Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 12.03.2007, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.

Politisk fremmedfrykt

Av sosialantropolog Einar Rebni

Utnyttelse av frykten for den kulturelle andre, har lenge vært en viktig politisk strategi. Historien har vist at ved kynisk å spille på fryktens strenger, kan bestemte reaksjoner oppnås som for eksempel mobilisering av massene mot en ytre eller indre fiende. På en bakgrunn av frykt kan virkeligheten forenklet bli forstått som en kamp mellom de gode og de onde kaoskreftene som i ”ondskapens akse”.

I Norge har fremmedfrykten vist seg særdeles lukrativt for et bestemt politisk parti. Som det fremste talerør for innvandringsmotstanden, har Fremskrittspartiet (FrP) i årevis spesialisert seg på å dyrke fremmedfrykten, konsolidere den og få den til å vokse seg enda sterkere. Fremmedfiendtlige og diskriminerende holdninger finner lett legitimerende støtte i partiets politiske retorikk, en retorikk som normaliserer fordommer. Til forskjell fra de andre politiske partiene som upersonlig snakker til velgerne som en mer eller mindre grå masse, så henvender FrP seg til det misfornøyde enkeltindividet og taler direkte til den enkeltes frustrasjoner og misnøye med for eksempel innvandringspolitikken. Det er i tillegg et relativt sterk islett av konspirasjonstenkning i partiets retorikk som når FrP-representanter til stadighet inntar den forulempende posisjonen og hevder at partiet blir mobbet av andre politikere, antirasister, ”venstrevridde” medier og akademikere.

Skal man tro oppslutningen omkring FrP og mengden av fremmedfiendtlige holdninger som faktisk kommer til uttrykk i det offentlige rom, så er det dessverre nok av kulturelle heimfødinger i dette landet som sverger til en kulturell (r)enhetsforståelse som det ideelle. Det er den høyst forenklede troen på at bare hvis kulturene lever fullstendig atskilt fra hverandre, vil konfliktnivået kunne reduseres betraktelig. Argumentasjonen går sånn noenlunde som følger: Hvis alle kunne ha holdt seg der ”de hører hjemme”, hvor mye bedre ville ikke verden ha vært? Da kunne kulturkonfliktene heller bli løst innenfor de respektive kulturene.

Fremmedfrykt uttrykkes i overbevisningen om at nasjonens kultur er i fare og at påstått destruktive fremmede elementer visstnok truer den nasjonale (r)enhet. De kulturelle andre, fremmedkulturelle eller fjernkulturelle som de også gjerne kalles, fremstilles som undergravere av nasjonale interesser. Det advares også mot at Norge vil få muslimsk flertall om hundre år. Den ikke-vestlige innvandringen presenteres som en permanent trussel som om norsk kultur skulle bestå av svært så skjøre gjenstander som ikke tåler den minste berøring. Eksempler på at mennesker fra ulike kulturer faktisk kan leve fredelig sammen, er langt mindre interessant for konfliktorienterte innvandringsmotstandere som i hovedsak ser problemer som følge av ikke-vestlig innvandring. Christofer Owes omstridte og høyst subjektive film ”Naive Norge” om det flerkulturelle miljøet på Holmlia (TV2 4.desember 2006), er et illustrerende eksempel på innvandringsmotstandernes tunnelsyn og ensidige fokusering på konfliktdimensjonen.

Innvandringsmotstanden er mangslungen og spenner vidt. Det er et sammenfall mellom politiske krefter, organisasjoner, bloggere og debattanter i aviser og diverse diskusjonsforumer på internett. Tilhengere av det flerkulturelle prosjektet anklages ofte for å være virkelighetsfjerne naivister som idylliserer det kulturelle mangfold, mens innvandringsmotstanderne - i sin selvpresentasjon – ønsker å framstå som jordnære realister og talsmenn for hva ”folk flest” egentlig mener (men ”ikke tør si”).

På ulike nettsteder som for eksempel det sterkt islamkritiske Honest Thinking drevet av Ole Jørgen Anfindsen, er det fler- eller multikulturelle samfunn i seg selv det absolutt største ondet. Den samme Anfindsen har sågar brukt ”helvete” som en ”treffende metafor...når det gjelder det multikulturelle prosjektet” (”Veien til multihelvete” Klassekampen 11.desember 2006.). Uten sammenliking for øvrig er det verdt å merke seg at helvetesmetaforen også benyttes av høyreekstremister som den nazistiske Vigrid-leder Tore W. Tvedt og hans likesinnede i hat-propagandaen mot det kulturelle mangfold. Riktignok styrer nettsteder som Honest Thinking unna det åpenbart rasistiske, men har likefullt en passe porsjon av fremmedfrykt og relativt sterk og ensidig slagside rettet mot islam og innvandring fra muslimske samfunn.

Hva er så alternativet til den flerkulturelle virkeligheten om ikke en kulturell introvert selvdyrking hvor man helst vil slippe å måtte forholde seg til fremmede impulser som kan virke forstyrrende? Spørsmålet kan videre stilles om ikke idealet om kulturell harmoni og et homogent ”norsk” Norge, egentlig er en idealisert tilbakevending til en samfunnstilstand hvor kulturelle forskjeller ble ansett som nærmest sykdomsfremkallende og hvor restriktive midler ifra myndighetshold var ment å fremme en kjernesunn og snever norskhet uten kulturelle ”minusvarianter”. I fornorskingens dystre epoke ble som kjent samer og tatere - eller ”de reisende” - utsatt for en assimileringspolitikk hvor nevnte gruppers kulturelle egenart ble undertrykt og ansett som hemmende for en nasjonal, moderne og rasjonell utvikling i framskrittets tegn.

Innvandringsmotstandens kulturelle isolasjonisme lar seg uansett ikke forene med globaliseringens grenseoverskridende karakter. Forestillingen om at ”like barn leker best” som det beste alternativet, er en humanistisk fallitterklæring. Det er – menneskelig sett - både naivt og lite modig å ønske seg bort ifra det som virkelig krever noe av en og som gir andre svar enn de man forventer.

Tilbake til HonestThinking