Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 13.04.2007.
Av Ole Jørgen Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Einar Rebni er ikke lett å bli klok på. I sitt forrige innlegg utfordret han meg til å gå nærmere inn på hva som ”egentlig er alternativet til den flerkulturelle virkeligheten vi lever i”. Det forsøkte jeg å gjøre 29.03.2007, dels ved å begrunne hvorfor jeg mener dagens samfunn er ustabilt og vil bli byttet ut med noe annet, uansett hva vi gjør eller ikke gjør; dels ved å antyde hva jeg tror kan være det beste alternativet.
Jeg hadde ikke forventet at Rebni skulle være enig med meg på alle punkter, mens hans siste tilsvar (04.04.2007) unnlater å drøfte de momentene jeg la frem, og konsentrerer seg i stedet om det han mener er min moralske tilkortkommenhet. Jeg beveger meg i ”en gråsone hvor seriøsiteten er sterkt avtagende og hvor den vulgære populismen raskt tar overhånd for til slutt å ende opp med ytringer om de kulturelle andres onde natur”, hevder han.
Dette er sterke ord, som Rebni vil ha vanskeligheter med å underbygge med sitater og fakta. Særlig har jeg aldri kommet med ”ytringer om de kulturelle andres onde natur”. Derimot er jeg opptatt av alle menneskers ’onde natur’, i betydningen naturlige tilbøyeligheter som må holdes i sjakk i ethvert sivilisert samfunn.
Det er nemlig bare ved en naiv tro på at mennesker på ett eller annet mystisk vis skulle være hevet over naturens lover, at man kan hvile i forvissning om at Europa aldeles ikke er på vei mot ragnarok. Full følelse av falsk trygghet!
Jeg leser av og til i Klassekampen, med undring og interesse, at skal man høre hjemme på venstresiden, så må man akseptere et bestemt menneskesyn. Og den viktigste egenskapen til dette synet, om jeg har oppfattet ting riktig, er at det må være forholdsvis fritt for både religiøs og naturvitenskapelig erkjennelse.
Jeg har en mistanke om at det er her hunden ligger begravet. Rebni har formodentlig akseptert det venstrepolitisk korrekte menneskesynet, som i all sin virkelighetsfornektende enkelhet går ut på at mennesket er godt. Derfor får mine skriverier i hans øyne en heller tvilsom valør. Han føler seg faktisk berettiget til først å angripe meg og HonestThinking, for deretter å unnlate å ta på alvor de argumentene jeg fremlegger når jeg svarer på hans kritikk.
Selvsagt må vi alle lære oss å leve med uavklarte ting i samfunnet, slik Rebni er inne på. Men for Europa dreier dette om svært mye mer enn bare toleranse og respekt for ’de andre’; det dreier primært om å finne tilbake til en bærekraftig utvikling, eller akseptere at vi med stor grad av sannsynlighet føres hjelpeløst i retning av et sivilisatorisk sammenbrudd, med påfølgende død og lidelse for utallige mennesker.
Og i denne forbindelse handler det ikke om å ha de rette meningene. Det handler om å ha rett eller ta feil. Dersom Rebni mener at jeg tar feil når jeg hevder at Europa er på vei mot krig og kaos, så burde han forteller leserne hvor min analyse kommer til kort, ikke forsøke å fremheve sin egen moralske fortreffelighet. Dette handler ikke bare om moralske gråsoner, men vel så mye om erkjennelsesmessige blindsoner.
Tilbake til HonestThinking