Tilbake til HonestThinking
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Vårt Land 20.06.2007.
Av Jens Tomas Anfindsen, redaktør, HonestThinking
Generalsekretær i Islamsk Råd Norge (IRN), Shoaib M. Sultan, hevder i Vårt Land 8. juni at en viss IRN-pressemelding av 2004 kun legitimerer selvmordsaksjoner rettet mot væpnede og uniformerte israelske soldater, ikke sivile israelere. Han “registrerer med undring” at jeg har forstått dette annerledes.
Ja vel, jeg har altså presentert grunner for mine tidligere påstander og kan bare konstatere at verken Sultan eller Vebjørn Horsfjord kjenner seg kallet til å imøtegå dem. Det har neppe noen hensikt for meg å gjenta tidligere argumentasjon nå. Det er uansett positivt at Sultan ikke selv forstår IRNs posisjon dit hen at rådet faktisk støtter terror mot sivile israelere, og jeg velger å tolke dette som representativt for synet til den nye ledelsen i IRN.
Horsfjord hevder at Sultan med dette ”en gang for alle” har fjernet tvilen rundt IRNs forhold til terror. Det er en påstand det er vanskelig å ta helt alvorlig. Sultans meninger om saken endrer jo ingenting på hva IRN eller dets representanter tidligere har sagt og gjort, og sier heller ikke så mye om hva vi kan forvente oss i fremtiden. Her er det heller forstemmende å registrere at Horsfjord overhode ikke føler seg forpliktet til i å rydde opp i de meget kritiske forhold jeg har rettet søkelys mot.
Horsfjords holdning gjennom hele denne debatten signaliserer noe urovekkende ved selve måten kirken bedriver religionsdialog på. Tilsynelatende spiller det nemlig ingen rolle for kirken om fellesuttalelsene som dialogen produserer har eller kan ha troverdighet overfor et offentlig publikum. Krav til konsistens avfeies som utslag av ubegrunnet mistillit, innvendinger som uttrykk for tvilsomme holdninger. Man får inntrykk av at dialogens formål ligger i selve møtet mellom enkeltmenneskene som fører den, ikke i religionssamfunnenes kommunikasjon med en bredere offentlighet. Muligens er dette et utslag av den dialog-filosofien som Hans Erik Raustøl satte ord på tidligere i debatten; dette med at ingen av deltakerne i en dialog skal regnes som representanter for en religion, et syn eller et system, men kun som enkeltmennesker. For hvis religionsdialogens formål kun ligger i ”det forvandlende møte med den annens ansikt”, da kan man på sett og vis forstå at hensyn til konsistens og troverdig eksternkommunikasjon blir for kjedelige formalia å regne. Kirkens problem i denne sammenheng er imidlertid at dialogmøtene mellom religiøse ledere kommuniserer med en bredere offentlighet hva enten dialogdeltagerne vil eller ei.
Dette bringer oss tilbake til IRNs holdning til islamsk terror i Midtøsten. Gitt Sultans avklaring, er IRNs nye posisjon med hensyn til palestinske selvmordsbombere fremdeles såpass alvorlig at min kritikk av kirkens interreligiøse dialogarbeid må bestå. At IRN åpent støtter terrorvirksomhet rettet mot væpnede og uniformerte israelske soldater er neppe kompatibelt med de fellesuttalelsene mot vold og terror som kirken har signert med IRN. Det kan være nok å minne om dokumentet Felles kamp mot antisemittisme og islamofobi, der partene fremhever “religionenes ansvar for å bidra konstruktivt til å skape fred og rettferdighet, istedenfor å være med på å låse konflikten i destruktive mønster”. At kirken føler seg vel med å signere slikt sammen med en organisasjon som (minimalt) støtter islamske terrorgruppers krig mot israelske soldater, oppfatter jeg, som medlem av kirken, som meget ubehagelig.
Tilbake til HonestThinking