Dette innlegget ble opprinnelig sendt Aftenposten i forbindelse med rasedebatten der, men ble ikke antatt. Det publiseres på HonestThinking 04.03.2008. Synspunktene som fremmes står for forfatterens egen regning.

 

 

 

Rase og norsk åndsliv

 

 

Av Ferdinand Linthoe Næshagen

 

Alexander Kielland skal ha sagt at borgerskapet satt og fes fornøyd i sin egen plysj. Hva det norske åndslivs menn og kvinner sitter i, vet jeg ikke, men en innestengt lukt er i alle fall merkbar. Dersom man ønsker frisk luft, det vil si ny og troverdig kunnskap, er det først og fremst den amerikanske forskningen man må søke til.

 

Om man så gjør, finner man at Thomas Hylland Eriksen og hans kumpaner står for et slags sekulært mørkemannsvesen som utkjemper en oppholdende strid mot ny og bedre kunnskap, slik tidligere generasjoner av mørkemenn gjorde mot kopernikanisme, spinozisme og darwinisme. Nicholas Wade viser i boken Before the Dawn at DNA-forskjellene menneskeraser imellom er like store som mellom underarter av en dyreart, det vil si som mellom ulver som canis lupus campestris og canis lupus albus - og den ulven vi kjenner, canis lupus lupus, har igjen varianter som vi møter i dagliglivet, chihuahua, puddel, bulldog og schäfer.

 

Raseforskjellene slår ut i ulike behov for medisinering (se Sally Satels bok P.C., M.D.), ulike evner til å prestere i idretter (se Jon Entines bok Taboo) og, mest påfallende, i ulik gjennomsnittlig intelligens. Hva det siste angår, viser det norske samfunnsviteres beskjedne moralske mot og like beskjedne troverdighet at de ikke har nevnt med ett ord hva flertallet av amerikanske intelligensforskere mener, nemlig at forskjellene i intelligens mellom amerikanske hvite og svarte delvis er bestemt av arv (se Snyderman and Rothmans The IQ Controversy). Slike forskjeller kan man også se mellom andre raser og etniske undergrupper: De mest intelligente er ashkenazijødene som, etter antallet, har bidratt mer enn noen andre til å gjøre verden bedre (med sin gode forskning), og etter dem kommer østasiatene, så europeerne, mens afrikanere fra sør for Sahara har den laveste intelligensen. Hvilken rolle dette spiller for samfunnet, fremgår av Richard Lynn og Tatu Vanhanens land-for-land undersøkelse, IQ and the Wealth of Nations.

 

Den som mener at det er forskjell i intelligens mellom rasene er altså ikke noen særling, men står midt i intelligensforskningens hovedstrømning. Der står han eller hun for øvrig godt, sammen med vår tids store biolog William Hamilton som fant forskjellen viktig nok til å skrive en artikkel om.

 

 

 

Tilbake til HonestThinking