Islam og det venstreradikale paradokset

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 17.03.2007, og publiseres elektronisk på HonestThinking etter avtale med forfatteren. Synspunktene som fremsettes står for forfatterens regning.

Se også relaterte innlegg.

Av Walid al-Kubaisi

alwalid (at) online.no

Rødt partis store ambisjoner oppfylles kun av velgerne når deres frykt for islam tas på alvor!

«Én hånd kan ikke klappe, to hender kan», sier vi i vår kultur. RV er én hånd. AKP er den andre. Partiet Rødt kan klappe nå. Spørsmålet er: hva kommer Rødt til å klappe for? For samme landeplage om islam og rasisme? Eller en ny forståelse av komplekset: Rasisme versus islam?

Dette er en viktig sak som Rødt parti må ta stilling til hvis det vil sprenge sine grenser og vinne stemmer fra folk. Dette sier jeg fra hjertet. Og jeg har lang erfaring med den venstreradikale holdningen.

I mine første år i Norge vanket jeg i et venstreradikalt miljø. Jeg følte meg hjemme blant dem. De sto meg nær, fordi alle revolusjoner og opprør i min muslimske kulturarv var motivert av samme rettferdighetsmoral som motiverer dem. Jeg så i dem menneskeheten forent i et nøtteskall. Jeg likte disse radikales solidariske ånd på tvers av etnisiteter og kulturer. Og jeg likte deres internasjonalt orienterte holdning som ikke snubler i lokal egoisme. For verden blir bedre når vi deler det vi har med folk som trenger det. De kritiserte innestengte nordmenn. De kritiserte sin egen puritanske oppdragelse. De kritiserte kirken og kristendommen. Og jeg identifiserte meg med dem, fordi jeg har samme standpunkt mot min religion islam og mitt muslimske folk som de har Norges dominerende religion. Jeg følte de snakket om de fundamentalistiske muslimer da de kritiserte sine egne kristne. Og jeg fulgte disse radikales spor. Selvfølgelig kritiserte jeg ikke kristendommen, for dette er verken min religion eller min oppgave. Nordmenn selv sørger for det.

Men jeg kritiserte min egen religion og min oppdragelse. Jeg kritiserte islam når den gir negative utslag i samfunnet. Jeg kritiserte omskjæring av piker, tvangsekteskap og kvinneundertrykkelse i det muslimske miljøet. Jeg trodde at de ville like det og rose meg for det. Plutselig oppdaget jeg at mine venstreradikale venners ansikter skar grimaser i møte med meg. De utstøtte meg på samme måte som religiøse sekter utstøter frafalne. Jeg spurte en av dem:

«Eirik! Hva er i veien? Er vi ikke venner lenger?»

Han forklarte at jeg kritiserte islam og innvandrere, og dette skaper rasisme.

«Det var idiotisk av deg, Walid!» sa han og oppfordret meg til å slutte.

Dette var et mysterium for meg. De som ikke aksepterer kritikk av islam i Midtøsten, er høyrefolk og religiøse fanatikere. Å lytte til mine venstreradikale venner, betyr at jeg må finne et ståsted på høyresiden i Midtøsten.

De nekter meg å stå for det de selv står for, og hindrer meg i å bekjempe det de kjemper for! Er det lov for dem å forbedre sitt norske samfunn med kritikk, mens jeg ikke har lov til å forbedre mitt muslimske miljø?

«Eirik! Å kneble meg er en forskjellsbehandling, for du krever ikke at Human-Etisk forbund slutter sin kamp mot hvite religiøse! Det er rasisme å ikke forsvare jenter som omskjæres eller sendes til hjemlandet for tvangsekteskap! Du tillater ikke slike ting mot norske jenter, men du tillater på en indirekte måte dette ved å holde deg taus og hindre andre i å gjøre noe!»

Den dagen forlot jeg den venstreradikale gjengen. Jeg fikk nok av de holdningene de baserte sin framgangsmåte på. Jeg ble indignert på deres vegne. Jeg fikk et ambivalent forhold til dem: De vil ikke ha kritikk mot muslimene, fordi de er en minoritet som må beskyttes mot rasisme. Dette peker på noble følelser som jeg trykker til brystet. Likevel fungerte dette som om muslimene er underdanige og ikke kan benytte kritikk for å utvikle seg, at de er svakere enn nordmenn og ikke tåler kritikk.

Istedenfor at kritikk av islam og islamisme ble tatt opp av venstresiden, ble den overlatt til høyresiden. Og høyresiden taklet kritikken i samsvar med den ideologiske agenda de tar utgangspunkt i. På denne måten mistet venstresiden sin troverdighet blant folk. Folk søker trygghet i nærmiljø landet rundt. Og muslimske innvandrere har vist mange ansikter; de gode og de onde. Folk frykter de onde ansikter; voldtekt, skatteunndragelser, islamisme, krav om shari´a-loven, islamisering av de nye «landsmenn», hijab og burka og aksept av middelalderens verdier i det moderne samfunnet. Å frykte disse sider ved innvandring er ingen islamfobi, men reell, sunn frykt basert på faktiske negative utslag av islam.

Venstresidens standpunkt har enda ikke blitt oppdatert. Samtidig ble venstresiden kritisert for å lukke øynene for muslimenes negative sider som fanatisme, tvangsekteskap og liknende. Og dette var grunnlaget for at høyresiden benyttet situasjonen genialt. Jeg kjenner mange som er begeistret for Frps innvandringspolitikk, men som hele sitt liv har stemt på venstresidens partier.

Og på lørdag 10. mars hørte jeg en appellant på Rødts stiftelsesmøte oppfordre til samme solidaritet med muslimene. Han sa at krig mot terror er imperialistisk propaganda. Dette er riktig! Så snakket han om vår muslimske brødre og søstre. Men skal man trekke den slutning at Rødt skal alliere seg med islamister? Til og med de som allierer seg med USA? Til og med de som bærer menneskefiendtlige verdier? Da er Rødt på stedet hvil, hvis samme standpunkt vil fortsette med Rødt! Slangen som ikke skifter ham, dør!

Jeg appellerer til dette partiet ved Torstein Dahle: Partiets avgjørende framtid er avhengig av hvilken diskurs som velges, på hvilket konkret grunnlag skal debatten om islam fremlegges? Folk vil ha trygghet i nærmiljøet, trygghet for deres barns framtid, og bryr seg ikke om kriger i verden mer enn de bryr seg om prisen på ost og brød. Det norske folk er rettferdige. Og den største demonstrasjonen i Norge i senere tid var imot den amerikanske krigen i Irak. Skal denne rettferdige protest mot USAs kriger benyttes, må den samkjøres med en debatt om norske verdier som gradvis trues av innvandring og islam. Dette er ingen krig mot muslimene, men en kamp for en virkelig integrering av den muslimske minoritet.

©Klassekampen

Tilbake til HonestThinking.org