Denne artikkelen publiseres på HonestThinking 26.11.2007.

 

 

Genenes gåte

 

 

Ny bok av Dag Hessen og Thore Lie på Spartacus Forlag

 

 

Dette er i all hovedsak en meget god bok som varmt kan anbefales. Den fortjener å bli lest, og bør være obligatorisk for alle som er engasjert i de områder av samfunnsdebatten der biologi, direkte eller indirekte, har betydning. Den vil forøvrig være en glimrende julepresang til enhver som setter pris på å lese populærvitenskapelig stoff. Og om noen lurer på hvorfor bokens tema er viktig, er det bare å se hva forfatterne skriver i forordet (min uthevelse):

 

Det første spørsmålet nybakte foreldre stiller seg, sammen med forventningsfulle slektninger, er: Hvem likner barnet på? Har det fars øyne og tantes nese? Genenes gåte har på mange måter fulgt oss siden vi en gang i vår fjeren forhistorie begynte å stille spørsmål ved tilværelsen. Betydningen av slektskap og arv har en dyp biologisk forankring, og den er blitt utvidet, fortolket og gitt nye betydninger i en kulturell sammenheng. Barn likner i større eller mindre grad sine foreldre, men hvorfor er vi så opptatt av dette? Hvorfor ønsker vi at de skal likne på oss? Hvorfor har familie og slekt en så grunnleggende betydning i praktisk talt alle kulturer? Biologisk opphav er kanskje vårt sterkeste grunnlag for identitet. (side 7)

 

Boken tar oss med på en reise gjennom de viktigste begivenhetene i genforsknings historie. Her møter vi selvfølgelig gamle helter som Gregor Mendel, Charles Darwin, James Watson og Francis Crick, men også en rekke andre som har gitt små eller store bidrag til en av menneskehetens største intellektuelle bragder, nemlig det å løse genenes gåte. Det vil si, vi har fremdeles bare så vidt begynt å kikke rundt i DNA-universet, og folk som tror at vi allerede nå har grunnlag for å si med sikkerhet hva som ikke finnes i nevnte univers, bør tenke seg om en gang til.

Biologiens innflytelse

 

Hvor mange er klar over at William Hamilton, og litt mer indirekte også J. B. S. Haldane og Ronald Fisher, har hatt svært stor innflytelse på det intellektuelle klimaet i hele den Vestlige verden de siste tiårene? Kanskje ikke så veldig mange, vil jeg tro, men Hamilton er altså denne matematisk orienterte biologinerden, som, stående på skuldrene til særlig Haldane og Fisher, i 1964 – etter en del om og men – lyktes med å publisere den banebrytende dobbelt-artikkelen The Genetical Evolution of Social Behavior (Hessen og Lie hevder denne artikkelen kom i 1965, men det korrekte ser ut til å være 1964).

 

Poenget er at to av de personene som først forsto hvilken revolusjonerende innsikt som lå begravet i Hamiltons obskure, matematiske ligninger, var Richard Dawkins og E. O. Wilson. Dawkins er mannen som populariserte Hamiltons ideer i boken som ble en internasjonal bestselger samtidig som den åpnet fagfolks øyne for den enorme forklaringskraften som ligger i å tenke gensentrisk, nemlig The Selfish Gene (1976), mens Wilson publiserte mursteinen Sociobiology: The New Synthesis (1975) og ble dermed grunnlegeren av den vitenskapelige disiplinen sosiobiologi. Det politisk korrekte hylekoret lot ikke vente på seg, særlig for Wilsons vedkommende, men verden har ikke vært helt den samme siden.

 

Hessen og Lie lar oss møte alle disse personene, og noen flere. Ikke minst fortellingen om hvordan Wilson ble ”omvendt” ved å lese Hamiltons artikkel i løpet av en togtur fra Boston til Miami tidlig på 1970-tallet (NB: minst 6 år etter utgivelsen!), er fascinerende. Her er et sitat fra Wilsons selvbiografi, gjengitt på norsk i Genenes gåte (side 170 - 171):

 

Først reagerte jeg negativt. Det kunne bare ikke stemme, han [Hamilton] kunne ganske enkelt ikke ha særlige kunnskaper om sosiale innsekter [...] Denne Hamilton, han kunne ganske enkelt ikke ha kuttet gjennom den gordiske knuten. Kunne man forresten overhodet snakke om noen gordisk knute? [...] Ettersom jeg selv betraktet meg, i all beskjedenhet, som verdens fremste autoritet på sosiale insekter, var det vanskelig å tenke seg at noen annen skulle ha kunnet forklare hvordan slike sosiale samfunn kunne oppstå, og det attpå til på en så enkel måte.

 

Hessen og Lie kommenterer dette slik: ”Innen Wilson var fremme i Miami, var han omvendt. Hamilton hadde funnet nøkkelen: ’Jeg hadde gjennomgått det vitenskapshistorikerne kaller et paradigmeskifte.’”

 

Et flott eksempel på den voldsomme sprengkraften som kan ligge i vitenskapelig innsikt. Den kan, som Hessen og Lie bemerker, på meget kort tid gå fra å være omfattet med den største skepsis, til å omtales som ”så tåpelig ikke å ha tenkt på det før”. Det siktes her til den klassiske anekdoten om T. H. Huxleys bemerkning etter å ha lest Darwins bok om artenes opprinnelse. Her er et relevant sitat fra artikkelen A Tribute to W. D. Hamilton fra The Times, London, 9 March 2000:

 

It is reported that when T. H. Huxley first saw Darwin's theory of evolution by natural selection, he remarked "how stupid not to have thought of that", and many biologists had the same reaction when they read Hamilton's paper, offering as it did a whole new way of thinking about evolutionary questions.

 

Replikator er et helt sentralt begrep for å forstå både kulturelle og biologiske prosesser. Hessen og Lie gir oss et lite innblikk i den forskningen som gjorde det mulig for oss å innse akkurat det (selv om jeg ikke tror de er innom selve replikator-begrepet), og der Hamilton altså ser ut til å være nøkkelpersonen fremfor noen.

 

Politikk og biologi

Hessen og Lie gir oss gjentatte ganger innblikk i de politiske overtonene som gjerne kommer inn i bildet når biologi diskuteres og vurderes. Jeg nøyer meg med noen sitater (min uthevelse):

 

Man ser fortsatt en tendens til en konservativ betoning av det arvelige og en radikal betoning av de miljømessige påvirkningene. Dette gjelder altså den politisk fargede debatten om hva som former mennesket. Man kan utmerket godt være en rent mekanistisk orientert genetiker og samtidig holde fast ved en radikal overbevisning. (side 110)

 

Blod er som kjent tykkere enn vann, og at det er et hierarki fra egne barn, annen nær familie, slekt, lokalsamfunn, gruppe eller nasjonalitet – når det gjelder omsorgsfølelse – er så selvfølgelig at det knapt reflekteres over. Det bare er slik. (side 165 – 166)

 

Genetikkens ideologiske potensial er formidabelt, både til høyre og til venstre, og det kan minne oss om at vitenskap ikke alltid er verdinøytral. Den reflekterer sine utøvere. (side 201)

 

Begrepet rase

I bokens etterord på sidene 200 – 202 kommer Hessen og Lie med en del oppsummerende betraktninger. Siden leserne her får noe av det hovedbudskapet forfatterne ønsker at vi skal sitte igjen med, vil jeg vie betydelig plass til å rette kritikk mot det som tydeligvis er et helt sentralt punkt for dem. De to gjør det etter min mening litt for lett for seg selv når de, i forlengelsen av merknaden om genetikkens ideologiske potensial på side 201 (gjengitt ovenfor), skriver følgende:

 

[...] har den nyere tids analyse av vårt genom vist at alle nålevende mennesker er i så nær slekt at begrepet rase er nærmest meningsløst. (side 202)

 

Som jeg antydet innledningsvis, vet vi ennå for lite om DNA-universet til å kunne trekke en slik konklusjon. Men en av de tingene vi faktisk vet, er at selv svært små endringer i en genotype (DNA) kan gi store fenotypiske utslag (altså i den organismen som DNA koder for). Forfatterne er innom dette minst en gang i boken sin, og det samme er en faktaboks i den New York Times-artikkelen jeg refererer nedenfor. Stor genetisk likhet er derfor ikke noe bevis for fravær av større eller mindre fenotypiske forskjeller. Her må det mer forskning til før vi kan uttale oss så sikkert som Hessen og Lie gjør ovenfor.

 

Det er ikke vanskelig å skjønne at forfatterne har følt behov for å gi leserne noen beroligene bemerkninger av denne typen i bokens etterord, men jeg ble likevel så overrasket over denne setningen at jeg kontaktet Hessen om saken, slik at han fikk mulighet til komme med kommentarer og eller nyanseringer før jeg fremmer min kritikk mot ham og Lie på dette punktet. Jeg tillater meg å sitere fra den eposten han sendte meg tilbake (hans kursiv):

 

Det er klart at det er medisinsk relevant å snakke om rase etterhvert som man ser ulike genetiske markører og "sykdomsgener" hos ulike etniske grupper. Det er et stort medisinsk felt nå å skreddersy "etnisk medisin". Dette er prinsippielt det samme som at asiater har laktoseintoleranse mens vi sjelden har det, altså ikke kontroversielt.

 

Derimot er ansvendelsen av rasebegrepet basert på den gamle oppfattelsen av fundamentale forskjeller passé, men det er nok helt klart et poeng å skille klarere mellom disse typene av argumentasjon.

 

Greit, dette nyanserer jo bildet en del, men det springende punktet blir likevel hva som skal forstås som fundamentale forskjeller, og hva som ikke er fullt så fundamentalt. Jeg har ikke noe klart svar på dette, og føler meg ikke helt overbevist om at det er noen andre som har det heller. Siden Hessen og Lie altså har gjort dette til en helt sentral del av bokens avslutning, tar jeg med en del stoff fra henholdsvis New York Times og bloggen Gene Expression for å vise at dette ikke er det aller minste enkelt og greit.

 

New York Times om rase

I etterkant av alt bråket rundt James Watsons uttalelser om rase og intelligens i oktober 2007, har vanligvis ganske så politisk korrekte New York Times publisert artikkelen In DNA Era, New Worries About Prejudice, som er relevant i denne sammenheng. Her er noen utdrag:

 

When scientists first decoded the human genome in 2000, they were quick to portray it as proof of humankind’s remarkable similarity. The DNA of any two people, they emphasized, is at least 99 percent identical.

But new research is exploring the remaining fraction to explain differences between people of different continental origins.

Scientists, for instance, have recently identified small changes in DNA that account for the pale skin of Europeans, the tendency of Asians to sweat less and West Africans’ resistance to certain diseases.

At the same time, genetic information is slipping out of the laboratory and into everyday life, carrying with it the inescapable message that people of different races have different DNA. Ancestry tests tell customers what percentage of their genes are from Asia, Europe, Africa and the Americas. […]

Certain superficial traits like skin pigmentation have long been presumed to be genetic. But the ability to pinpoint their DNA source makes the link between genes and race more palpable. And on mainstream blogs, in college classrooms and among the growing community of ancestry test-takers, it is prompting the question of whether more profound differences may also be attributed to DNA.

Nonscientists are already beginning to stitch together highly speculative conclusions about the historically charged subject of race and intelligence from the new biological data. Last month, a blogger in Manhattan described a recently published study that linked several snippets of DNA to high I.Q. An online genetic database used by medical researchers, he told readers, showed that two of the snippets were found more often in Europeans and Asians than in Africans.

No matter that the link between I.Q. and those particular bits of DNA was unconfirmed, or that other high I.Q. snippets are more common in Africans, or that hundreds or thousands of others may also affect intelligence, or that their combined influence might be dwarfed by environmental factors. Just the existence of such genetic differences between races, proclaimed the author of the Half Sigma blog, a 40-year-old software developer, means “the egalitarian theory,” that all races are equal, “is proven false.” […]

But many geneticists, wary of fueling discrimination and worried that speaking openly about race could endanger support for their research, are loath to discuss the social implications of their findings. Still, some acknowledge that as their data and methods are extended to nonmedical traits, the field is at what one leading researcher recently called “a very delicate time, and a dangerous time.”

“There are clear differences between people of different continental ancestries,” said Marcus W. Feldman, a professor of biological sciences at Stanford University. “It’s not there yet for things like I.Q., but I can see it coming. And it has the potential to spark a new era of racism if we do not start explaining it better.”  […]

Such discussions are among thousands that followed the geneticist James D. Watson’s assertion last month that Africans are innately less intelligent than other races. Dr. Watson, a Nobel Prize winner, subsequently apologized and quit his post at the Cold Spring Harbor Laboratory on Long Island.

But the incident has added to uneasiness about whether society is prepared to handle the consequences of science that may eventually reveal appreciable differences between races in the genes that influence socially important traits.

New genetic information, some liberal critics say, could become the latest rallying point for a conservative political camp that objects to social policies like affirmative action, as happened with “The Bell Curve,” the controversial 1994 book that examined the relationship between race and I.Q.

Yet even some self-described liberals argue that accepting that there may be genetic differences between races is important in preparing to address them politically.

“Let’s say the genetic data says we’ll have to spend two times as much for every black child to close the achievement gap,” said Jason Malloy, 28, an artist in Madison, Wis., who wrote a defense of Dr. Watson for the widely read science blog Gene Expression. Society, he said, would need to consider how individuals “can be given educational and occupational opportunities that work best for their unique talents and limitations.”

Others hope that the genetic data may overturn preconceived notions of racial superiority by, for example, showing that Africans are innately more intelligent than other groups. But either way, the increased outpouring of conversation on the normally taboo subject of race and genetics has prompted some to suggest that innate differences should be accepted but, at some level, ignored.

“Regardless of any such genetic variation, it is our moral duty to treat all as equal before God and before the law,” Perry Clark, 44, wrote on a New York Times blog. It is not necessary, argued Dr. Clark, a retired neonatologist in Leawood, Kan., who is white, to maintain the pretense that inborn racial differences do not exist.

“When was the last time a nonblack sprinter won the Olympic 100 meters?” he asked.

“To say that such differences aren’t real,” Dr. Clark later said in an interview, “is to stick your head in the sand and go blah blah blah blah blah until the band marches by.”

Race, many sociologists and anthropologists have argued for decades, is a social invention historically used to justify prejudice and persecution. But when Samuel M. Richards gave his students at Pennsylvania State University genetic ancestry tests to establish the imprecision of socially constructed racial categories, he found the exercise reinforced them instead.

 

Så langt altså New York Times. La oss ta en titt på den omtalte artikkelen fra Gene Expression.

 

Gene Expression om rase

I ovenstående artikkel fra New York Times henvises det til “the widely read science blog Gene Expression”, samt en artikkel med tittelen James Watson Tells the Inconvenient Truth: Faces the Consequences, av Jason Malloy. Jeg vil ikke uten videre gå god for alt som sies i denne artikkelen, men den inneholder såpass mye interessant informasjon at den er vel verdt å ta med her. Avsnittet med den ironiske tittelen Race does not exist gjengis her i sin helhet (beklager litt rar formattering):

 

 

RACE DOES NOT EXIST

Population genetics now provides a set of reasonably powerful statistical tools that allow us to determine whether... genes that play a role in the brain evolve much faster in certain human races than in others... The answers to such questions could clearly be awkward, if not incendiary... [O]ne of the most obvious questions about population genetic studies of human beings, especially human races [is s]hould they be performed?... The interesting point - and it's not widely appreciated - is that this question is rapidly becoming moot. Vast quantities of information about the human genome now pour into publicly available databases on a daily basis. These data are collected with the noblest of intentions (often medical) and are also made public for perfectly good reasons: citizens should have ready access to the fruits of publicly funded science. Indeed it's almost impossible to imagine how one could stop the sorts of studies I described above. In previous times, granting agencies, such as the NIH or NSF, could block funding for undesirable experiments or scientific journals could refuse to publish them. But with genomic data, minimal money is required (an Internet connection is enough) and any bright graduate student working in his parents' garage could ask and answer any awkward question he likes. And the Internet thoroughly dashes any chance of preventing the publication of unpleasant results.

H. Allen Orr - 'Talking Genes', The New York Review of Books.


Ubiquitous and prepackaged media tropes about race, perhaps more than intelligence, serve not as rational arguments but as apotropaic charms to ward off inconvenient ideas.

Laura Blue in Time Magazine asserted:

... [T]here is no scientific basis for [Watson's comments] ... For one thing, science has no agreed-upon definition of "race": however you slice up the population, the categories look pretty arbitrary.


Steven Rose in the New Statesman wrote:

Second, the idea that there is a genetically meaningful African 'race' is nonsense. There is wide cultural and genetic diversity amongst African populations from south to north, from Ethiopians to Nigerians. There are, for example probably genetic as well as environmental reasons why Ethiopians make good marathon runners whereas Nigerians on the whole do not.

To group the entire diverse populations of Africa together is a characteristically racist trick.


The Guardian reported:

Other scientists point out that our species is so young - Homo sapiens emerged from its African homeland only 100,000 years ago - that it simply has not had time to evolve any significant differences in intellectual capacity as its various groups of people have spread round the globe and settled in different regions. Only the most superficial differences - notably skin colour - separate the world's different population groupings. Underneath that skin, people are remarkably alike.


The Chicago Tribue reported:

Damaging statements such as Watson's -- and the potential for misuse of research on race -- has led many scientists to avoid the topic altogether. In a 1998 "Statement on 'Race,'" the American Anthropological Association concluded that ordinary notions of race have little value for biological research in part because of the relatively minor genetic differences among racial groups.


Craig Venter offered this rebuttal to Watson:

As Craig Venter, who pioneered much of America's work in decoding the human genome, put it: 'There is no basis in scientific fact or in the human gene code for the notion that skin colour will be predictive of intelligence.'


And our friend Robert Sternberg similarly added:

... [T]here is nothing special about skin colour that serves as a basis for differentiating humans into so-called races... Curiously, we do not apply the concept of "race" to colours of dogs or cats... [These] problems with our understanding of ... race show that the criticism being levelled at Watson is based on science rather than political correctness... race is a socially constructed concept, not a biological one.


Well, it's good to see that Venter and Sternberg are basing their criticisms on SCIENCE instead of political correctness! Of course the purposefully obscurantist conflation between 'skin color' and ancestry is something I've dealt with before.

 



Source



These individuals would not be classified by geneticists, sociologists, psychologists, physical anthropologists, or any sort of scientist as members of the European race. They would not self-identify as white Americans, nor would they be considered as such. They would be eligible for affirmative action.

Human races, like dog 'breeds', are defined in the biological context by shared ancestry, not by single appearance traits. With ancestry you can predict many genes and many traits, but with single genes or single traits, you can not predict many other genes or traits. Which is why you can still easily identify the ancestry of the depigmented individuals in the above picture. Population ancestry predicts the sum patterns of one's genotype and phenotypical traits (e.g. general racial appearance) while any single variable - in this case, skin color - does not.

Denial of this fact was dubbed Lewontin's Fallacy (PDF) by British geneticist A.W.F. Edwards. 'Skin color' is a false and intentionally misleading straw-definition of race, that dishonorable public scientists such as Sternberg and Venter use to manufacture consent for their ideological viewpoints about human equality.

Steven Rose argues that the racial grouping 'sub-Saharan Africans' racistly lumps "diverse populations", but in the next breath uses such equally problematic and diversity encompassing racial categories as 'Nigerians' and 'Ethiopians'. And that is the problem with 'race' criticism, any population concept is diverse and fuzzy - German, Northwest European, New Yorker, Ashkenazi Jew, Asian - and yet the population concept is an essential cog in evolutionary science. The Neo-Darwinian Synthesis that grounded evolutionary theory in genetics, was the vital fusion of Darwin and population genetics. A population is a race is a population. To deny the population is literally a denial of evolution.

Race critics don't and could never explain satisfactorily why groupings like 'sub-Saharan Africans', 'Mediterranean', or 'Dutch' have no place in science, and more importantly the way scientists do use such groupings in practice belies the alleged uselessness (that is, like intelligence, the population concept clearly allows them to perform 'normal science'). And, yes, Dr. Rose, 'African' is a genetically meaningful entity:

 

In one of the most extensive of these studies to date, considering 1,056 individuals from 52 human populations, with each individual genotyped for 377 autosomal microsatellite markers, we found that individuals could be partitioned into six main genetic clusters, five of which corresponded to Africa, Europe and the part of Asia south and west of the Himalayas, East Asia, Oceania, and the Americas


You'll note, also, that this coauthor of the extreme anti-hereditarian tract Not In Our Genes also suggests marathon running ability in Ethiopia has a genetic component. This belief has become socially acceptable, but the evidence for genetic differences in population intelligence is hardly less spectacular than the evidence for this difference. I don't recall the large transracial adoption study that tested for marathon running. Each of these inferences can be based on the cross-cultural consistency and physiological correlates (PDF) of performance. It is ideology, not data, which keeps Rose from drawing the same inferences about the intelligence difference. It is also ideology that allows Rose to keep his job for this comment, while Watson lost his job for his substantively identical, yet socially taboo comment.

The claim that there has not been enough time for evolution to act on non-superficial traits is not scientific. First because nonsuperficial traits take no more time to evolve than superficial traits. More importantly, reasonable selection parameters allow for significant differences to arise between populations in 100 years, much less 100,000. Richard Lynn argues that genetics account for 1.3 SD in intelligence between sub-Saharan Africans and Europeans. Genetic anthropologist Henry Harpending illustrates how a 1 SD difference in a hypothetical trait, with a lower additive heritability than intelligence, could evolve in 500 years:

... [A]ssume time preference has an additive heritability of 25%. Assume that everyone with time preference more than 1 sd above the mean of the distribution has double the fitness of everyone else. About 16% of the population then has twice the number of offspring as everyone else on average.

After a generation of reproduction the new mean time preference will be increased by (0.2 * .25) or 5% of a standard deviation. In 20 generations, 500 years, time preference should go up by a full standard deviation.


This is similar to Cochran and Harpending's model (PDF) for the evolution of Ashkenazi intelligence. Also allowing for .5-1 SD higher intelligence in mere centuries.

Biologist Gerhard Meisenberg put it this way (PDF):

... the argument that the 100,000 years or so since the dispersal out of Africa were insufficient for the evolution of genetic differences is invalid. To create an IQ difference of, say, 15 points between two populations in 100,000 years, natural selection would have to drive their IQs apart by only 0.004 points every generation - about 1% of the selective pressure in late 20th-century America


Furthermore, is it true that races only differ in a few appearance related genes? Nope. We already have this data and it's not true by a long shot. Nick Wade reported early last year in the New York Times:

In a study of East Asians, Europeans and Africans, Dr. Pritchard and his colleagues found 700 regions of the genome where genes appear to have been reshaped by natural selection in recent times. In East Asians, the average date of these selection events is 6,600 years ago.

Many of the reshaped genes are involved in taste, smell or digestion, suggesting that East Asians experienced some wrenching change in diet. Since the genetic changes occurred around the time that rice farming took hold, they may mark people's adaptation to a historical event, the beginning of the Neolithic revolution as societies switched from wild to cultivated foods.

Some of the genes are active in the brain and, although their role is not known, may have affected behavior. So perhaps the brain gene changes seen by Dr. Pritchard in East Asians have some connection with the psychological traits described by Dr. Nisbett.


In fact, far from being identical, virtually all genes that are related to individual differences in human health and behavior differ to some degree in their frequency between racial populations. This is something you can and should test for yourself.

Gene Expression blogger p-ter recently wrote a very nice post titled So You Want to be a Population Geneticist. This is a How-2 for several genetic databases that can be used by anyone with an Internet connection to search for allele frequencies or signatures of selection. You can use these to look at the gene frequencies of the four population groups from the International HapMap Project: Utah whites, Nigerian Yoruba, Han Chinese, and Tokyo Japanese.

You'll note then that the International HapMap Project is designed to illuminate the genetic differences between these four "sliced-up", "arbitrary", "diverse", "genetically meaningless" racial populations, that are "defined by skin color". Didn't the HapMap people get the memo from SCIENCE that these categories are a racist biological fiction???

Go into Google News, and look under search terms like 'gene' and 'genes', and pick any random recent news items reporting an association between some gene/s and some sort of individual differences. This would not include studies that e.g. talk about genes that differentiate humans or chimpanzees, or that claim no individual differences.

Take the genes you find in the news and plug them into the HapMap Genome Browser , using p-ter's tips, and look how the frequencies differ. We even have an open thread for you to test your own hypotheses and report your findings from these databases. Unlike Watson's righteous regulators, we don't believe your hypotheses are immoral or "beyond the point of acceptable debate".

Posters on the Half Sigma blog recently used p-ter's post to see how CHRM2, a gene described as the first "yielding consistent evidence of association with IQ across multiple studies conducted by independent research groups", was distributed across the HapMap populations:

T is *way* more present than A in rs324650 among East Asians (91%) relative to Europeans (47%) and blacks (27%). Since T is associated with an increase in 4-5 points of performance IQ (what is that, anyway? Is that different from G?) that is significant.


The poster 'Marc' continued by examining how alleles differed for DTNBP1:

Let's look at rs:760761, rs:2619522 and rs:2619538, all of which are associated with increased or decreased intelligence in DTNBP1.

Regarding rs:760761, 18% of Europeans carry the T allele, which knocks about 8 points off the ol' IQ, compared to around 7% of East Asians and 37% of blacks.

Regarding rs:2619522, the numbers are similar. 18% of whites carry the G allele, which knocks about 7 points off the ol' IQ, versus around 8% of Asians and 35-36% of blacks...

Regarding rs:2619538, 61% of whites carry the T allele, which adds about 6.5 points to one's IQ, versus about 1% of Asians and 67% of blacks...

If 6% more blacks carry the T allele than whites (67% vs. 61%) on rs:2619538, and the T allele codes for 6.5 FSIQ (full scale IQ) points, then this gives blacks an advantage of .4 IQ points over whites from this SNP.

Also, if 60% more whites carry the T allele than Asians, and the T allele codes for 6.5 FSIQ points, than this gives whites an advantage of 3.9 IQ points over Asians from this SNP.

So the cumulative effect thus far would be:
minus 3.6 points for blacks relative to whites;
and minus 0.2 points for East Asians relative to whites.


A difference in one or two "intelligence genes" does not by itself suggest that one population is smarter than another, because evolutionary environments select for phenotypes not genotypes. So when populations have many genetic differences, the genes may interact in different ways, and some of the genes that make individuals more intelligent in one population may not have the same effect in another. (In other words if we'd prefer to not take the above results at face value, we have to accept that races are even more genetically different, not less)

However, several pieces of evidence make it doubtful that most intelligence genes are like this. For one, mixed race people generally have IQ scores about midway between their parent populations. (save one study of Eurasian mixes) So I would say the gradual accumulation of similar results for other "intelligence genes" would certainly serve as evidence for the genetic viewpoint.

These differences do illustrate, in yet another way, the falseness of popular arguments that races are genetically identical, or that genetic differences can somehow only exist for "appearance genes". But virtually any gene showing individual differences that you plug in those databases will also be distributed differently among racial groups and demonstrate the same points.

 

 

Hessen har, i sin epost-korrespondanse med meg, skrevet at han vil lese denne artikkelen i sin helhet. Jeg utfordrer ham herved til, på en eller annen passende måte (gjerne via HonestThinking), å publisere sin vurdering av den, enten han finner å kunne gi sin tilslutning til Jason Malloys synspunkter eller ikke.

 

James Watson om rase

James Watson har selv skrevet en kommentar til den oppstandelsen han har forårsaket. Jeg gjengir her noen utdrag fra hans artikkel To question genetic intelligence is not racism (mine uthevelser):

Science is no stranger to controversy. The pursuit of discovery, of knowledge, is often uncomfortable and disconcerting. I have never been one to shy away from stating what I believe to be the truth, however difficult it might prove to be. This has, at times, got me in hot water.

Rarely more so than right now, where I find myself at the centre of a storm of criticism. I can understand much of this reaction. For if I said what I was quoted as saying, then I can only admit that I am bewildered by it. To those who have drawn the inference from my words that Africa, as a continent, is somehow genetically inferior, I can only apologise unreservedly. That is not what I meant. More importantly from my point of view, there is no scientific basis for such a belief.

I have always fiercely defended the position that we should base our view of the world on the state of our knowledge, on fact, and not on what we would like it to be. This is why genetics is so important. For it will lead us to answers to many of the big and difficult questions that have troubled people for hundreds, if not thousands, of years. [...]

In [helping to bring the human genome project into existence], I knew that many new moral dilemmas would arise as a consequence and would early on establish the ethical, legal and societal components of the genome project. Since 1978, when a pail of water was dumped over my Harvard friend E O Wilson for saying that genes influence human behaviour, the assault against human behavioural genetics by wishful thinking has remained vigorous.

But irrationality must soon recede. It will soon be possible to read individual genetic messages at costs which will not bankrupt our health systems. In so doing, I hope we see whether changes in DNA sequence, not environmental influences, result in behaviour differences. Finally, we should be able to establish the relative importance of nature as opposed to nurture. [...]

We do not yet adequately understand the way in which the different environments in the world have selected over time the genes which determine our capacity to do different things. The overwhelming desire of society today is to assume that equal powers of reason are a universal heritage of humanity. It may well be. But simply wanting this to be the case is not enough. This is not science.

To question this is not to give in to racism. This is not a discussion about superiority or inferiority, it is about seeking to understand differences, about why some of us are great musicians and others great engineers. It is very likely that at least some 10 to 15 years will pass before we get an adequate understanding for the relative importance of nature versus nurture in the achievement of important human objectives. Until then, we as scientists, wherever we wish to place ourselves in this great debate, should take care in claiming what are unarguable truths without the support of evidence.

 

Her er deler av min kommentar til dette på HonestThinking 17.10.2007 (som ble skrevet før jeg hadde rukket å lese Genenes gåte):

James Watson sier altså at det kan godt hende at vi til syvende og sist vil få bekreftet vårt håp om at det ikke finnes genetisk betingede intelligensforskjeller mellom raser, men per i dag har vi ikke grunnlag for å kunne si noe slikt med sikkerhet. Dette er en nokså uangripelig posisjon, vil jeg tro, for den som vil hevde at vi har full forståelse for alt som har med gener, arv og DNA å gjøre, har neppe forstått mye av hva som skjer på dette forskningsområdet.

Dette er et område der mange har ønsket å ta visse konklusjoner på forskudd, f.eks. ved å vise til at de genetiske forskjellene mellom raser er så og så små. Og det kan altså hende at de får rett i dette, men den som er klok, unnlater å trekke endelige konklusjoner (den ene eller andre veien) så lenge svært mye gjenstår å finne ut av. Og særlig så lenge en del folk gjør sitt beste for at vi nettopp ikke skal finne ut av tingene.

W. D. Hamilton om rase

Som påpekt ovenfor, er Hamilton en av heltene i Hessen og Lies fremstilling av genetikkens historie. Ikke uten grunn, for han omtales gjerne som "one of the greatest evolutionary theorists of the 20th century", og det var altså han som gjorde det mulig for Dawkins og Wilson å sikre seg fremtredende plasser i det det 20. århundres vitenskapshistorie. Interessant nok har Hamilton, i sin bok Narrow Roads of Gene Land. Vol. II: The Evolution of Sex, drøftet spørsmål knyttet til rase, kjønn, intelligens og sannhet (side 332):

 

... [M]ight it be fair also to say that the champions of 'no difference' in race or sex, or intelligence ... are the guardians of a greater 'untruth' that allows people to live together in mutual harmony, implying that these critics really deserve to be praised as our protectors even when they are factually wrong? ... it is roughly how the self-appointed guardians choose to present themselves - leaving aside, usually, the step of frankly admitting that they are promoting factual untruths when they know that they are.

 

For ordens skyld: jeg har ikke lest denne boken, og sitatet er kopiert fra Malloys artikkel på Gene Expression.

 

Richard Dawkins om rase

Den som har skrevet forordet til ovennevnte bok av Hamilton, viser seg å være nettopp Richard Dawkins. For noen år siden leste jeg at Dawkins, i en av sine bøker (jeg husker ikke helt hvilken, kanskje The extended phenotype?  – tips mottas med takk) skrev omtrent følgende om dette spørsmålet (sitert etter hukommelsen):

 

That there should be no differences at all, is too politically correct to be true.

 

 

HonestThinking om etnisitet

Ovennevnte artikler sier at rase har betydning, og de kommer alle sammen inn på den eventuelle sammenhengen som måtte være mellom rase og intelligens. Jeg mener imidlertid at det er et annet moment som er viktigere, og det har med identitet, tilhørighet og lojalitet å gjøre. Det er først og fremst derfor etnisitet, og dermed også rase, er et spørsmål som i det lange løp ikke kan neglisjeres. Som jeg skrev i artikkelen om Etnofobi for noen måneder siden (min bror Jens Tomas er medforfatter, men evt kritikk av naturvitenskapelige aspekter av denne artikkelen, kan rettes til meg):

 

Vi vil nok en gang understreke vår overbevisning om at etnisitet er vesentlig for menneskers opplevelse av identitet og tilhørighet, at både kultur og biologi utgjør en større komponent enn null i konstitueringen av etniske grupper, og at likheter og forskjeller mellom slike grupper har betydning for deres mulighet for å kunne integreres med hverandre på en fredelig og harmonisk måte. Vårt primære anliggende handler altså om å forebygge problemer som nå truer med å ødelegge sammenhengskraften i samfunnet.

 

Det som går som en rød tråd gjennom argumentasjonen i denne artikkelen (samt forløperen om Biofobi), er at vi kan være 99,999...% sikre på at de forskjellene innen intelligens og andre ting som faktisk observeres, ikke utelukkende skyldes verken arv eller miljø, men en eller annen kombinasjon av disse to faktorene (fagfolk er uenige om forklaringen på nevnte forskjeller, men det er knapt noen som bestrider at de faktisk finnes). Jeg noterer derfor med interesse at Hessen og Lie er inne på det samme i sin bok:

 

Den ideologisk og politisk fargede diskusjonen om den relative betydningen av arv versus kultur, ”nature versus nurture”, følger en ubrutt linje gjennom hele genetikkens historie, og den er høyst levende fortsatt. [...] På et prinsipielt plan er fasiten klar. Det er sjelden snakk om enten-eller, arv og miljø er siamesiske mer enn eneggede tvillinger, men debatten om hvem som bærer de vitale organer av tvillingene, vil fortsette. (side 116 og 118)

 

Hessen og Lies fundamentale dilemma

Biologi har vært brukt og misbrukt til mye rart opp gjennom historien, ikke minst har eventuelle forskjeller i evner og anlegg, tilbøyeligheter og preferanser, osv, blitt brukt til å gradere folks menneskeverd. Og det ser derfor ut til å være en slags profesjonell refleks, eller muligens et uskrevet yrkesetisk påbud, at biologer alltid må passe på å ta med noen ord om at ”alt det jeg nå har sagt må selvsagt ikke tolkes slik at ...”.

 

Dette er ikke vanskelig å forstå, men jeg tror også mange biologer føler litt på dette med å være ”the guardians of a greater 'untruth' that allows people to live together in mutual harmony” og ikke minst ”leaving aside, usually, the step of frankly admitting that they are promoting factual untruths when they know that they are” (se sitat fra Hamilton ovenfor).

 

På den ene siden er Hessen og Lie selvfølgelig klar over følgende:

 

 

På den andre siden har de en ikke ubegrunnet frykt for at nye resultater fra genetikken etter hvert vil skape grobunn for rasisme. Jeg har altså ingen problemer med å se hvilket dilemma dette stiller biologer overfor. I det lange løp har vi har etter min mening likevel ingen annen mulighet enn å se sannheten i øynene og forholde oss til denne; dette er vår forpliktelse både som forskere og som samfunnsengasjerte borgere. Hva sannheten etter hvert vil vise seg å være på akkurat dette området, det vet verken Hessen, Lie eller jeg; det gjenstår å se. Og derfor mener jeg altså at forfatterne av Genenes gåte har tatt munnen litt for full når de hevder at begrepet rase nærmest er meningsløst.

 

Konklusjoner

Jeg har ovenfor brukt mye plass på å problematisere Hessen og Lies oppsummerende påstand om at ”begrepet rase nærmest er meningsløst”. Dette tror jeg nemlig er en posisjon som vil bli stadig vanskeligere å forsvare i årene som kommer. Det forhindrer ikke at jeg altså varmt anbefaler Genenes gåte, og jeg gir min tilslutning til det Bjørn Vassnes skrev i Marg nr 2, 2007 (side 78):

 

Dette er komplekse greier, og det er ikke lett å spinne alle de ulike trådene sammen. En historisk vinkling, som Hessen & Lie har valgt, er en mulig vei å gå. Men fordi historien er så mangesidig, får man da valget mellom å skrive en enormt stor bok – eller en svært kompakt. Hessen & Lie har valgt det siste, og i norsk sammenheng er det forståelig. Resultatet er blitt en informasjonsrik bok om genforskningens historie, som ikke er lettlest (det blir mange navn og årstall), men som er en rik kilde til kunnskap om et felt som i stadig større grad vil prege vårt samfunn. Hadde den norske skolen hatt vitenskapshistorie som fag (noe den burde), ville dette vært en selvskreven bok.

 

Herved anbefalt!

 

 

 

 

Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking