Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 02.07.2007, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren.
Om demografi og ideologi
Av Sigurd Skirbekk
An-Magritt Jensen framholder i Klassekampen for 22. juni at “Fruktbarhet handler om barn”. Deretter skriver hun: “Det interessante spørsmål er å forstå hvorfor barn velges bort – på tvers av religion og kultur – og i konflikt med samfunnets egen overlevelse? “
Jeg kunne ha underskrevet begge sitatene, og for så vidt også mye av det hun ellers skriver i sin kronikk. Her er lite nytt for den som gjennom en årrekke har interessert seg for demografisk debatt. Når det gjelder ”det interessante spørsmål”, så har jeg faktisk interessert meg for det i over en generasjon, særlig siden fødselstalene begynte å falle dramatisk i vestlig land på 1970-tallet. Jeg har også skrevet om spørsmålet i flere bøker, både på norsk, amerikansk og russisk. Temaet har dessuten vært behandlet i min doktoravhandling fra 1988, ”Ideologiavsløring som ideologi”, der jeg spør hvorfor både kulturkonservative og kulturradikale så ensidig har debattert moral først og fremst som et verdispørsmål, uten å ta opp de funksjonelle perspektivene ved familierelatert moral, knyttet blant annet til reproduksjon og integrasjon.
På 70-tallet, og i mange miljøer tydeligvis fortsatt, var det to typer av svar som skulle gis på ”det interessante spørsmålet”. Det ene var at framskritt i økonomi og yrkesliv bestemmer fødselsmønsteret. Det andre var at endringer i fødselsmønsteret skyldtes kvinnefrigjøring og kvinners valg. I begge tilfeller ble det stemplet som reaksjonært å ville gjøre noe med forholdene.
Jeg var av dem som tidlig tvilte på rekkevidden av disse forklaringene, og mener seinere å ha fått mange bekreftelser på at min tvil var berettiget. I 1975 fikk jeg Norsk Gallup til å gjennomføre en spørreundersøkelse blant et representativt utvalg av norske kvinner, for om mulig å klargjøre om det lave fødselstallet kunne forklares som et uttrykk for kvinnenes gjennomgående ønsker. På spørsmål hvor mange barn de mente var passende for en vanlig norsk familie, svarte under 1 pst. av de spurte ingen barn, 2 pst svarte ett barn, 44 pst to barn, 41 pst tre barn, 10 pst fire barn eller flere, mens 4 pst svarte vet ikke. Et fødselsnivå på 1,6 til 1,9 barn pr. kvinne lot seg med andre ord ikke forklare ut fra et feministisk frigjøringsperspektiv.
Jeg kunne ha vist til mye litteratur som viser at fødselsratene kan være forskjellige, selv om de økonomiske rammevilkårene er like. Demografiske og økologiske utfordringer er også forskjellige. Å tale om ”barnemanko” som et universelt framtidsproblem, røper et fravær av økologiske målestokker som er ganske betenkelig ut fra det vi i dag vet om økologi. Det er tre forhold som gjør at vi kan vente et økologisk overskudd av mennesker i løpet av neste generasjon. Det ene er høye fødselsrater i mange land. Det andre er at folk lever lengre. Det tredje er at med de klimaendingene vi ser foran oss, vil livsvilkårene i mange land forringes, blant annet i Middelhavsregionen. Dette kan føre til millioner av klimaflyktinger.
Noen land preges av små barnekull og stort forbruk pr. individ, men forsøker å opprettholde en ikke bærekraftig livsstil ved import av arbeidskraft. Andre land preges av overbefolkning i samspill med fattigdom. Økonomisk utvikling kan nok bidra til å redusere fødselstallene, ja visst. Men det finnes to innvedinger mot de som vil redde verden med økonomisk utvikling alene. For det første viser det seg at i mange land, ikke alle, stopper fødselsreduksjonen på rundt 3 barn pr. kvinne. Egypt er et overbefolket land der dette er tilfelle og der spørsmålet diskuteres blant demografer – landet har i dag 71 millioner innbygger og forventes av FN å passere 100 millioner allerede i 2025. For det andre har ikke vår klode ressurser nok til at alle kan få en europeisk, japansk eller nordamerikansk levestandard. Det økologiske fotavtrykket er allerede for stort.
Regional overbefolkning hører med i et alvorlig økologiske trusselbildet. Her rekker det ikke å trekke fram et par bøker med populærvitenskapelig preg for å motsi dette. De to refererte forfatterne Taboutin og Schumaker sier ellers helt andre ting i sin artikkel ”Demography of the World´s Regions. Situation and Trends” enn det de blir gjengitt for i Klassekampen.,
Til tider kan det være lettere å diskutere religionens betydning for demografien med indiske intellektuelle enn med norske. Dette kan ha sammenheng med erfaringer i det flerreligiøse India. Landet som i 1947 ble delt mellom en overveiende hinduistisk og en overveiende muslimsk del, med unntak av Kashmir, har på seksti år opplevd en betydelig sterkere befolkningsvekst blant muslimer enn blant hinduer.
I 2005 oppnevnte den indiske regjering en komité for å utrede utviklingen av den muslimske befolkningen i India, den såkalte Sachar Committee. Komiteen konkluderte med at den muslimske befolkning økte raskere enn andre folkegrupper. Det ble sagt at mens det muslimske folketallet utgjorde 138 millioner i 2001, ble tallet anslått å ville passere 150 millioner i 2006. Dermed vil det være nesten like mange muslimer i India som i Pakistan.
Dette eksemplet gjelder ikke nødvendigvis alle land med en muslimsk befolkning. Men eksempelet tilsier at kultur og religion bør inngå i demografiske studier.
Tilbake til HonestThinking