Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 02.01.2008, og republiseres på HonestThinking etter avtale med forfatteren. Synspunktene han fremmer, står for hans egen regning.
Av Øivind Østberg
Jørgen Lorentzen avleverer i Klassekampen 17.12 en hyldningstale til feminismen. Samtidig hever han øyebrynene i bestyrtelse over redaktør Braanen, som har antydet at han er maskulinist. For Lorentzen er åpenbart feminist den eneste akseptable termen for den som har noe som helst av verdi å bidra med i kjønnsdebatten. Begrepet maskulinisme setter han likt antifeminisme, og dermed – pr definisjon - i motsetning alt det gode, frigjørende, likestillings- og rettferdighetsstrebende som feminismen står for.
Man bør avholde seg fra å fortelle meningsmotstandere hva de egentlig mener. Uttrykkene maskulinisme/feminisme er språklig ubestridelig symmetriske. La oss si at feminisme ikke står for kamp for å etablere kvinners makt og dominans over menn, men for å realisere et rikere og friere liv for alle mennesker – med kvinners ståsted og erfaringer som utgangspunkt. I så fall bør maskulinisme på samme måte kunne være en term for de som bestreber seg på det felles beste, med menns ståsted og erfaringer som utgangspunkt. Eller er det slik at det ene kjønn kan være bærer av det almen-menneskelige gode, mens det andre kjønn for evig representerer undertrykkelse, dominans og destruktiv adferd?
Undertegnede er en av de som har står bak det nystartede nettstedet www.maskulinist.no. Bakgrunnen for prosjektet er en erkjennelse, som vi deler med feministene, av kjønnsdimensjonens grunnleggende betydning. Prosjektet dreier seg altså ikke om å ”gjenopprette” patriarkatet, eller om å forsvare det som måtte være av mannsprivilegier. Det dreier seg om å formulere tanker og standpunkter til kjønnsrelaterte spørsmål ut fra et mannlig ståsted. Gjennom det blir en også, til en viss grad, en motpol til feminismen. Skulle ikke dette være god kjønnsdialektikk: tese-antise-syntese? Skulle ikke dette bidra til erkjennelse og sivilisatorisk fremgang? Nettopp slik Braanen erkjenner. Den reaksjon han får på dette fra selve patriarken (unnskyld uttrykket) i norsk kjønnsdebatt er betegnende for hvor svak legitimiteten til et maskulint ståsted er, men dermed også for hvor påtrengende behovet for det er.
Feminismens ideologiske hegemoni i den (nord-)vestlige verden er udiskutabelt. Hvis Marx ikke var fullstendig på jordet når han sa at de herskende tanker er de herskendes tanker, er det vanskelig å fastholde at kvinner er avmektige og undertrykte.
Kvinnebevegelsen lanserte i sin tid uttrykket kjønnsfascisme, i Pax leksikon definert som ”et menneskesyn som av sosialbiologiske grunner anser kvinnen for å være et mindreverdig menneske i forhold til mannen.” 30 år etter at dette ble skrevet, er vi (fortsatt) der at dette er treffende for utbredte holdninger i samfunnet - dersom man bytter om på ordene ”kvinnen” og ”mannen.” Vi glemmer ikke så lett den svenske ledende feministen som slapp katta ut av sekken og proklamerte med stort ettertrykk at ”alla män är djur.”
Den vestlige feminismen har forlatt sin heroiske fase, da den kunne gjøre krav på oppslutning fra alle rettferdighetssøkende, uansett kjønn. I dag trenger den en organisert motpol.
Tilbake til HonestThinking