
I likhet med Azmeh Rasmussen ønsker jeg å beskytte Norge (og Europa og Vesten) mot de truslene vi nå står overfor. Jeg kan ikke se at vi kommer utenom en radikal omlegging av innvandringspolitikken dersom det skal bli mulig.
Når det gjelder global fred er jeg kanskjer mer pessimistisk enn Azmeh Rasmussen. Jeg tror det er fullstendig utopisk å tro at vi noen sinne vil få en verden uten kriger og konflikter. Menneskets natur vil sørge for det, er jeg redd. Det forhindrer ikke at vi bør arbeide for at det er så lite krig og elendighet som mulig, og slik sett gir jeg Azmeh Rasmussen min fulle støtte også her. Jfr følgende fra HT sitt innvandringspolitiske manifest:
Det er en moralsk plikt å arbeide for utbredelse av menneskerettigheter i hele verden.
Eller som jeg skrev i min anmeldelse av Heges bok (http://www.honestthinking.org/no/pub07/HT.2007.10.07.OJA.Tilslort_avslort.htm ):
Jeg tror det er på tide at feminister begynner å tenke litt nærmere etter hvorfor Vesten er i ferd med å bli valset over av islam. Hvorfor har vi oppført oss som idioter så lenge? Hvordan kunne vi i løpet av få generasjoner forskusle vår posisjon i verden, og dermed også vår mulighet til skritt for skritt å spre demokrati og menneskerettigheter til resten av jordens befolkning?
ÆRLIGHET VARER LENGST
Ellers mener jeg å kunne registrere en viss skuffelse fra ulike hold over ting jeg har skrevet den siste tiden. Underforstått: ”vi trodde ikke du sto for noe slikt”. La meg derfor understreke: Mitt program er ikke å være motstander av islam eller noen annen religion (se http://www.honestthinking.org/no/multikulturell.html fra HTs spede begynnelse). Mitt program er heller ikke å forsvare den ene eller andre rettigheten. Mitt program er å få folk til å forstå at ærlighet varer lengst, og at den som bygger sitt hus på sand, før eller senere vil oppleve at det går over ende.
Jeg skjønner imidlertid at det nok er behov for å kommunisere tydeligere hvordan jeg tenker omkring disse tingene. Jeg ønsker å gjøre det ved ytterligere å utbrodere mine tidligere betraktninger omkring den nære sammenhengen som finnes mellom utopier, løgn og totalitære systemer. Men først noen ord om rettigheter.
Dersom du har en kontrakt eller avtale med et firma, da vil kontrakten eller avtalen bli mer eller mindre verdiløs dersom firmaet går konkurs (litt avhengig av hvilken prioritet du får i konkursboet). Dette er elementært, og den som ikke har denslags klart for seg, har fint lite i forretningslivet å gjøre.
Men det samme gjelder i samfunnet, sammenhengen er bare ikke fullt så innlysende. Dersom du har innskudd i en bank som går over ende, så vil Bankgarantifondet sørge for at du får pengene dine likevel, opp til en viss grense (pt kr 2 mill, tror jeg). Men hva om også Bankgarantifondet begynner å vakle? Tja, kanskje regjering og storting bestemmer seg for å gjøre noe ekstraordinært slik at du blir berget, tross alt. Tilsvarende betraktninger kan gjøres om dine forsikringer, din alderspensjon, osv. Men ingen finansinstitusjon eller stat har ubegrensede midler, selv ikke i Norge. Tilsynealtende solide økonomier har gått på trynet før, og det kan skje igjen. Det finnes stort sett ingen ting i denne verden som er garantert, annet enn at du en dag skal dø.
Etter min mening holder det ikke å snakke om ulike rettigheter uten samtidig å se disse i sammenheng med bærekraft eller stabilitet i et samfunn. Rettighetene til kvinner, homofile, etniske/religiøse minoriteter, eller hva det nå måtte være, er ingen ting verdt den dagen det samfunnet som garanterer for disse rettighetene, er bankerott.
Jeg kan derfor ikke følge Hans når hans kriver:
Homoseksualitet og kvinnefrigjøring er merkesteiner for moderniteten. De representerer en frigjøring mange har vanskelig for å akseptere. De som bærer på agg mot sedløysa har lett for å virke reaksjonære: de ønsker seg tilbake til tingene som de var. "Vi" andre kan være ubekvemme med noen av utslagene av denne frigjøring, men vi aksepterer og forstår at det ikke går an å reversere denne utviklingen.
Ikke bare er det teoretisk sett mulig å reversere denne utviklingen dersom vi skulle komme til at det er påkrevd eller ønskelig. Vi kan være 100% sikre på at utviklingen vil bli reversert, med mindre det samfunnet som per i dag garanterer for de tilhørende rettighetene, kommer seg over i et bærekraftig spor. Jeg vil gjerne gi kvinner og homofile så mye frihet og rettigheter som mulig, men alstå ikke mer enn det. Det er derfor jeg nylig skrev:
Dersom jeg skulle bli tvunget til å velge mellom et samfunnn preget av ekstremfeminismens idealer, eller et samfunn styrt etter prinsippene i islam, da vil jeg nok velge det siste. Ekstremfeminismen ødelegger mannens selvbilde, reduserer ham til en dott og en sæddonor, og fratar ham dessuten hans naturlige rolle i familien (og dermed i ytterste konsekvens også hans rolle i samfunnet). Ekstremfeminismen er destruktiv og vil aldri kunne gi opphav til noe bærekraftig samfunn, og før eller senere vil kvinner oppdage at det var uklokt å omskape mannen i sitt eget, avmaskuliniserte bilde. Men, som Hege er inne på i boken sin, slike ting oppdager man gjerne ikke før det er for sent.
Mange har reagert med bestyrtelse på dette. Utsagnet har da også gitt meg den formodentlig tvilsomme ære å havne i saksa hos Klassekampen (lørdag 13. okober, side 4). Men jeg har ønsket å røske litt opp i folks forestillinger om disse tingene. Dersom män-er-djur-feministene tror at seieren vil følge deres faner jo lengre de klarer å gå i retning av å forsake mannen og alt hans vesen, så kommer de en dag til å få seg en ubehagelig overraskelse eller to. Det systemet som gjør det mulig for disse ekstremfeministene å holde på, er ganske enkelt ikke bærekraftig, hvilket innebærer at det med logisk nødvendighet vil bli erstattet av noe annet. Spørsmålet er ikke om, men når. Samt av hva. Et annet interessant spørsmål er om vi har tenkt å ta grep selv, eller vi bare skal overlate det hele til markedskreftene. Men venstresidens veier er som kjent uransakelige, og enn så lenge er det tydeligvis bred enighet om at markedskreftenes mer eller mindre frie spill er det eneste saliggjørende.
Som nevnt er det tre ting som går hånd i hånd: utopi, løgn og totalitære tendenser. Hver gang en eller annen politiker våkner opp om morgenen og tenker at han eller hun har tilstrekkelig makt til å kunne gjennomføre enda en reform på veien mot Soria Moria, er sannsynligheten stor for at vi får nok en spiker i kisten for et fritt og demokratisk samfunn med rettssikkerhet, trygghet og menneskerettigheter for innbyggerne. Hvorfor det? Fordi politikerne ikke lenger tar smålige hensyn til hvordan verden faktisk er, men tror at jo flere godhetsprinsipper som legges til grunn for styre og stell, jo bedre blir samfunnet. Slik er det neppe. Jeg ber leserne filosofere litt over følgende spissformuleringer:
(a) Når ayatollahene i Iran må ty til rå vold mot kvinner som ikke følger deres kleskodeks til punkt og prikke, har vi en sterk indikasjon på at de forsøker å skape et utopisk samfunn basert på sine bestemte fortolkninger av Koranen, Sunna og Hadith.
(b) Når de ekstremfeminstiske ayoatollahene i Vesten knapt skyr noe middel for å tvinge frem et samfunn der det ikke lenger finnes forskjeller mellom kvinner og menn, verken slik eller slik, da er de minst like utopiske som sine iranske kollegaer.
(c) Når nevnte ayatollaher og deres litt mer forsiktige sympatisører tror at at vi, uten å ty til totalitære metoder, for første gang i menneskehetens historie skal kunne skape et samfunn som er fritt for prostitusjon, da er det på tide med en aldri så liten realitetssjekk hva angår menneskets natur.
(d) Da Hitler og hans medløpere fant ut at de skulle skape et utopisk samfunn basert på den ariske rase, tok det ikke lang tid før det gikk til helvete.
(e) Når dagens antirasister ganske enkelt snur Hitlers budskap på hodet og tror at det går an å skape et samfunn der det ikke spiller noen som helst rolle hva slags etnisk eller rasemessig sammensetning befolkningen har, eller hvor fort endringene skjer, da må det nødvendigvis gå galt.
(f) Samfunn som finner ut at alle mennesker må tenke likt og ha den samme religionen, vil selvfølgelig bli totalitære. Det samme vil samfunn som får den fantasiske ide at det overhode ikke spiller noen som helst rolle hva folk tenker, mener eller tror.
Eksemplene kunne ha vært flere, men dere skjønner hvor jeg vil. Vi er nødt til å innse at vi mennesker er underlagt sterke begrensninger. Også kjent som livets lover. Man kan helt sikkert tenke seg en drøss med ulike konfigurasjoner som kan være bærekraftige, men det betyr ikke at hva som helst vil være bærekraftig. Når noen finner ut at man skal styre i retning av det ekstreme, enten det nå er basert på religiøs eller godhetshumanistisk fanatisme, så blir systemet ettert hvert totalitært, fordi målsetningen var utopisk, og fordi begrunnelsen for prosjektet var basert på en usann fremstilling av virkeligheten.
Og alle disse rettighetene som vi slår om oss med nå for tiden, kommer ikke til å være verdt papiret de er skrevet på den dagen våre samfunn kollapser.
Vi kan selvsagt gamble på at de som overtar konkursboet, er venligsinnede folk som vil vite å verdsette betydningen av at disse rettighetene videreføres også under det nye regimet. Men dels viser historien at ting har en tendens til komme litt ut av lage når systemer kollapser, dels har jeg en ikke helt ubegrunnet mistanke om at de som overtar vil se ørlite grann annerledes på noen av de rettighetene vi her snakker om.
Ovenstående bemerkning om at jeg heller vil leve under islam enn i et ekstremfeministisk män-er-djur-samfunn, var blant annet inspirert av en av doc.no-folkets helter, Mark Steyn, som sier det slik:
I'm a social conservative. When the mullahs take over, I'll grow my beard a little fuller, get a couple of extra wives, and keep my head down. It's the feminists and gays who'll have a tougher time.
Min bemerkning bygger også på den helt innlysende observasjon at et samfunn ikke kan overleve om det slutter å føde barn. Er det virkelig noen som tror at vi kan videreføre samfunnet vårt dersom vi skal fortsette som nå? Som amerikanerne sier: How stupid can you get? Det er riktignok ikke så hakkandes gæernt her i Norge, men store deler av Europa er et demografisk katastrofeområde. Ikke bare har europeere funnet ut at de vil ha innvandrere til å gjøre drittjobbene for seg. De vil ha innvandrerne til å ta drittbleiene også. Europeiske feminister har tydeligvis tenkt at innvandrerkvinner skal føde barn for dem. Dette er i og for seg ikke helt nytt. Som Rakel sa til Jakob for noen tusen år siden: ”Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, for at hun kan føde på mine knær, så også jeg kan få barn ved henne!” (Genesis 30).
Per og Pål og Jakob er nå riktignok byttet ut med Ahmed, Mustafa og Mohammad, og årsaken til barnløshet er en annen enn den var for Rakel, men prinsippet er omtrent det samme; la trellkvinnene føde barn. Hovmod står for fall, og feministisk hovmod kommer neppe til å danne noe unntak fra den regelen. Erfaringene med å gjøre det på denne måten er ellers ikke udelt positive, og det er neppe så veldig lenge før noen kommer til å bli tapped on the shoulder by reality.
NATURLIG UTVIKLING – IKKE BRÅ OMVELTNING
Et annet prinsipp som har gått som en rød tråd gjennom det meste jeg har skrevet de siste årene, er at vi bare kan ta inn ulike innvandrergrupper i den grad samfunnet er i stand til å absorbere dem. Jeg er positiv til ulike typer multikultiberikelser, men dersom det fører oss i retning av parallellsamfunn, opptøyer, massakrer, etnisk rensing og sivilisatorisk sammenbrudd, er jeg straks litt mer betenkt.
Derfor synes jeg det er oppmuntrende at filosof og forfatter Kai Sørlander kom med sin kronikk De politiske illusioners tid for noen dager siden. Jeg aner ikke om han av og til er innom HT, men hans måte å tenke på har i hvert fall visse trekk til felles med min. Ta f.eks. dette avsnittet fra hans kronikk (min uthevelse):
Det er ikke rationelt at tro, at en demokratisk orden kan realiseres alene på basis af de abstrakte demokratiske principper og uden grundlag i en historisk kultur, som faktisk har understøttet dens udvikling. Derfor må den rationelle holdning til demokratiets bevarelse altid indebære en organisk videreførelse og udvikling af den kultur, som faktisk har understøttet demokratisk udvikling.
Dette harmonerer bra med følgende fra HTs innvandringspolitiske manifest:
5. Det er derfor legitimt for enhver suveren stat å håndheve restriksjoner overfor ikke-borgere på en slik måte at dens demografiske utvikling er underlagt demokratisk kontroll, dog innenfor rammene av grunnleggende menneskerettigheter.
6. [...]
7. Det er uakseptabelt at det, uten etter grundig vurdering og omfattende demokratiske prosesser, foretas politiske disposisjoner som har potensial til å endre en stats demografiske sammensetning så raskt at dens stabilitet og indre samhold trues.
Dersom vi ikke bygger på prinsipper om en naturlig og bærekraftig utvikling av samfunnet, men i stedet velger en rettighetstenkning som gir opphav til brå og ikke-forutsigbare omveltninger, vil nettopp de rettighetene man mente å fremme, bli undergravet. Et slikt samfunn er ikke liv laga i det lange løp.
Og det er altså en grense for hvor frigjorte kvinner kan være over tid, og den grensen går omtrent ved 2,1 barn i snitt. Ikke alle kvinner trenger å føde barn, selvsagt; vi kan gjerne ha en del kvinner som vier seg til kunst og kultur og vitenskap og business og karriere og andre ting, og som gjør dette såpass intenst at det ikke blir plass til mann og barn. No problem! Og mange kvinner vil, av ulike grunner, nøye seg med ett eller to barn. Slik er livet. Men tilstrekkelig mange kvinner må være villig til å føde tre eller flere barn til at snittet blir ca 2,1 barn per kvinne. Et samfunn der kvinnene ikke gidder å føde barn, er dødfødt. Kvinnene i dette samfunnet kan, så lenge det varer, sikkert ha det gøy både hjemme og ute (ref Feminister på sexferie, Dagbladet 11.10.2007), men deres forholdsvis få sønner og døtre går en heller usikker fremtid i møte. Hva er det egentlig femiutopistene tenker på?
Liker du ikke at jeg skriver så provoserende, sier du? Neivel, men er det noen som har noe godt forslag til hva som skal til for å redde Europa fra den demografiske dødsspiralen? Foreløpig kjenner jeg ikke til at noen har funnet noen løsning på dette, og situasjonen er i ferd med å bli såpass prekær at jeg synes det er på sin plass å ta i litt. Jeg har uansett ennå langt igjen før jeg kan konkurrere med den document.no-anbefalte America Alone av Mark Steyn (side 34):
Nonetheless, by 2010, more elderly white Catholic ethnic frogs will have croaked and more fit healthy Muslim youths will be hitting the streets. One day they'll even be on the beach at St. Tropez, and if you and your infidel whore happen to be lying there wearing nothing but two coats of Ambre Solaire when they show up, you better hope that the BBC and CNN are right about there being no religio-ethnic-cultural component to their "grievances."
Som jeg har sagt mange ganger før, Europa er trolig på vei mot en multikultikatastrofe. Og en av grunnene er altså at vi har satset på en form for feminisme som ikke er bærekraftig i seg selv. Og dessuten inkompatibel med islam. Valget står tilsynelatende mellom kristenhumanistisk renessanse og islamsk revolusjon. Mer om det nedenfor.
RELIGION OG SAMFUNN
Som nevnt ved mange tidligere anledninger, har jeg vært gjennom et smertefullt oppgjør med min bibelfundamentalistiske bakgrunn. Siden slutten av 1990-tallet har jeg ikke funnet det naturlig å delta så veldig mye i organisert, religiøs virksomhet av noe slag. Jeg har hatt nok med min egen tvil, så å si.
Men etter å ha brukt mye energi på å kjempe meg ut av den intellektuelle tvangstrøyen jeg befant meg i, har jeg blitt stadig mer desillusjonert over hva jeg ser i samfunnet rundt meg. Vi har fått en frihet knapt noen generasjon før oss har hatt maken til, men vi velger å bruke denne friheten til å ødelegge samfunnet. Jo mer jeg ser meg omkring, jo mer lurer jeg på om det i det hele tatt er mulig å ha et bærekraftig samfunn uten religion. Jeg noterer derfor med interesse at Marg (et kvalitetstidsskrift som herved anbefales, se www.margmedia.no) nr 1, 2007, gjengir følgende uttalelse fra Loyal Rue (side 43, nederst i spalte 3; kursiv i original, fete typer tilføyd av meg):
Om det er umulig å leve uten religion? Ja og nei. Dersom vi vendte tilbake til vår naturlige, sjimpanseliknende sosiale organisasjon, kunne vi leve uten religion. Men dersom vi ønsker å fortsette med våre store og komplekse samfunn, må vi ha noen kognitive forutsetninger for kompleks sosial organisering, og jeg har argumentert for at slike forutsetninger skapes gjennom å dele en mytisk visjon som integrerer kosmologiske ideer med moralske verdier. En kompleks sosial organisasjon uten en mytisk visjon er dømt til å mislykkes. Det er ikke så nøye hvilken myte vi deler, men det er viktig at vi deler en slik. Så om en religion ikke lenger duger, må vi finne en ny. Alternativet er å falle tilbake til en sjimpanseliknende sosial orden.
Jeg tør ikke påstå at Rue har rett, men han setter i hvert fall ord på tanker jeg har gjort meg mer enn en gang de siste årene. Rue holder til ved Luther College i Decorah, Iowa, og han har nok et perspektiv på tingene som er preget av at verden sees fra USA. Dette med å ”falle tilbake til en sjimpanseliknende sosial orden”, virker ikke spesielt relevant for Europa, annet enn eventuelt som et mellomspill.
Jeg tror nemlig Europa står overfor følgende hovedmuligheter på akkurat dette området:
1. Vi beskikker vårt hus uten å gå tilbake til religion som det bærende fundamentet i samfunnet. Dette er hva jeg hele tiden har gått inn for, men jeg må innrømme at jeg begynner å bli pessimistisk. Og dersom Rue har rett, vil dette altså mislykkes.
2. Europa vender tilbake til sine kristenhumanistiske røtter. Dette virker heller ikke veldig sannsynlig, men man skal aldri si aldri. Om europeere føler seg tilstrekkelig desperate, kan mye rart begynne å skje. En del protestantiske kirkeledere og kirkesamfunn fremstår som både hykleriske og latterlige (ref: Jesus loves illegal immigration), så der har nok saltet langt på vei mistet sin kraft, men man leser stadig oftere at den katolske kirke vokser og er livskraftig.
3. Vi kan ikke helt utelukke at en eller annen kombinasjon av kristendom og islam på litt sikt kan bli resultatet av de prosessene som nå foregår i Europa. Mange muslimer ser at vestlige samfunn har verdier de ikke finner i sine hjemland, samtidig som mange europeere er desillusjonerte over den dekadensen og tomheten som preger Vesten i stadig sterkere grad. Det er ikke godt å si hva som kan komme ut av noe slikt.
4. Europa får en islamsk revolusjon, der store deler av den europeiske befolkning mer eller mindre frivillig konverterer til islam. Det kan bli en mainstream-versjon av islam, det kan bli en mer ekstrem versjon, eller det kan bli en eller annen form for europeisert islam; det kommer nok an på en rekke faktorer.
I øyeblikket ser jeg den siste av de fire hovedmulighetene jeg har skissert ovenfor, som den mest sannsynlige. Og jeg mener altså at det fortoner seg som stadig mindre sannsynlig at vi vil klare å opprettholde et areligiøst Europa så veldig lenge. Muligens vil våre forfatninger være mer eller mindre sekulære, men jeg tviler på at folk i Europa kan fortsette å forholde seg likegyldige til religion så veldig mange tiår fremover.
Richard Dawkins og andre må gjerne argumentere for at religion er irrasjonelt. Det paradoksale er imidlertid at mens sekulære mennesker kanskje er de som tenker mest rasjonelt, så ser vi stadig tydeligere at det er religiøse mennesker som oppfører seg mest rasjonelt. De sekulære graver sin egen grav i økende tempo; de religiøse innretter seg på en bærekraftig måte og posisjonerer seg for å arve jorden. Og siden Europa ser ut til å være den mest overmodne og lavthengende frukten, er jo det et greit sted å begynne.
Tilbake til HonestThinking